Claes, Dag Harald, Amund Lie og Per Kristen Mydske (red): Nyliberalisme – ideer og politisk virkelighet

Begrepet ”nyliberalisme” er interessant, fordi det er et begrep som stort sett bare brukes av dem som er kritiske til de fenomener og utviklingstrekk de mener er ”nyliberalistiske”.

Publisert: 24. juni 2019

Universitetsforlaget, 2007. 408 sider.

Teksten er skrevet av Kristin Clemet, leder i Civita.

Fornyelse av offentlig sektor – ideologi eller sunn fornuft?

Før jul utkom en interessant bok på Universitetsforlaget. Boken, som har tittelen ”Nyliberalisme – ideer og politisk virkelighet”, er resultat av et større prosjekt ved Institutt for statsvitenskap ved Universitetet i Oslo. 27 professorer, forskere og stipendiater har bidratt til boken. Den tar bl.a. for seg nyliberalisme som teoretisk idé og dens konsekvenser for organiseringen av offentlig sektor.

Begrepet ”nyliberalisme” er interessant, fordi det er et begrep som stort sett bare brukes av dem som er kritiske til de fenomener og utviklingstrekk de mener er ”nyliberalistiske”. Ofte brukes begrepet bare som skjellsord, eller som en stemplingsmekanisme som overflødiggjør en nærmere definisjon eller argumentasjon. I den grad begrepet gis et innhold, snakkes det ofte om demontering av velferdsstaten, om markedskreftenes frie spill og privatisering. Men fordi det i så stor grad er kritikerne som har dominert debatten, har den sjelden bidratt til en klargjørende eller nyansert forståelse av fenomenet.

Forfatterne fra UiO har foretatt en omfattende gjennomgang av de siste tiårs litteratur om nyliberalisme. De skriver at de bare har funnet noen få eksempler på at nyliberalismen blir positivt omtalt. De mener også at det er behov for å definere begrepet før man kan studere fenomenet. Den definisjonen de til sist velger, bygger på den mer moderate delen av den kritiske litteraturen, og den kommer i to varianter:

En smal definisjon av nyliberalisme innebærer at statens eneste legitime rolle er å sikre det enkelte menneske frihet, og at staten derfor bør være minst mulig. I så fall vil en gitt politikk bare ha nyliberalistiske islett dersom den flytter grensene mellom offentlig og privat sektor, i privat sektors favør.

Med en slik definisjon vil antagelig ingen norske politikere, og svært få europeiske politikere, kvalifisere for betegnelsen nyliberalist. De fleste vil likevel ha stilt seg bak reformer med nyliberalistiske trekk. Den siste i så måte er antagelig den rødgrønne regjeringens beslutning om å nedlegge 124 postkontorer og overlate utførelsen av tjenestene til private.

En vid definisjon legger vekt på at det også er nyliberalisme dersom offentlige organisasjoner henter inspirasjon og ideer fra private virksomheter. Med en slik definisjon vil antagelig alle norske politikere fortjene betegnelsen nyliberalist. Både sykehusreformen og kvalitetsreformen i høyere utdanning kan sies å hente inspirasjon og ideer fra privat virksomhet.

Det kan hevdes at Norge, i mindre grad enn mange andre land, har gjennomført slike nyliberale reformer. Vår gode økonomi gjør det mulig å utsette reformer som under andre omstendigheter ville fremstått som uomgjengelige. Likevel kan det ikke være noen tvil om at også Norge har gjennomført en rekke slike reformer siden tidlig på 80-tallet og frem til i dag:

En rekke markeder er deregulert og liberalisert. Mange offentlige virksomheter har fått nye organisasjons- og tilknytningsformer. Og vi er blitt medlem av det indre marked – med fri flyt av mennesker, varer, tjenester og kapital.

Reformene har vært gjennomført med varierende grad av entusiasme. Nesten alle reformer har blitt møtt med kritikk, både fra dem som er berørt og svært ofte fra den politiske venstresiden. Om det er de nyliberale reformene eller kritikken de møter som er mest ideologisk, er derfor ikke så lett å si.

Etter min mening har mange en overdreven forestilling om ideologiens betydning for reformene. Fremveksten av New Public Management og markedslignende reformer i offentlig sektor fra 1980-tallet kan også sees som en nødvendig økonomisk tilnærming til problemer som må løses. Staten kunne lenge ekspandere nokså problemfritt, bl.a. ved å trekke på en unyttet arbeidskraftreserve (les: kvinner). Men etter hvert var videre ekspansjon ikke mulig uten at man enten reduserte utgiftene på andre områder, økte skattene eller effektiviserte bruken av ressursene. Og siden det er politisk vanskelig eller lite ønskelig å redusere utgiftene, og det er grenser for hvor høye skattene kan være, blir effektivisering eneste mulighet. Man må simpelthen forsøke å få mer igjen for pengene.

