Frankfurt, Harry G.: Om Bullshit

Verden blir invadert av all verdens sprøyt, sludder og floskler, der språk brukes for effektens skyld, noe som også kan være farlig.

Publisert: 25. juni 2019

Krakiel forlag, 2008. 88 sider.

Teksten er skrevet av Bård Larsen, historiker i Civita.

Sprøyt, sludder og floskler

I disse populisttider er det en del språklige vendinger og selvfølgeligheter som er flittig i bruk, særlig i sosiale medier. Vendinger som mangler egentlig innhold, men der avsender likevel forsøker å si noe substansielt.

De fleste er gamle travere, som å snakke fra levra, si det som det er, å kalle en spade for en spade og å stå for det man mener. Dernest følger en type argumenter som i denne omgang har dukket opp i forbindelse med debatter om president Trump, nemlig at folket har talt, at Trump er populær hos folket og selve juvelen: Han er valgt. Her finnes lite som er overførbart som allmenngyldig, men heller – og i beste fall – situasjonsbestemte selvfølgeligheter, og i verste fall ren uredelighet.

Ifølge Språkrådet stammer uttrykket å snakke fra levra fra en tid da man trodde at følelsene hadde sitt utspring i kroppens organer og væsker. Det var særlig motet som skulle sitte i levra.

I nyere tider er uttrykket tomt prat, som ikke er egnet til å skille mellom rett og galt, sant eller usant. Sannhet og moral kan nødvendigvis ikke være alt mulig på en og samme tid. Rasebiologiske forestillinger blir for eksempel ikke sannere av å komme fra levra. Et partiprogram forandrer ikke mening fordi partilederen snakker et språk folk forstår. Så hvorfor er det slik at det å snakke rett fra levra med jevne mellomrom blir presentert som spesielt ærlig?

I den lille boka Om Bullshit (på norsk i 2005) skrev den amerikanske filosofen Harry Frankfurt om at verden blir invadert av all verdens sprøyt, sludder og floskler, der språk brukes for effektens skyld, noe som også kan være farlig (en bok som med våre dagers fake news kan betraktes som profetisk). Snarere enn primært å komme frem til en korrekt fremstilling av verden som omgir oss, forsøker den enkelte nå å gi ærlige fremstillinger av seg selv, skriver Frankfurt. Idealet om korrekte fremstillinger må vike for en helt annen disiplin, forbundet med idealet oppriktighet.

Uttrykket har sine kritikere. Niels Fredrik Dahl mener for eksempel at det er en vulgær egenskap, at den hovedsakelig kommer den grumsete høyresiden. For når noen vil si det som det er, så er det som regel et varsel om at noe ekkelt skal sies, som Dahl ganske morsomt formulerte det. Christian Borch på sin side, synes det er euforisk å snakke fra levra, når han rakker ned på den forhatte nyliberalismen.

Thorbjørn Berntsen snakket rett fra levra da han på nittitallet engang skjelte ut den britiske miljøvernministeren John Gummer for å være the biggest shitbag I have ever met. Ingen er så glad i å snakke rett fra levra som Fremskrittspartiets politikere. Per Sandberg fremelsker å snakke fra levra, for uten å kunne gjøre det blir demokratiet fattigere, mener han. Gunnar Ringheims bok om Frp i 2011 het selvfølgelig Rett fra levra, og ble lansert under mottoet Endelig boken for og om folk flest (inkludert utropstegn). Carl I. Hagen snakker fra levra når han snakker om klimabløffen.

I naturvitenskapen sies det at man forsøker å finne de enklest mulige forklaringer på komplekse fenomener. Det kan den gjøre all den tid naturvitenskapen hviler på etterprøvbar empiri. Innen samfunnsvitenskapen og humaniora er det omvendt: Man finner komplekse forklaringer på enkle fenomener. Det er fordi menneskelig adferd ikke er matematisk forklarlig. Populister og spadesnakkerne skjærer gjennom og tror ærlighet kan gjøre kompleks menneskelig adferd og utfordringer til naturvitenskap: Det jeg føler er sant. Mange av leversnakkerne tror nok ikke på dette selv, men forstår at de har et publikum som lar seg forlede eller forlyste av det. Riktignok finnes det kommunikasjonsrådgivere som liker at deres klienter er klare i talen, men allikevel, er ikke dette et annet ord for populisme?

Den radikale hipsteren på Løkka setter lite pris på at Bjarne Brøndbo snakker fra levra, men elsker at Per Fugelli sier det som det er. Ergo kan vi omskrive det på følgende måte: Å snakke fra levra er i ca halvparten av tilfellene bra, og i resten ikke så bra eller rent ut forkastelig (også kjent som å snakke fra endetarmen).

