Gro Dahle: Tolv lysår

You know I’m a space cadet

av Bård Larsen, historiker i Civita

Omtrent med de ordene åpner den britiske science fiction-forfatteren Stephen Baxter sin Manifold-trilogi, et ambisiøst verk om reiser inn i det uendelige på tvers av tid og rom. Hos Baxter, som hos veldig mange andre sci-fi-forfattere, handler det om at menneskeheten søker svar på hvem vi er, om vi er alene i et gigantisk univers, om teknologiens og fornuftens muligheter og begrensninger, og ikke minst om hvordan menneskeheten ser ut til å ødelegge (eller får ødelagt) sin egen eksistens uansett hvor avanserte vi måtte bli.

Felles for det aller meste av slike bøker (men ikke alle) er pussig nok at forestillingen om den mer eller mindre tradisjonelle astronauten holder stand. Man skulle tro at maskiner ville kunne gjøre bedre nytte for seg i en tenkt fremtid der vi er i stand til å foreta stjernereiser. Svaret er selvsagt at sci-fi-forfatterne dypest sett søker det menneskelige drama.

En slik astronaut er en norsk kvinne fra Trøndelag som heter Vera. Tenk det! Riktignok ikke på ekte, men som hovedkarakter i Gro Dahles episke romopera Tolv lysår. Historien om Vera, vår kadett om man vil, begynner i 2007, i en karakter som minner ganske mye om Carl Sagans protagonist Ellie i romanen Contact (udødeliggjort av Jodie Foster i filmen med samme navn). Det handler om far og datter, om sorg og uro og om en felles lidenskap for kosmos:

«Pappa sa jeg kunne stole på stjernene, uansett hva som skjedde, uansett hva jeg hadde sagt eller gjort, uansett hva jeg hadde opplevd eller mistet, så kunne jeg stole på stjernene, holde meg fast i dem.»

Det er vakkert, og vi aner hvor det bærer hen. Ad astra, til stjernene and beyond, som det heter på blandingsspråk.

Vera blir tatt opp i NASAs romprogram og ender i Kina, i et superhemmelig, farlig prosjekt som uansett utfall innebærer å ta farvel med jorden for godt. Underveis knytter hun vennskap med medastronauter fra mange ulike land og kulturer. Det oppstår kjærlighet og konflikter i et flere år langt anstrengende treningsopplegg. De beste skal plukkes ut til Den store reisen. Kineserne har funnet en løsning som gjør at romskipet kan reise i en tredel av lysets hastighet. Hva denne teknologien innebærer, kan ikke røpes av hensyn til det uskrevne spoilerforbudet. I det hele tatt er det mye som ikke skal gjenfortelles her, fordi Dahle har valgt det slik at NASA og kineserne hemmeligholder oppdragets karakter for kadettene, og dermed også leserne.

Det som derimot kan sies, er noe om ulike former for subsjangere innenfor sci-fi-litteraturen. Dahle er nemlig innom flere av dem. Ta det som et lynkurs.

a) Hard science: Her går det ut på å beskrive til dels avanserte hypotetiske teknologiske løsninger i fremtiden. For eksempel hvordan et romskip kan reise hundretusenvis av lysår (sjekk ut warp-drive og quantum-drive i Google). Hard science er ofte vanskelig, hvis det kommer i for store doser. Dahle har en del av det, men ikke for mye. Men nok til å bevise at hun på ingen måte er novise innen faget. Artig vri på drivstoffproblematikken. Vi får bekjentskap med torpor, hypotermi, altså en prosess som får mannskapet i romskipet til å ligge i dvale under reisen. Og vi slipper selvsagt ikke unna Fermi-paradokset, heldigvis.

b) Post-apokalypse: En veldig populær undersjanger. Det handler om sivilisasjoner som har gått mer eller mindre til grunne. Det kan handle om overlevelse, eller som hos Dahle, om å finne andre steder der menneskeheten kan begynne på nytt. I Tolv lysårbestår verden, men det ser dessverre ut til at covid har løpt løpsk, med skjebnesvangre konsekvenser.

c) Dystopi: Ofte forbundet med Orwells 1984, ofte teknologipessimistisk (maskinene overtar). Dystopier handler som regel om at mennesker er mennesker, det vil si at vi aldri lærer. I Tolv lysår aner vi konturene av en mørk fremtid.

