Simon & Schuster, 2020. 592 sider.

Teksten er skrevet av Eirik Løkke, rådgiver i Civita.

Sikkerhetsrådgiverens beretning

I sitt utmerkede essay History Will Judge the Complicit beskriver historikeren Anne Applebaum medløperiets natur. Hvorfor velger noen mennesker å gjøre motstand mot det autoritære? Og vice versa: Hvorfor velger mange den minste motstands vei, i form av å bli medløpere?

Applebaums eksempler, som er hentet fra Øst-Europa, er dypt fascinerende, og tematikken er høyst aktuell i dagens USA. Med unntak av Mitt Romney har dagens republikanske parti de siste fire årene demonstrert sin servilitet (les: medløperi) overfor Trump, fordi de nekter å holde presidenten ansvarlig for hans maktmisbruk.

Det er ingen grunn til å undervurdere konsekvensene: At USA vil fortsette å eksistere som et funksjonelt demokrati, er ikke lenger åpenbart.

Det er i dette perspektivet at det er interessant å lese John Boltons bok The room where it happened. Selv om tittelen umiddelbart høres ut som en pikant dagbok fra Monica Lewinsky, deler John Bolton oppsiktsvekkende observasjoner fra tiden som sikkerhetsrådgiver i Trump-administrasjonen. Mange har med rette kritisert Bolton for ikke å komme frem med dette under riksrettssaken. Hadde han delt av sin kunnskap tidligere, ville han utvilsomt fremstått med større moralsk autoritet. Mer om det mot slutten av teksten.

Det er på generelt grunnlag liten grunn til å tvile på innholdet i boken. Bolton er kontroversiell, både blant liberale og konservative. Men i motsetning til Trump, oppfattes han ikke som en løgner. En av de vanskeligste oppgavene i møte med Trump, er å beskrive hvor absurd atferden hans rent faktisk er. Som Sam Harris har bemerket: Om utspillene til Trump bare hadde vært halvparten så mange, hadde de fremstått verre.

Vanviddet til Trump er blitt så dominerende og normalt at det er vanskelig å formidle med ord – men jeg skal gjøre et forsøk.

I likhet med mange andre tok jeg feil om Trumps politiske muligheter i 2016. Men på ett punkt fikk jeg derimot rett: Trump kom ikke til å forandre seg når han ble president. John Bolton understreker dette poenget allerede i første kapittel. Det fantes ingen plan for utnevnelse av regjeringsmedlemmer og politiske veivalg. Trump hadde liten eller ingen forståelse for hva han holdt på med. Dermed kom Trump-administrasjonen skjevt ut fra hoppkanten – og kaoset har preget administrasjonen til denne dag.

Det har naturligvis fått store konsekvenser for utenrikspolitikken. Politikken i møte med Nord-Korea illustrerer argumentet til Bolton: Det var ingen gjennomtenkt plan fra Trumps side i møte med Kim Jong-Un. Ingen plan for hvordan USA skulle hindre Nord-Korea i å utvikle langtrekkende atomvåpen. For Trump var det hele et teatralsk show, der det skulle tas foto med Nord-Koreas leder med påfølgende erklæring av «seier». Hvordan et slikt møte påvirket Nord-Koreas politikk, var mindre viktig.

Plassen tillater ikke en full beskrivelse av Trumps ignoranse på den globale scene. La meg begrense meg til de mest graverende tilfellene. Boltons avsløring om at Trump ba Kina og Xi Jinping om hjelp til å bli gjenvalgt gjennom økt kinesisk import av amerikansk soya og hvete (viktig for bønder i Midtvesten), var faktisk overraskende. For all del – i seg selv er det intet graverende i at Trump ønsker å få andre land til å importere amerikanske varer. Det graverende er hvordan han helt skamløst kobler det til eget gjenvalg. At Trump også støttet Kinas planer om å plassere uigurene i interneringsleirer, forteller mye om mangelen på moralsk kompass. Det er grotesk, og en skam for USA.

Boltons beskrivelser av spillet i kulissene under NATO-toppmøtet i 2018 er også vanskelig å ta innover seg. For å sitere den tidligere sikkerhetsrådgiveren:

Trump entered at eight thirty a.m.; asked, “Do you want to do something historic?”; and then repeated what he had said earlier: “We’re out. We’re not going to fight someone they’re paying.

Rådgiverne til Trump var redde for at han, nærmest ved en tilfeldighet, skulle melde USA ut av alliansen. Trump har gyldige poenger når han påpeker at Europa har et ansvar for å investere i egen sikkerhet – det har europeerne i for liten grad gjort – heller enn å lene seg på amerikanske sikkerhetsgarantier. Imidlertid antyder Bolton at Trump ikke helt forsto hva det innebar å øke forsvarsbudsjettene til to prosent av BNP. Trump ga inntrykk av at landene betalte til en felleskasse, men prosentmålet er først og fremst en investering i eget forsvar, som indirekte også bidrar til å styrke NATO. Så da Trump i samtale med Bolton truet med «å betale like lite som Tyskland», ville det i så fall innebære å kutte utgiftene til det amerikanske militæret med mange milliarder dollar, noe Trump antagelig ikke ønsket.

