Espen Gamlund: Takknemlighetens filosofi

Selvstendige mennesker er takknemlige

Takk til Espen Gamlund for å ha åpnet en filosofisk diskusjon om takknemlighet.

Av Lars Kolbeinstveit, rådgiver i Civita.

Gamlunds bok om takknemlighet er lettlest, og den forklarer fort hvorfor takknemlighet er så viktig for sosiale relasjoner, samtidig som den er sammensatt. Er vi for lite takknemlige i dagens overflodssamfunn, slik blant annet min kollega Lars Fredrik Svendsen har skrevet om? Er utakknemlighet så ille som vi kanskje tenker, og som flere viktige tenkere i filosofihistorien har hevdet? Er takknemlighet noe vi poserer med for å vise at vi skjønner at vi er heldige? Alt dette drøfter Gamlund i sin bok, uten å dykke for dypt ned i det han viser oss smakebiter av: En teoretisk og begrepsmessig innviklet filosofisk diskusjon om takknemlighet.

Vi som er konservative er opptatt av å ha et realistisk syn på mennesket: Vi er sammensatte, har begrenset fornuft og er både gode og onde. Kaster man takknemlighet inn i den konservative fortellingen om mennesket, ser vi tydeligere hvor komplekse vi mennesker er. Særlig Gamlunds påpekning av at den engelske filosofen Hobbes anså takknemlighet som avgjørende for et velfungerende samfunn viser at et godt samfunn ikke bare handler om å holde mørke på avstand. Dyder og de gode egenskaper og verdier må også dyrkes frem.

Gamlund forklarer hvordan takknemlighet, som ikke retter seg mot bestemte personer, kalles kosmisk takknemlighet. Vi er takknemlige for fint vær og god helse, men hvem takker vi da? Den religiøse takker Gud, men mennesker som ikke er religiøse takker også uten å takke noen bestemt. I Norge er mange takknemlige for velferdsstaten, men da mer som et kosmisk uttrykk for takknemlighet. Grinebiteren i meg vil si vi burde takke mer i kirken, og mindre i staten. For staten, det er oss. Det er hverandre – alle skattebetalerne i spleiselaget velferdsstaten – vi bør takke, ikke en abstrakt stat.

Gamlund skriver godt om hvordan foreldre som forventer takknemlighet gjennom at barna går i deres fotspor skaper en uheldig avhengighet. Takknemlighetsgjeld kan være både en god og vond følelse. Hvis meningen med gaver, hjelp eller tjenester vi får er å settes i en takknemlighetsgjeld for å derigjennom styres , bør man egentlig ikke være takknemlig. Intensjonen eller moralen til velgjører er derfor avgjørende for hvorvidt vi bør vise takknemlighet, ifølge Gamlund.

Gamlund skiller mellom en pessimistisk og en optimistisk tolkning av den takknemlige og ydmyke person. En pessimistisk tolkning vil si at den takknemlige ikke evner å se at det bare skulle mangle at andre gjør for deg, og at man mangler selvrespekt. En optimistisk tolkning av den takknemlige er at «hun fremviser en prisverdig evne til å sette pris på sin egen og menneskehetens grunnleggende tilstand av avhengighet.»

Dette skillet mellom optimisme og pessimisme har noe for seg. Gamlund antyder at den optimistiske har moralen på sin side. De som evner å sette pris på hvordan de har det, og viser takknemlighet, er lettere å omgås enn deres motsetning. Jeg er uenig i at takknemlighet først og fremst har en verdi når noen har gjort noe som ikke kan forventes at de gjør for deg. Folk som ikke takker fordi det du gjør for dem er selvsagt, er ofte utrivelige. De virker mer anspente enn selvstendige. De heller mot den pessimistiske tolkningen av takknemlighet, og er kanskje opptatt av å være uavhengige. Det siste er forståelig. Gamlund bruker mye plass på å drøfte takknemlighet og uavhengighet. Vi mennesker ønsker å være frie og uavhengige. Det er noe klamt med påstander om at alle mennesker er avhengig av hverandre, selv om vi selvsagt er det likevel.

Gamlund nevner ikke den tyske filosofen Hegel, men anvender flere andre filosofer godt. Hegel skrev lite, men noe om takknemlighet. Blant annet i Rettsfilosofien antydes det at borgere snarere bør være takknemlige enn bare kreve mer fra staten. Hegels tanker om anerkjennelse er derimot mer kjente og kan kanskje hjelpe oss i diskusjonen om takknemlighet og uavhengighet. I kampen om anerkjennelse mellom herre og trell er det bare trellen som anerkjenner herren. Anerkjennelsen er ikke gjensidig, og vi kan si at trellen og herren er avhengig av hverandre. Ifølge Hegel virkeliggjøres friheten til et individ først når det oppnår gjensidig anerkjennelse. Det er denne anerkjennelsen som gir selvbevissthet. Og det tror jeg de fleste kan kjenne seg igjen i. Det er i relasjonene der vi opplever at anerkjennelsen er gjensidig at vi opplever likeverd, og slik sett blir avhengighet av den andre underordnet. Vi er frie til tross for at vi er avhengige av den andre. Vi har nådd et høyere nivå der vi har anerkjent hverandre gjensidig. Bare tenk på dine nærmeste vennskap. Takknemlighet tolkes verken pessimistisk eller positivt i de beste relasjonene. Takknemligheten er friere. Vi senker skuldrene fordi vi ikke er redde for takknemlighetsgjeld, samtidig som vi ikke vil finne på å sette den andre i takknemlighetsgjeld fordi vi ikke søker å være herre.

Gamlunds bok er solid. Han lykkes i vise hvor viktig takknemlighet er, og han gir oss en etterlengtet innføring i et helt sentralt fenomen i samfunnet.

Teksten er publisert i Minerva 15.1.2024.