Aschehoug, 2019. 262 sider.

Teksten er skrevet av Lars Kolbeinstveit, filosof i Civita.

Gutter trenger kunnskap om hvordan jenter opplever livet

Hvorfor skal en mann lese Jenteboka? Det finnes det flere grunner til. Boka er i hovedsak ment for jenter i og før puberteten. Har man en datter er svaret opplagt, men uansett kan gutter ha nytte av å lese om jenter. I likhet med forfatternes forrige bok er det mye å lære. Kapittelet om forelskelse er morsomt, godt forklart og løsningsorientert. Ment for jenter i tenårene, men det er ikke bare unge jenter som blir (håpløst) forelska. Den følelsen er ganske universell.

Unge jenter kan få mer innsikt og selvtillit av å lese boka. Samtidig handler likestilling om mer enn å gi jenter innsikt i eget liv, og formidle til unge jenter hvordan kvinner historisk – og fortsatt – møter hindre på grunn av sitt kjønn. Gutter trenger også denne kunnskapen, for å få større forståelse for jenter og hvordan kvinner kan oppleve livet ganske ulikt menn.

Forfatterne gir oss denne innsikten først og fremst fra et medisinsk perspektiv. Innenfor helse – i alle fall globalt sett – er det mange utfordringer med tanke på kvinnehelse. Det beskrives godt i boka – blant annet i kapittelet om mensfattigdom.

Hvorfor egen jentebok?

En mann er ikke en kvinne og vil aldri forstå fullt ut den type frykt en kvinne kan føle i mange situasjoner. Ja, bare noe så banalt som det å ta taxi kan være helt annerledes for en kvinne. Eller hvordan kvinner kan oppleve møter med menn som, bevisst eller ubevisst, utnytter makt og posisjoner – kort sagt det #metoo-kampanjen handlet om.

Dette er viktig å forstå for å bringe likestillingen fremover.

Hannah Helseth skriver i en prisbelønnet artikkel interessant om to farer i debatten om hvordan den offentlige samtalen fungerer. Hun skriver om hvordan en falsk universalisme på den ene siden ikke fanger opp mangel på sjanselikhet mellom ulike grupper. På den annen side kan slike fortellinger låse grupper – for eksempel jenter – fast i en «offerrolle».

Jenteboka unngår stor sett denne fella. Idealet som trekkes opp er likhet. «Jenter skal få være rasende og sinte, og gutter skal få være sårbare og sinte», skriver forfatterne på slutten av kapittelet om følelser. Boka er et viktig bidrag for å hjelpe unge jenter til å bli tryggere på egen identitet, kjent med egen kropp og egne følelser.

Å være trygg på seg selv handler om å tåle litt motstand eller friksjon i møte med verden.

Vi mennesker er ulike og i møte med hverandre er det ikke alt vi forstår. Vi skal selvsagt vise respekt og ikke dure på, men hvis folk opplever at det er tabu å stille spørsmål i møte med det som er ulikt og annerledes, oppstår en ny type skam. Før var det mer skam å være annerledes. I dag er det en tendens til at det å stille spørsmål om det som er annerledes blir skambelagt.

Denne fellen går ikke forfatterne i. For eksempel anbefaler de ikke bare unge som er trans å kreve respekt. De skriver også at en bør «gi familie og venner tid og anledning til å snakke, lytte og spørre, så de får mulighet til å forstå.»

Slik oppstår dialog og forståelse mellom grupper. Man tar hensyn til at folk er ulike og at dette skaper en viss friksjon.

Klisjeer om kjønnsroller

En annen type friksjon som oppstår er møtet mellom kjønn. Boken er litt tradisjonell i møte med kjønnsroller. Den forklarer på den klisjeaktige måten at oppdragelse i vår kultur kan skape strenge kjønnsroller fordi jenter kles i rosa og gutter i blått. Guttene skal være tøffe og jentene omsorgsfulle. Det er ikke usant at slike forventninger fremdeles preger vår kultur – for eksempel viser forfatterne til en undersøkelse som viser at selv seksåringer har en tendens til å tro at gutter er smartere enn jenter. Likevel finnes også andre fortellinger og perspektiver. Gutter sliter for eksempel mest på skolen. Jenter har mye bedre muligheter nå enn før, og dette bør ikke underkommuniseres.