Det er paradoksalt at reformer som tar sikte på å utnytte pengene mer effektivt, møtes med så mye kritikk. I privat sektor regnes nøysomhet som en dyd og sløsing som lite aktverdig. I offentlig sektor ser det merkelig nok ut til å være omvendt. Reformene dreier seg for øvrig heller ikke bare om kostnadseffektivitet; om det å bruke minst mulig penger. Det er også et spørsmål om formålseffektivitet; om å sette ressursene inn mot det riktige formål.

Mange overdriver også den økte markedsinnflytelsen i vårt samfunn, samtidig som de er blinde for statens økte innflytelse. Det snakkes for eksempel mye om ”privatisering” i den politiske debatten, men på sentralt nivå har det praktisk talt ikke skjedd noen privatisering i Norge. Tvert om er det et mer påfallende trekk at statens innflytelse har økt, bl.a. gjennom økt statlig eierskap i næringslivet. Et annet stort felt som staten nylig har overtatt ansvaret for, er barndommen. Før var den privat – nå har offentlige institusjoner overtatt ansvaret, og debatten om obligatorisk barnehage er allerede i gang. Det kan vel neppe kalles nyliberalistisk?

Det konstrueres for øvrig ofte et kunstig motsetningsforhold mellom marked og politisk styring. Markedet er nemlig ikke løsrevet fra politisk styring. Markedet er et resultat av politisk styring. Dersom markedet skal fungere, må det rammes inn av en rettsstat, av lover, regler og tilsyn som alt sammen er politikk. At det skjer feil i markedet, er ikke et argument mot markedet. Der det er mennesker, er det også dårlig smak, dårlig skjønn og dårlig moral. Men det er ikke spesielt for markedet – det gjelder også i offentlig sektor og i det politiske liv.

Vår velferdsstat, med et stort innslag av universelle løsninger, ble slik fordi vi var et lite, homogent og egalitært samfunn. I dag er befolkningen mer velutdannet, selvbevisst og pluralistisk. Velferdsstaten må dermed håndtere et større mangfold og tillate økt valgfrihet. På den måten kan nyliberale reformer drives frem av borgerne selv. De forventer simpelthen et mer variert og mangfoldig tilbud både av offentlige og private tjenester.

I debatter om økt valgfrihet settes det ofte opp et kunstig skille mellom befolkningen som borgere og som forbrukere. Det påstås at vi i stigende grad blir ”kunder”, fordi vi kan velge mellom ulike tilbydere. Men er det sant, eller er det bare en form for nytale som brukes av kritikerne når valgfriheten utvides til nye områder? Vi har alltid hatt fritt universitetsvalg, men vi ser ikke ut til å ha blitt ”kunder” av den grunn? Ergo slutter vi heller ikke å være borgere, selv om muligheten til å velge skole eller sykehjem blir bedre.

Debatter om fornyelse av offentlig sektor preges også av at fordelingsvirkningene tas for gitt. De fleste ser ut til å mene at markedet fører til større forskjeller og mindre rettferdighet. Men hva er likhetens pris, og hva er egentlig rettferdig? Er for eksempel markedet rettferdig fordi spillereglene er like for alle – eller er markedet urettferdig fordi ikke alle får det samme resultat?

Nyliberale reformer er en viktig drivkraft bak globaliseringen. Politikere i alle land og av alle avskygninger har i flere tiår liberalisert markeder og sørget for friere flyt over landegrensene. De har i hovedsak gjort det av to grunner: De har ment at tiltakene bidro til en mer effektiv ressursutnyttelse, større vekst og mer å fordele – og de har trodd at større avhengighet mellom land og folk bidrar til fred og demokrati.

Etter min mening har de fått rett. Det er de land i verden som har størst økonomisk frihet, som også greier seg best: De har størst vekst, minst fattigdom, høyest levealder, best miljø, minst forskjeller og, ikke minst, de mest velutviklede demokratiene.

Det er kanskje på tide at de som støtter de såkalte nyliberale reformene, også forsvarer dem og begrunner dem mer aktivt.

Artikkelen er trykket i magasinet Spekter Orienterer nr. 1/08. Se også:

Nyliberalisme – en liten historie om et begreps fremvekst, inflasjon og meningsoppløsning

Nyliberalisme