Terje Emberland: Fra gutterommet til Gestapo

Lærdom fra mellomkrigstiden?

Dagens konspirasjonsteorier og radikaliseringsprosesser deler flere trekk med mellomkrigstiden. Nå som da må prinsippfaste mennesker være grensestolpene rundt det liberale demokratiet.

Av Mathilde Fasting, idehistoriker i Civita.

Jeg har nylig lest to bøker fra mellomkrigstiden i Norge. Den ene er Iselin Theiens bok om C. J. Hambro, Fra krig til krig, og den andre er Terje Emberlands bok Fra gutterommet til Gestapo.

I tillegg har jeg lyttet til fire podcaster om fremveksten av nazismen i Tyskland. 

I Tyskland glippet de liberale grensestolpene mot de illiberale, fascistiske kreftene. Adolf Hitler ble valgt på lovlig vis, men raskt etterpå ble han en diktator uten noen grenser for utøvelse og misbruk av makt. I Norge fikk ikke NS makten før tyskerne hadde okkupert landet i april 1940, og Quisling i løpet av 9. april gjennomførte et kupp med velsignelse fra Hitler, men ikke fra kongen. Det var hele tiden en illegitim makt. Parallelt den 9. april, på Festiviteten i Hamar, der Stortinget var samlet under stortingspresident C. J. Hambros ledelse, sa Hambro til Stortinget: «Jeg tror, at innen det er gått meget lang tid, vil det være helt andre menn som skjøtter regjeringsmakten. I alle land som Tyskland har besatt, har det vært slik, at de som har vært førere av såkalte nasjonalsosialistiske arbeiderpartier, rett hurtig har blitt satt til maktens utøvere.» Hambro ønsket ingen forhandlingsløsning med tyskerne den 9. april. 

Det ble utover dagen den 9. april klart at alternativet var eksil. Hambro forfattet den kvelden det som fikk navnet Elverumsfullmakten, som legitimerte regjeringsmaktens eksil. Som Theien skriver: «Stortinget hadde en president som så å si hadde et konstitusjonelt forsvarsverk mot diktaturet klart.» Ikke bare hadde Hambro faktisk en kladd klar fra Folkeforbundets fullmakt fra 1938, han var anti-autoritær tvers gjennom og stod som en «grensestolpe» mot det autoritære gjennom hele sitt liv. Det var avgjørende den 9. april. Lærdommen fra dette er at det ikke alltid er forhandlinger og kompromisser som er løsningen. Noen ganger må foten settes ned og prinsippene være tydelige. Det vil ikke nytte å stole på at noen gjør det riktige i en opphetet og kritisk situasjon, dersom de ikke har med seg den liberale ballasten som trengs. Det hadde Hambro.

Det manglet nemlig ikke på ulike autoritære bevegelser i mellomkrigstiden. Det var ikke bare i Tyskland at nazismen fikk grobunn. Det gjorde den også i Norge. Konteksten var noe annerledes. Tyskerne hadde tapt første verdenskrig, mens Norge var nøytrale, mens redselen for kommunismen var til stede i hele Vest-Europa etter revolusjonen i Russland og radikalisering av arbeiderbevegelser. Både Norge og Tyskland hadde lite styringsdyktige regjeringer gjennom 1920-tallet. I Norge var det mindretallsregjeringer gjennom hele 1920-tallet, og mellom 22. juni 1920 og 20. mars 1935 hadde Norge ikke mindre enn 11 regjeringer, en blanding av Høyre, Venstre og Frisinnede Venstre, med Hornsrud-regjeringens 18 dager i 1928 og Bondepartiet fra 1931. 