#metoo-kampanjen er på sitt beste et viktig skritt i retning av at samfunnet flyttes nærmere hvordan det bør være. Det som før ble avfeiet med «slik er det bare» blir ikke lenger godtatt fordi det ikke er sånn det bør være. Skal dette vedvare er det viktig at unge jenter blir trygge på seg selv og vet hvilke rettigheter og krav de kan stille i møte med menn. Samtidig ønsker jo ingen at unge kvinner skal havne i kjipe situasjoner.

I kapittelet om overgrep og nettvett er forfatterne realistiske og kommer med flere advarsler til unge jenter om hvilke forholdsregler de bør ta når de chatter på nettet. Ingen vil likevel ha rett til å tenke at en ung jente, som ikke får med seg disse advarslene og blir utsatt for overgrep, har «litt skyld i det selv». Her makter vi å ha to tanker i hodet samtidig: At man vil forebygge og beskytte mot vanskelige situasjoner, betyr ikke at jenta selv er skyldig dersom uhellet skulle være ute.

Nærhet og grenser

Kapittelet «Nærhetsstigen» er godt for de yngste jentene under 16 år, og lærer jenter på en pedagogisk måte at det kan være lurt å vente med sex. Selv om boken også er ment for jenter mye yngre enn 16 år har forfatterne rett i at kunnskap om kropp og nærhet – alt fra kyssing, til onani og sex – bidrar til trygghet. Kunnskap gjør det lettere å sette grenser.

I kapittelets del om samtykke og sex mangler kanskje noe realisme. Som sagt er det nyttig at uerfarne og usikre unge jenter lærer om å sette grenser for seg selv. Gutter har selvsagt også sin del av ansvaret for at disse grensene blir respektert.

«Å si ja til å kysse er ikke det samme som å si ja til å bli tatt på puppene.» forklarer for eksempel forfatterne. Ingen er uenig i dette, men jeg savner drøftinger av hvordan grensesetting kan bli vanskeligere i praksis.

Forfatterne bruker mye tid på å forklare hvilke krenkelser jenter ikke skal godta, for eksempel at man ikke skal godta at en gutt man før likte sprer et lettkledd bilde, som var ment privat. Det har idioten selvsagt ikke rett til, og hvis noen sier jenta kan takke deg selv, som var naiv, tar de feil og vi skal protestere.

Samtidig kan det både for jenter og gutter være lurt å ta forholdsregler slik at slike situasjoner i utgangspunktet ikke oppstår. På samme måte som de lærer nettvett, burde jentene også lære å ta forholdsregler i det virkelige liv. Også her burde man kunne ha to tanker i hodet på én gang. Den gjerne eldre guttekjæresten din skal respektere dine grenser og at du vil vente med sex, men om du er litt usikker på hvordan han tar det kan det kanskje være lurt å sette grensen tidlig, og vente med den overnattingen.

Forfatterne skriver for eksempel at «SeIv om du har sagt ja til noe, for eksempel sex, har du lov til å ombestemme deg.» Dette er ikke usant, men hvis unge jenter kunfanger opp hva de har rett til, og samtalen om hvordan verden i praksis kan utarte seg overlates til det private, risikerer vi kanskje særlig at jenter uten veiledende foreldre utsettes for risiko.

I samfunnsdebatten snus dette ofte til at man kun legger ansvaret på jentene, og det blir tabu å snakke om, særlig for gutter. Jeg tror likevel en del ressurssterke foreldre tar denne samtalen rundt kjøkkenbordet. Men «alle skal med», som det heter i sosialdemokratiet, og da bør denne samtalen også kunne tas offentlig, uten at det oppfattes som underminering av jenters rettigheter.

Teksten er publisert i Minerva 12.12.19. Se også:

https://www.civita.no/politisk-bokhylle/brochmann-nina-og-ellen-stokken-dahl-gleden-med-skjeden