Å snakke rett fra levra er egentlig en måte å rope hva som helst på. Noen ganger forkledd som ydmykhet. Andre ganger uten forkledning i det hele tatt. Men vi liker ikke at noen vi ikke liker snakker rett fra levra. Og da er vi like langt. Ergo er uttrykket på sett og vis meningsløst.

Nesten like meningsløst som politikere og debattanter som skyver det egentlige folket foran seg for på best mulig måte å illustrere sine aversjoner og oppheng. Da Brexit var et faktum, med 52 prosent av stemmene i ryggen, uttrykte lederen av det høyrenasjonalistiske partiet UKIP, Nigel Farage, at the real people hadde talt. Men hva om resultatet hadde blitt omvendt? Ville Farage da kvedet om the real people? Utsagnet er så åpenbart feilaktig og upresist at det burde vært betraktet som en språklig inkurie, for ikke å si bullshit, men så enkelt er det dessverre ikke. På populistspråk er dette dagligtale.

De fleste er kjent med Ibsens stykke Brand, og særlig frasen: Det som du er, vær fullt og helt, ikke stykkevis og delt. Riktignok stammer setningen fra Brands tirade mot den lettsindige Einar, men Brand illustrerer også moralen bak en fanatiker. Det er det mange som ikke husker. Utrykket har festet seg langt utover det litterære, og har allusjoner rundt en slags idealist som er villig til å ofre alt for det han tror på. Men idealisten kan som kjent ta alvorlig feil og være en skitstøvel, for å bruke et folkelig uttrykk.

Man skal altså, ifølge Ibsen, ikke være en skitstøvel stykkevis og delt, men fullt og helt. Med unntak av noen få odde nihilister og misantroper, er det få som vil gi sin tilslutning til at folk skal gå rundt og være komplett forferdelige. I alle fall i den forstand hva de selv opplever som forferdelig.

Men hvorfor dette behovet for å fylle språket med tomhet, eller rettere, å bruke argumenter uten egentlig innhold, gjerne i et politisk ordskifte? Hovedsakelig, men ikke alltid, skyldes det to forhold som gjerne er sammenvevet. For det første sympatier: Man er enig med – eller har sans for – avsender. For det andre, som Frankfurt er inne på, er oppriktighet høyt verdsatt. Men igjen: Det er en verdsetting som man i det store og det hele innrømmer dem man er helt eller delvis enig med, som sier det som det er, gjerne uavhengig av data og annen empiri, men desto rikere på følelser. Psykologen Daniel Kahnemans tese om kognitive snarveier i den klassiske boka Thinking, Fast and Slow viser blant annet til at mennesker helst vil høre det de liker, og har en tendens til å unngå informasjon og fakta som tvinger hjernen til å jobbe hardere og at konseptene sannhet og moral forbløffende ofte styres av intuisjon.

I Norge er det ikke kostnadsfritt å være fan av det Trump finner på, for eksempel at han ser ut til å holde det han lover om å nekte muslimer innreise til USA. Men det finnes veier ut av knipa. Til Trumps kritikere blir det sagt at Trump er valgt, står for det han mener, snakker fra levra og at han er populær blant mange. Det samme ble sagt fra venstrehold om Hugo Chávez (og lenge om Nicolas Maduro) i Venezuela også. At Chávez gikk til angrep på rettsstaten for å melke sin egen kake kunne man gjerne hevde, men han sto for det han mente, snakket fra levra, var populær blant folket og var tross alt valgt.

Alt dette er selvsagt ikke mulig å bruke som argumenter uten at man har en viss forståelse eller sympati med den enkelte protagonist. Det er vel knapt noen i et ordskifte om folkevalgte som ikke vet at de ble valgt (og når ble der faktum at noen er valgt et kvalitativt argument?).

Det finnes unntak (noen liker både Trump og Chávez), men her er hovedregelen: Det er lite sannsynlig at chavistene ville si det samme om Trump som trumpistene sier om Trump, eller at trumpistene ville sagt det samme om Chávez som de sier om Trump.

Det er selvfølgelig sant at både Trump og Chávez ble valgt. I noen sammenhenger er det nyttig å understreke det. Samtidig kan en påstand være sann, og like fullt bullshit, slik filosof Lars Fr. Svendsen skrev det i forordet til Frankfurts bok. Her kan det være nyttig å se på avsender. For eksempel kan ideer om folkelighet/snakke fra levra tolkes som stedfortredende argument for the real people, som en formildende og normativ omstendighet og derav også legitimering. Man må jo forstå, blir det sagt, at med Clinton, som foraktet sitt eget folk (the real people), ville det antagelig vært mye verre.

Om Filippinenes president Duterte kan man vel også si at han både er valgt, snakker fra levra og står for det han mener (likviderer tusenvis av kriminelle). Men her vil de fleste forhåpentligvis trekke seg. Da er det med ett verken prisverdig eller særlig folkelig.

Innlegget er publisert hos VG 10.2.17. Se også:

https://www.civita.no/publikasjon/hva-er-sannhet