d) Romopera: Også en vanlig undersjanger. Det handler om romskip, intergalaktiske reiser, gjerne stjernekrig mellom interplanetariske sivilisasjoner i en fjern fremtid. Dahle har et langt roligere libretto for sin opera. Men ut til stjernene … dit skal vi.

e) Generasjonsskip-sjangeren: Elsket av mange, også av Dahle, ser det ut til. Her handler det om stjernereiser som varer så lenge at mennesker fødes og dør. Denne sjangeren foregår ofte på det som kalles for arken, fritt etter Moses. For at menneskeheten skal kunne begynne på nytt, for eksempel på planeten Luyten B, tolv lysår fra jorden, må de ha folk nok til å kunne etablere en sivilisasjon. Sjekk forresten ut nevnte Baxters Flood/Ark.

f) First contact: Som navnet tilsier, handler dette om det første møtet mellom jordinger og aliens. Sistnevnte kan være gigantiske, predatoriske skrekkøgler med gigantiske tenktaler og huggtenner (altfor vanlig), eller de kan være fredsæle cyborger med humoristisk sans (som i den vidunderlig morsomme Project Hail Mary av Andy Weir). Hos Dahle venter overraskelser, om enn ikke av det mest spektakulære slaget.

Dahle har valgt å holde historien innenfor en overkommelig tidsramme. Vi snakker altså ikke om en historie tusenvis av år frem i tid, men et stykke frem i tid, (forhåpentligvis) i vår levetid. Intergalaktiske reiser i hyperrommet i nær fremtid er uansett ikke veldig realistisk, men det har heller aldri vært et krav innen sjangeren. Det er smart trekk av Dahle, som på den måten mestrer å holde bakkekontakten for lesere som kanskje ikke er så bevandret i science fiction. Vera er en av oss, en ganske vanlig (men uvanlig) ung kvinne.

Sci-fi er sånn sett en merkelig sjanger, på mange måter en subkultur innen litteraturen (film er en annen sak). Selv om sjangeren selger som hakka møkk, hviler det noe nerdete og kjelleraktig over oss som har bokhylla full av slike bøker. Dels fordi samtidslitteraturen ser litt ned på den, dels fordi mange boklesere har en feilaktig forestilling om hva den går ut på.

En del tror at sci-fi stort sett er junk, andre forestiller seg at sjangeren er vanskelig å sette seg inn i. Begge deler er delvis sant. Men i det rikholdige utvalget finnes ekstremt mye bra også. Og det er langt fra alt som er så fremmed som det er lett å innbille seg. Dahles bok er et godt sted å begynne, hvis du vil åpne litt på lokket for et skattekammer. Vera grubler, sørger og lengter til tider som i en helt «vanlig» roman. Tolv lysår er den perfekte sci-fi-boken for den som forestiller seg ikke å like sci-fi.

Jeg var lite kjent med Dahles forfatterskap fra før. Det er modig å begi seg ut på en fem hundre siders romopera, i alle fall som norsk forfatter, der hovedkontingenten enten er krim eller fortellinger om middelklassemennesker som har vondt i sjelen. I sum har Dahle skrevet en ekte science fiction. Tolv lysår er på høyde med mye av det bedre som er på markedet. Den er en «snill» science-fiction, det må sies. Tankene går tidvis til en forfatter som Berly Chambers. Det er i det hele tatt mye som skjer i Dahles bok. Dessverre et det litt for mye som ikke skjer også. Det er i det hele tatt et «problem» i en del sci-fi, at det filosoferes med lav stemme over livet og kjærligheten. Det fungerer innimellom godt, ikke minst slik mange kjenner det fra filmer som Interstellar og Contact. Det kan gå galt også, bli påtatt og langtekkelig. Dahle havner sånn sett litt i midten (også bokstavelig talt), men ikke mer enn at leseren lett tilgir henne, ettersom cliffhangerne skrider frem (inkludert en snikende følelse av Bing og Bringsværds Blindpassasjer).

Summa: Tolv lysår er gøy, trist, litt mørk og temmelig spennende, men tidvis også litt langdryg. Den er ikke genial, men god, kompetent – og lesverdig i alle høyeste grad. Kapitellindelingen er for øvrig veldig behagelig, noe som gjør lesingen oversiktlig og fort unnagjort, en sann page-turner altså. Av med hatten.

Og uten å røpe for mye: Slutten åpner for mange og gode oppfølgere. Måtte de komme!

Terningkast 4.5

Teksten er publisert hos Minerva 18.6.2022.