Fædrelandslaget ble dannet i 1925, og bak stod blant annet Christian Michelsen, Fridtjof Nansen og Joakim Lemkuhl. Lemkuhl uttalte ved lanseringen at: «En stor del av vårt folk begynner å føle motbydelighet mot den kompromissånd som gror så lystig i vår nasjonalforsamling.» Fædrelandslaget ønsket å stå over partipolitikken og være en form for nasjonal samlingsbevegelse. Hambro var motstander. Han så anslagene som antiliberale og antiparlamentariske, og Theien refererer til en av hans mange treffsikre kommentarer: «det går ikke an å gjøre en hvilken som helst skiløper til statsminister».

Til forskjell fra Tyskland hadde Norge et solid parlamentarisk, liberalt fundament, først gjennom Grunnloven fra 1814, som var forsterket med den fornyelse, eller det Emberland kaller en «nasjonal gjenfødelse», som kom i 1905 ved unionsoppløsningen, en liberal gjenfødelse. Nasjonalistiske gjenfødelsesmyter stod sterkt i fascistiske bevegelser, særlig i Tyskland. Det norske fundamentet var sterkt nok til å stå imot fascistiske bevegelsers vekst gjennom 1920-tallet og inn på 1930-tallet, men Emberland påpeker at det var flytende overganger mellom bevegelser, som Fædrelandslaget, og politiske partier på borgerlig side. Emberland beskriver en situasjon der det var utstrakt sympati fra ungdommer på borgerlig side til det nye Tyskland og nasjonalsosialismen, inkludert fra Unge Høyre og Minerva, men dette avtok kraftig da det gikk opp for dem hva Hitler-Tyskland stod for litt inn på 1930-tallet. Fascismesverminger var marginalisert allerede da NS ble dannet i 1933. Emberland påpeker at en av grunnene til at NS ikke fikk stortingsrepresentanter, var at mange av dem som sympatiserte med partiet var under myndighetsalder og ikke stemmeberettigete.

Fascismen i Norge var ifølge Emberland hovedsakelig en ungdommelig, nasjonalsosialistisk subkultur på slutten av 1920-tallet og inn på 1930-tallet. Partiet NNSAP, Norges Nasjonalsosialistiske Arbeiderparti, var lite, men radikalt, og de rekrutterte unge gutter. De radikale unge som ikke gikk til fascismen, gikk til kommunismen. NNSAP dominerte i 1932–34 gymnasene i Oslo og i flere andre norske byer. Her var sympatien for NNSAP stor, og polariseringen var sterk mellom NNSAP og Mot Dag. Selv om det bare var rundt tre prosent av norsk ungdom som da gikk på gymnas, ble de politiske «kampene», noen ganger også gatekamper, ved gymnasene fulgt av voksne norske fascisme-sympatisører. 

NNSAP ble til slutt en kult. Da NS omtrent imploderte i 1936, gikk påvirkningen ikke gjennom politiske organer, men gjennom kulturell påvirkning av ulikt slag. Emberland påpeker i boken sin at nettopp dette også kjennetegner ytre høyrebevegelser i dag. Får de ikke politisk makt, søker de å påvirke på andre måter. Mange ganger brukes det konspirasjonsteorier, og i mellomkrigstiden var det jødene som fikk skylden. I dag er konspirasjonene mer sammensatt. Radikaliseringsprosesser skjer på flere måter, men det er slående mange likhetstrekk mellom veien fra gutterommet til Gestapo og radikalisering i dag, blant annet følelse av utenforskap og misnøye. I podcasten Liberal halvtime forteller Emberland om flere likhetstrekk og om boken sin Fra gutterommet til Gestapo. 

I en verden med kommunikasjonsmuligheter som man på 1930-tallet bare kunne drømme om, er sjansene for å komme i kontakt med konspirasjonsteorier og «fake news» stor, og veien til radikale bevegelser trenger ikke være så lang. Grensestolpene rundt det liberale demokratiet holdt stand under mellomkrigstiden i Norge, blant annet takket være prinsippfaste politikere som Hambro. I dag bør alle som verdsetter det liberale demokratiet være slike grensestolper.

Innlegget er publisert hos Minerva 1.3.2023.