Brendan O’Neill: After the Pogrom: 7 October, Israel and the Crisis of Civilisation

Brendan O’Neills oppgjør med antisemittismen

Terroren 7. oktober og den påfølgende aktivismen er den perfekte krisen for Brendan O’Neill. Men deler av stoffet i hans nye bok hadde fortjent dypere behandling.

Av Torkel Brekke.

Brendan O’Neill er ikke så enkel å plassere som skribent og intellektuell. Kvikk og kontrær, ofte irriterende, med bakgrunn fra det ytre venstre, fra en katolsk familie i London. Kjent som rabulistisk politisk journalist for Spiked, magasinet som vil redde verden ved å skrive om den. Driver sitt eget enmannskorstog mot woke, elsker å piske «the establishment», og mener at både Brexit og Trump er egnede redskaper for å klapse elitene i fjeset så de våkner opp til vanlige folks realiteter. Han er altså så langt fra salongfähig man kan bli hos nordmenn med noe mer enn Donald i bokhylla.

Boka After the Pogrom følger O’Neills vanlige stil. Kjapp, insisterende, lettlest, ofte full av sarkasme. Den kunne nesten vært ti korte filmsnutter – én for hvert kapittel. Massakren 7. oktober, og debattene og aktivismen som har fulgt, er den perfekte krisen for en skribent som O’Neill. Den har alt han kan drømme om: islamister, som han mener er dagens fascister, patetiske studenter som vil feire tortur av jøder, men selv trenger safe spaces og terapihund for å tåle eksamenspress, kyniske kommunistledere som omfavner Hamas-terrorister, macchiato-drikkende pappaer med palestinaskjerf sydd i Kina av uigurslaver, metoo-feminister som fnyser av voldtekt av israelske kvinner. Det er et slags absurd teater av ondskap og dumskap han maner fram på sidene.

Men er det en god bok? For å svare på det, må man ta i betraktning hvem forfatteren vil nå. Ingen i Palestinakomiteen vil bli overbevist av O’Neill. Selvfølgelig. Ingen akademiker som vil fortsette å være en del av gjengen, kan bli sett med denne boka. Naturligvis. Faren er at O’Neill bare skriver til dem som allerede er enige med ham. Enige i at Hamas er ren ondskap, at Israel er et normalt land med feil og mangler, og at vestlige studenter som roper om intifada og jihad er idioter. Nå har vi i månedsvis hørt om hvor få vippevelgere som finnes i Amerika. Av og til kan man lure på om det finnes vippelesere når vi snakker om Midtøsten. Og hvis svaret er nei, hvorfor skal man skrive bøker?

O’Neills eksempler kommer nesten bare fra Storbritannia og USA, men antisionismen er globalisert, og mange av poengene hans er lett overførbare til norske forhold. Det er mange av de samme blindsonene og kortslutningene som hersker blant norske akademikere som hos amerikanske og britiske når det gjelder synet på Israel og palestinerne. De få forskerne som er opptatt av Israel som noe annet enn undertrykkere, kan telles på én hånd her til lands, og de sitter stort sett ikke sentralt plassert i akademia. Jødedom som forskningsfelt er nesten ensbetydende med det gamle testamentet og presteutdanning. Og disse skjevhetene i kunnskapsdannelsen forskyves naturligvis videre inn i mediene, siden journalister gjerne får innprentet rammene for hva de kan tenke om Midtøsten fra universiteter og høyskoler. Ensrettingen på feltet er så sterk at man kan diskutere om vi har et kunnskapssystem som fungerer.

O’Neill er rabulist. Han overdriver. Spissformulerer. Men likevel har han en evne til å identifisere og sette ord på viktige tendenser og trender. I kapittel 3 beskriver han for eksempel hvordan det vokser fram en ny fornektelse, hvor ikke bare islamister, men også mange vestlige organisasjoner og intellektuelle har forsøkt å så tvil. Skjedde det egentlig noe viktig 7. oktober 2023? Er ikke ryktene om grov seksuell tortur bare rykter? Kapittel 5 alene vil gi O’Neill brennmerket «konspirasjonsteoretiker». Her skriver han om «the unholy alliance» mellom venstresiden og islamisme. Heller ikke her har han tid og plass til å gå i dybden. Dette er et tema som skapte et helvete i fransk akademia for noen få år siden, og raskt sluttet forskere over hele verden rekkene og bestemte at alle påstander om sympati og samarbeid mellom islamister og venstresiden i grunn er rasistiske konspirasjonsteorier. Denne bakgrunnen går ikke O’Neill inn i. Han slår fast at «the suicidal alliance between Islamism and leftism» er blitt mainstream, og han peker på en rekke gode eksempler fra britisk politikk. Men et så betent og vanskelig tema med en så heftig forhistorie hadde fortjent en dypere behandling.

Samme lettbente behandling får begrepet settlerkolonialisme, som ofte brukes for å vise at Israel var en illegitim stat allerede i 1948. Når Israel omtales som en settlerkolonial stat, hevder man at staten ble opprettet ved at hvite europeere koloniserte Palestina og fordrev den opprinnelige befolkningen. Man er nøye med ikke å nevne at minst halvparten av Israels jøder har aner fra land i Afrika og Midtøsten (For mer detaljer se for eksempel Store norske leksikon sin artikkel «mizrahim»). 900 000 jøder ble fordrevet, eller flyttet under sterkt press, fra blant annet Marokko, Irak og Jemen under og etter opprettelsen av Israel. Disse jødiske flyktningene var langt flere enn de palestinske flyktningene fra 1948. Dette passer dårlig i venstresidens kognitive skjemaer om Midtøsten, og for å beskytte etablerte fortolkningsrammer trenger venstresiden å framstille Israel som et land bestående av hvite europeere og deres etterkommere. Problemet er at O’Neill ikke tar seg tid til å gi bakgrunnen for disse begrepsdebattene, og dermed mangler leseren en dyp forståelse av kontroversene rundt dem.

For dannede mennesker er O’Neill enkel å avskrive som trumpist, islamskeptiker og konspirasjonsteoretiker. Og jeg må bare innrømme at jeg satt litt på gjerdet gjennom mye av boka. Hva skal man mene om disse sinte, sarkastiske, sleivete skissene som forfatteren serverer? Men så – mot slutten – gjør O’Neill noe smart, noe som skaper et overraskende perspektiv på tiden etter 7. oktober.

After the Pogrom runder nemlig av med et siste kapittel om gateslaget i Cable Street i Londons East End i 1936. På den ene siden: tusenvis av fascister med Oswald Mosley i spissen. På den andre siden: mer enn hundre tusen anti-fascister fra fagforeninger, fra arbeiderklassen generelt, og fra Londons jødiske miljø. Antisemitten Mosley, Hitlers venn, skulle ikke tillates å marsjere gjennom de jødiske boligkvarterene i East End, nei, og det ble et enormt gateslag med mange skadde og arresterte. O’Neill spør hva som ville skjedd i dag. Svar: ingenting. Den nye venstresiden er ikke i stand til å tenke på jøder som ofre, så ingen ville samlet seg for å slå tilbake fascistene. Tvert imot. Hamas-venner har marsjert gjennom London regelmessig etter 7. oktober, og i den grad venstresiden har engasjert seg, har det ikke vært på jødenes side.

Teksten er publisert i Minerva 16.11.2024.