Cappelen Damm, 2019. 492 sider.

Teksten er skrevet av Bård Larsen, historiker i Civita.

I Medusas flåte er alle barbarer

Den østerrikske forfatteren Franzobel (pseudonym for Franz Stefan Griebl) har begått en sjømannsroman av de sjeldne. Det historiske bakteppet er sant og ganske kjent.

17. juni 1816 seilte fregatten Medusa ut fra Frankrike med 400 passasjerer, soldater og sjømenn. Målet var de franske koloniene i Vest-Afrika, der de mer betydelige av passasjerene så for seg et liv som koloniherrer. Dessverre gikk Medusa på grunn på en sandbanke utenfor Afrika. 250 mann fikk plass i skipets livbåter, mens 147 andre ble satt på en provisorisk og vaklevoren flåte.

Forliset skjedde under ettervirkningene av den franske revolusjonen og etter Wienerkongressen i 1815. Napoelon var slått og adelen hadde for en stund fått sine privilegier tilbake. Da nyheten om Medusas forlis ble kjent i Frankrike, ble det et slags tabu å snakke offentlig om det. Og da maleren Théodore Géricault stilte ut sitt berømte maleri Medusas flåte (som nå henger i Louvre) i Paris i 1819 var konge og regjering heller lunkne. Det er ikke så vanskelig å forstå, særlig etter man har lest Franzobels groteske (og garantert vilt overdrevne) innblikk i hva som skjedde på flåten: klassemotsetninger, proletariatets mangel på dannelse, overklassens pudrede hykleri og … kannibalisme. Ikke akkurat god reklame for fransk aristokratisk dannelse.

Kampen for tilværelsen

I bokas dramatiske og menneskeetende høydepunkt følger vi Medusas mindre heldige på den skjeve flåten. Sjansen for overlevelse er heller lav. Uten særlig mat og drikke, med vekselvis steikende sol og høye dønninger, og med vann opp til midjen, braker riff-raffen fra Medusa sammen i et to uker langt volds- og lidelsesinferno som går splatterfilmen en høy gang. Det ender som det måtte gjøre: De fortærer hverandre. Her får vi altså kampen for tilværelsen grundig servert på sitt mest elementære og minst siviliserte vis. En kamp som får William Goldings Fluenes Herre til å fremstå som en glad operette.

Medusa flåte er definitivt ikke en roman for alle. De første hundre sidene er en fest for de av oss med anlegg for pikant, grov og bestialsk humor. Et univers der sjørøverhelten Jack Sparrow fra Pirates of the Caribbean ville blitt satt til å skrubbe skipsdekket og skambanket av kokken.

Franzobel er en fantastisk språkbegavelse, med øye for latterlige lakoniske detaljer i blodspruten. Selvfølgelig må det piskes og kjølhales. En av de uheldigste soldatene får smake den nihalede katten:

Prust brølte som en stukken gris, og måkene svarte. De satt i riggen og lot til å vente på at en særlig stor hudfille skulle fly deres vei. De små fuglehjernene trodde antagelig at hele prosessen var en form for fôring, en særdeles raffinert måte å servere frokosten på.

Politisk ukorrekt

Franzobel gjør nummer av å være politisk ukorrekt. Det myldrer av ord og utrykk om kvinner, rase, religion og legning som antagelig var ganske normalt den gang, men som slett ikke hører hjemme i dagens vokabular.

Forfatteren «løser» dette ved å stadig introdusere referanser til nåtidens språklige vendinger og regler (sammen med en rekke andre populærkulturelle samtidsreferanser). Det fungerer riktig så artig, og er en morsom vri på debattene som svirrer og går rundt gartnerånden som hjemsøker universiteter og den offentlige samtalen.

Den vestlige sivilisasjonens undergang

At Medusas flåte også er en metafortelling er det liten tvil om. Store båter har en egne evne til å bli det. Titanic er for eksempel blitt tolket som en historie om imperialt overmot og klassesystemets sjofleste sider. Franzobel kan avgjort leses som metafor over den vestlige sivilisasjonens dekadanse og varslede undergang. Om Europa og klassekamp, folk flest og eliter, om ny og gammel tid som går på varslet grunn. Franzobel stiller i det hele tatt leseren temmelig fritt til å velge tolkningshorisont.