Det er vanskelig å konkludere annerledes enn at presidenten i USA ikke aner hva han holder på med, og ei heller hvordan NATO fungerer. Det er naturligvis ikke veldig betryggende.

Et siste eksempel er Ukraina. Bolton bekrefter anklagepunktene mot presidenten om at Trump koblet økonomisk assistanse til etterforskning av Biden, såkalt Quid pro Quo, noe vi egentlig allerede visste gjennom vitnemålene i Representantenes Hus. Bolton bruker et helt kapittel på Ukraina, og som svenske Anders Åslund skriver i sin kommentar til boken, fremstilles Trump som enda mer fiendtlig innstilt til Ukraina enn hva som tidligere er kjent. John Bolton uttrykker i sterke ordelag sin bekymring over hvordan Trumps ukrainske konspirasjonsteorier kunne bidra til å stoppe amerikansk økonomisk hjelp til landet.

La meg også nevne Trumps besynderlige oppheng i John Kerry. Man får et inntrykk av at Bolton knapt kunne nevne Iran uten at Trump begynte å frese om at John Kerry burde straffeforfølges for angivelig å ha forhandlet med Iran om atomavtalen uten Trumps viten og autorisasjon, noe som bryter med lovparagrafen som kalles Logan Act. For å sitere Bolton:

As was often the case when discussing Iran, Trump raised John Kerry. Trump was obsessed with the idea of prosecuting Kerry for violating the Logan Act. In meeting after meeting in the Oval, Trump would ask Attorney General William Barr or anybody listening to launch a prosecution. I am confident no one ever did any such thing. I tried early on explaining to Trump the likelihood the Logan Act would be declared unconstitutional if tested in court, but I failed utterly. As long as Trump is President, and probably thereafter, he will search for a lawyer willing to prosecute Kerry. If I were Kerry, I wouldn’t lose any sleep over it. Back to reality, Dunford stressed that Iran didn’t believe we would respond to the attacks they were contemplating. Trump answered immediately, “They don’t understand us very well.” We talked about the various military and other options, and sure enough, Trump came back to Kerry: “I’m surprised they’re not calling. It’s because of Kerry.»

Og slik kunne jeg ha fortsatt. Eksemplene på Trumps bisarre oppførsel er mange i Boltons 600 sider lange bok. Og beskrivelsene sammenfaller stort sett med hva andre nære medarbeidere til Trump har uttalt. Presidenten er i liten grad opptatt av USAs interesser. Han er stort sett opptatt av hva som gagner Donald Trump.

Boken har særlig to svakheter. For det første er ikke manuset spesielt godt. Teksten er detaljert, men fremstår mer som en dårlig redigert dagbok, enn god prosa. Joda, det er mange interessante anekdoter, men boken lider av at den ikke greier å skille de viktige detaljene fra de mindre viktige.

Den andre store svakheten er John Boltons mangel på ydmykhet. Bolton gir simpelthen ikke så mye rom for motforestillinger. Det er ikke hans stil. Nå er Bolton langt fra den eneste i D.C. som mangler ydmykhet. Jeg har etterhvert lest en god del memoarer hvor forfatteren har et utpreget ønske om å formidle ens skarpe vidd til resten av verden. Bolton er intet unntak. Han har stort sett hatt rett – og hadde bare politikerne hørt på ham, ville USAs interesser blitt ivaretatt på en betydelig bedre måte.

Mon det.

Få, om noen, passer bedre til beskrivelsen «nykonservativ» enn John Bolton. Han har alltid propagandert en aggressiv amerikansk utenrikspolitikk, med blant annet militære angrep på Nord-Korea og Iran. Jeg er sympatisk innstilt til en del av Boltons argumenter, men det er slående å observere hvor lite selvkritisk han er. En slik skråsikkerhet i spørsmål om krig og fred bidrar til å svekke begrunnelsene for en mer aggressiv utenrikspolitikk. Imidlertid gjør det ham ikke mindre troverdig i beskrivelsene av Trump

Bolton avslutter boken med en epilog om hvorfor han ikke delte sin innsikt tidligere, eksempelvis under riksrettssaken mot Trump (delvis oppsummert i dette svaret til ABC). Den argumentasjonen er ganske patetisk. Bolton forsøker å gjemme seg under at Kongressen er blitt politisert, og at demokratene burde tilnærmet seg riksrett med en mye bredere pensel, ettersom det var mer å anklage Trump for enn kun Ukraina.

Vel, hvis det er tilfelle – noe som virker sannsynlig – da burde vel John Bolton ha stått frem og delt av sin kunnskap på et tidspunkt hvor det kunne fått betydning? Men Bolton mener at «det ikke var hans ansvar å hjelpe demokratene». Dog var det ikke av hensyn til demokratene og det politiske spillet i Kongressen at Bolton burde føle seg moralsk forpliktet til å bringe det han visste til offentligheten, men av hensyn til det amerikanske demokratiet.

Ikke desto mindre har John Bolton levert en troverdig skildring av hvordan Donald Trump har styrt Det hvite hus i snart fire år. Mange, inkludert John Bolton, håper at det ikke blir fire nye år.

Teksten er publisert hos Minerva 25.6.20.