Eric Heinze: Coming Clean – The Rise of Critical Theory and The Future of the Left

Woke må bli wokere

Vi skal kunne granske fortiden kritisk, men det må gjelde all historie.

Av Skjalg Stokke Hougen, rådgiver i Civita.

Venstresiden har et stort problem, mener den britiske professoren Eric Heinze. Samtidig som de gjennom kritisk teori kritiserer Vesten for å ikke leve opp til egne, edle idealer, gjør de det heller ikke selv. Problemet er ikke at de hykler, for det gjør vi alle, men at de gjør seg irrelevante.

Heinze mener bruken av kritisk teori på venstresiden har vært for snever. Skal en undervise og opplyse om historisk urett, så må det undervises og opplyses om allhistorisk urett. Skal kritisk teori ha troverdighet, må de som benytter seg av det, begynne å etterleve dets kjerneidé: å inneha en selvkritisk posisjon.

Heinze ønsker ikke at kritisk teori – forstått som teori som analyserer og utfordrer maktforhold og samfunnsstrukturer – tones ned eller forkastes; han mener tvert imot at det trengs mer av det.

Minnepolitikk

Kritisk teori er mye forskjellig. Ifølge Heinze vil alle som benytter seg av kritisk teori, godta en versjon av følgende påstand: Det er avgjørende å opplyse befolkningen om undertrykkende mønstre utført av og i vestlige samfunn over flere hundre år.

Det innebærer dermed grunnleggende sett å granske fortiden kritisk.

Videre vil kritisk teori anbefale en form for minnepolitikk. Heinze skriver at minnepolitikk innebærer to steg. Det første steget er selve minnet, her samles det kunnskap om fortiden. Det andre steget består i å gjøre dette minnet politisk, noe som aktører innen kritisk teori anser som avgjørende. I dette perspektivet forstås skadene forårsaket av strukturer som kolonialisme, rasisme og kvinneundertrykkelse som fortsatt tilstedeværende i samfunnet, ofte i form av systemisk urett. Av den grunn hevdes det at samfunnet har et ansvar for aktivt å undervise om og synliggjøre disse urettene.

Eller som Karl Marx formulerte det: «Filosofene har bare fortolket verden på ulike måter; poenget er imidlertid å forandre den».

Heinze retter deretter en anklage mot de på venstresiden som benytter seg av kritisk teori. Hvordan har dere egentlig behandlet venstresidens historie? Han skriver: «The left pushes the widest possible public education about Western wrongdoing, yet engages in no public education about leftist wrongdoing.» 

Selektive mønstre

Kritisk teori ser etter sammenhenger og mønstre. Kapitalisme henger sammen med rasisme, som henger sammen med kolonialisme, som henger sammen med patriarkatet, som igjen henger sammen med en annen undertrykkende struktur.

Mønstre på venstresiden blir derimot aldri røsket tak i på samme måte, selv om de på venstresiden er klar over dem. Den vante venstrevridde unnskyldningen om at feilslått sosialisme ikke er ekte sosialisme, er et eksempel på dette. Terroren under Lenin? Ikke ekte sosialisme. Det totalitære regimet i Øst-Tyskland? Ikke ekte sosialisme. Cuba? Ikke ekte sosialisme. Det brutale regimet under både Chavez og Maduro? Ikke ekte sosialisme. Når de som er opptatt av kritisk teori, feiler ved ikke å snakke om mønstre i venstrevridd tankegods, så reduserer de seg selv til lite annet enn en klisjé, ifølge Heinze.

I henhold til kritisk teori skal ikke urett bedømmes etter kost–nytte-analyser. Likevel er dette det som gjøres når undertrykkende regimer som Cuba unnskyldes. Heller enn å peke på systemisk undertrykkelse henfaller man til en «noe var bra, annet var dårlig-logikk». De drepte homofile på systematisk vis, men de hadde et godt helsevesen.

Heinze viser også hvordan anti-kapitalisme kan føre til antisemittisme. Hvordan anti-amerikanisme kan føre til pro-russiske standpunkter. Og hvordan disse sammenhengene aldri blir tatt på alvor av dem som er opptatt av kritisk teori. Antisemittisme på venstresiden kan bortforklares med råtne epler, mens ethvert tilfelle av politivold mot svarte i USA ikke har noen annen forklaring enn systemisk rasisme. Det er en alvorlig inkonsekvens.

Her ligger riktignok et poeng også konservative mennesker må ta til seg. Det er lett å si at Trump ikke er ekte konservatisme, og at Trump ikke er konservativ. Likevel kaller bevegelsen hans seg for konservativ, har en rekke konservative miljøer i ryggen, og nyter støtte fra noen konservative i Norge og Europa. Om man ikke klarer å være selvkritisk og se at konservatismen har noe iboende ved seg som kan lede konservative på ville veier, så risikerer man samme unnfallenhet som sosialister har drevet med i sin renvasking av autoritære regimer.

Trivialisering av både holocaust og slaveriet er også utbredt blant ytterliggående på høyresiden i dag. Heinze påpeker at dette henger sammen med at konservative sammenblander opplysning med selvhat.

Woke

Det ligger et viktig spørsmål under overflaten som Heinze ikke pirker borti. Hvor dominerende skal kritiske blikk på historien egentlig være? For kritisk teori kan umulig være hovedfokuset vårt når vi skal undervise om historie.

Heinze nevner at enkelte museer har hatt en viktig funksjon, men da ved at de fyller et tomrom. Holocaust er for eksempel ikke det eneste vi burde lære om ved den andre verdenskrig, men det er noe vi må lære om. På samme måte er ikke slaveriet det eneste vi burde lære om ved den amerikanske revolusjon, men det er noe vi burde lære om.

Så er spørsmålet også hva vi skal gjøre med kunnskapen om historisk urett. Skal vi ty til særrettigheter, kvotering, kansellering eller såkalt avkolonialisering av akademia for å beklage det som er gjort? Og er woke-bevegelsen, som en slags håndlanger for kritisk teori i offentligheten, særlig konstruktiv i disse spørsmålene, i det store og det hele?

Svaret er nei, vi må heller leve opp til idealet om universalisme og likeverd i Vesten. Overlevere fra holocaust har hatt «We can forgive, but we must never forget» som ett av flere mantraer. Det er et mantra å ta med seg når vi belyser historien kritisk.

Teksten er publisert i Minerva 28.4.2026.