Likevel er det vanskelig å tolke Medusas kaptein grev Hugues de Chaumareys som noe annet enn en analogi over livsfjern elitisme og udugelig lederskap. I Franzobels kaos av indre motsetninger, av feighet, forfengelighet, gladvold og koloniale drømmer, viser kapteinen seg å være en idiot på havet. Ikke så rart, all den tid de Chaumarey hadde fått kommandoen på grunn av adelstittelen. de Chaumarey, som knapt har knapt satt sine ben på et dekk, tilbringer store deler av overfarten på offiserstoalettet for å tømme innvollene sine:

Hver gang han trodde det var overstått, kom det en ny dønning, og alt han hadde spist … fosset ut bakveien. Østers, flyndre og dessert, alt brøytet seg vei gjennom den vesle skrotten med den store nesa og de røde ørene – som om det nektet å være med på reisen. Også akkurat nå, da.

Selvfølgelig kommer vi ikke unna giljotinen heller, som på det tidspunkt Medusa gikk på grunn også hadde blitt et pattebarn for borgerskapet. 20 sjøfolk skulle ofres for å gi plass til «Luise» i en av livbåtene, men den falt uheldigvis i vannet, på grunn av en klosset matros og til guvernørens store fortvilelse. «Dette skal De få angre på! Grasnaut! Pappskalle! Ignorant! Dette kommer til å koste Dem hodet! Men hvordan? At revolusjonen er over, blir vi gjort solid oppmerksomme på. Det prises «Leve Ludvig den 14» og «Leve Kapteinen», mens «Leve Folket» blir tolket som forsøk på mytteri.

Barbarer

Samtidig er det noe misantropisk over Franzobel. For selv om han beskriver overklassens imbesilitet med herlig sarkasme og morbid treffsikkerhet, gir han også lite for den romantiserende forestillingen om de franske revolusjonæres autentiske menneskelighet.

I Medusas flåte er alle i samme båt, bokstavelig talt. De er stort sett noen brutale råskinn alle sammen. Og råskapen brettes ut i en prakt som denne anmelderen ikke har sett tidligere. Dreping, voldtekter, pupper, tortur, bedervet mat, avføring, tarmer og fjerting samt generell og fundamental mangel på omsorg og empati.

På Cappelen Damms vaskeseddel kan vi lese om Medusas flåte at den «sikter mot kjernen i det menneskelige: Hva betyr moral og sivilisasjon når det står om overlevelse i en ekstrem situasjon.»

Tematikken er velkjent i både litteraturen og blant historikere og moralfilosofer: Fluenes Herre, Cormac McCarthys The Road, zombieserier og postapokalypser på strømmetjenestene …. Det handler ofte om hvordan mennesker orienterer seg i et samfunn der sivilisasjonens rammer har brutt sammen. Men et premiss følger som regel med på kjøpet: Det handler om godemennesker som forsøker å bevare sin menneskelighet i en umenneskelig verden.

Her har kanskje forlaget et lite innsalgsproblem. Premissene for vaskeseddelen falt nemlig litt i fisk etter å ha lest boka. Her er det ikke snakk om hederlige folk som blir barbarer under ekstreme forhold, men snarere barbarer som blir enda mer barbariske.

Første halvdel av boka handler om livet på Medusa, altså moderskipet, på sin seilas mot en varslet undergang. Det er slett ikke noe rosenrødt og sivilisert samfunn vi møter som senere skal oppløses i barbarisk overlevelsestrang om bord på en morken flåte. Med få unntak møter vi hele veien et samrøre av tyranner og idioter, av voldelige og/eller egoistiske skapninger. Det lille som finnes av menneskelighet har trange kår i det hardkjøret som foregår i det lille minisamfunnet.

Mitt tips er at Franzobel er en luring. Selv om vi gjerne vil lese inn et oppbyggelig budskap om humanisme og sivilisasjonsbygging, er nok Medusas flåte også en tidløs og kølsvart harselas over det ville, dumme, forfengelige og krenkbare menneskedyret.

Bokanmeldelsen var publisert i Minerva 20. februar 2019.