Ian Buruma: Kollaboratørene –  tre historier om bedrag og overlevelse under andre verdenskrig

Hvorfor blir mennesker kollaboratører?

Ian Burumas bok om kollaboratører under andre verdenskrig viser hvordan omstendighetene kan drive noen til forkastelige handlinger.

Av Mathilde Fasting, idehistoriker i Civita.

Det er skrevet mye om andre verdenskrig. Historiker Ian Buruma klarte å bringe inn noe nytt med boken År null da den kom i 2015, og nå har han gjort det igjen med Kollaboratørene. Som i År null er krig kaos, intriger, brutalitet og en vanskelig omgang med sannhet og løgn.

Utgangspunktet for kollaboratørene i boken er nettopp dette, hva er sant, hva er løgn, og hva skjer når dagliglivet forandres til krig?

Det er ikke tre sympatiske mennesker Ian Buruma har valgt å skrive om. Å være en kollaboratør er på ingen måte forbundet med noe positivt. Han skriver om Himmlers massør, en jøde som angir andre jøder og en kinesisk spion for Japan. Sistnevnte ble henrettet av kineserne etter krigen, mens de to mennene fortsatte å iscenesette seg selv, også etter krigen. Det er dette fenomenet, altså det å finne opp seg selv og sitt eget liv, ofte basert på løgn, men også med elementer av sannhet, som interesserer Buruma.

Felix Kersten masserte Himmler og hadde tilgang til svært mange prominente mennesker under krigen, men etter krigen var det om å gjøre å nedtone et godt forhold og heller si at han hadde prøvd å snakke Himmler fra flere grusomheter. Friedrich Weinreb laget falske navnelister, der jøder betalte for å stå fordi de trodde det ville redde dem. I virkeligheten ble flere angitt. Yoshiko Kawashima var født i Kina, med en far som var mandsjurisk prins, men ble adoptert til Japan og jobbet for det hemmelige japanske politiet i Kina under krigen. Likevel, alt er ikke helt slik det ser ut. Var disse tre svikere, kollaboratører og umoralske løgnere, eller prøvde de å gjøre det beste ut av farlige og til dels desperate forhold under krigen? Etter å ha lest boken, er jeg ikke helt sikker. Det er så mange kilder som spriker i ulike retninger om hva som egentlig har skjedd med disse tre personene, at det ikke finnes et klart svar.

Buruma selv er forsiktig med å sable ned sine tre hovedpersoner. Han er mer interessert i personlighetene og karakterene til de tre enn til at det var krig. Alle tre var på en måte rotløse, de hørte ikke til i ett enkelt land, eller en kultur. Siden de alle tre hadde et flytende forhold til fiksjon og sannhet, er det også vanskelig for en historiker å etablere fakta. For Buruma har det vært viktigere å vise menneskelige svakheter, hvordan omstendigheter kan føre til at noen tar noen valg, som i ettertid er forkastelige, mens andre ikke gjør det. Det betyr ikke at Buruma har et relativistisk forhold til hva han skriver om, å angi andre er alltid forkastelig. Buruma mener at ingen av de tre har hatt det godt med seg selv, for mange av deres handlinger er basert på løgner og på oppdiktning av en virkelighet de selv har iscenesatt. De er ikke tro mot seg selv. Mot slutten av boken siterer Buruma Vaclav Havel, som sa at hvis vi skal bli frie mennesker, må vi lære oss å leve i sannhet – noe som ikke betyr at det finnes en sannhet med to streker under – men som innebærer at man ikke bedrar seg selv, eller lever i løgn, og forstår når det som blir fortalt ikke er riktig.

Historiene Buruma forteller er mer relevante enn jeg liker. Krigen i Ukraina har allerede skapt både motstandsfolk, kollaboratører og det som verre er. Vi har ikke hørt deres historier ennå, for krigen pågår i sin fulle gru. Hvem som er helter og hvem som er moralske og tar de gode valgene, kan bli enda vanskeligere å vurdere enn for Burumas tre kollaboratører. De hadde ikke sosiale medier, bilderedigering, chatbots og alt annet som i dag kan brukes til å forkludre, forskjønne og forvirre.

Det lages fremdeles filmer om kinesiske Yoshiko, i Japan. Og der er hun en heltinne, selv om hun ble henrettet som forræder i Kina. Som det står på forsiden av manga-bladet fra 2020, kjempet hun for sitt land. Spørsmålet er: Hvilket?

Ian Buruma gjestet nylig Civitas podcast Liberal halvtime for å diskutere boken med Mathilde Fasting. Episoden finner du her.

Teksten er publisert i Minerva 15.10.2023.