Christian Bennike: Engang troede vi på fremtiden. Hvordan vi gik fra optimisme til sortsyn. Og hvorfor det kan redde os.

Håp i krisetid

Kriser og svartsyn dominerer vår tid, men kanskje er det nettopp kriser som gir oss håp og tvinger oss til å finne konstruktive løsninger?

Av Mathilde Fasting, idehistoriker i Civita.

Engang troede vi på fremtiden. Tittelen på Weekendavisen-journalisten Christian Bennikes bok indikerer at vi ikke lenger har tro på fremtiden, og for den pessimistisk anlagte, at alt håp er ute. Boken har likevel undertittelen Hvordan vi gik fra optimisme til sortsyn. Og hvorfor det kan redde os. I den siste setningen ligger et glimt av håp.

Engang troede vi på fremtiden er både en historie om tiårene etter 1989 og en personlig fortelling om hvordan Bennike selv har opplevd tiden fra han var ung til i dag, 37 år gammel. Han er født i 1986 og husker ikke Murens fall, og heller ikke Den kalde krigen, redselen for atomvåpen eller tider der skip lå i opplag og rentene var høye. Selv om mange er eldre enn Bennike, begynner 1989 å bli lenge siden. Det er lett å kjenne seg igjen i Bennikes beskrivelse av en ubekymret tilværelse, både i Danmark og i Norge, og med et internasjonalt politisk klima som tilsa at alt går bra, at tiden for krig i den vestlige verden var en saga blott, i alle fall på egen jord, og at liberale demokratier var endepunktet for historien. Bennike refererer, som mange andre, til Francis Fukuyamas bok The End of History, men han legger til at end på engelsk betyr både mål og avslutning. Fukuyama selv vil nok holde på liberale demokratier som mål, ikke at historien var over, men mister vi mål og fremtidsoptimisme, går det raskt utforbakke. Dessuten har Bennike lest Fukuyamas bok og kommenterer den andre delen av tittelen, The Last Man, hvor Fukuyamas mer pessimistiske spådommer om at vi som mennesker vil kjede oss når vi ikke har noe å kjempe for. Bennike beskriver på mange måter det samme, friheten og bekvemmeligheten som «gjør oss til middelmådige småborgere», at livet leves «uden pligtfølelse og kampgejst».

Weekendavisen-journalisten skriver godt og krydrer sin historie med personlige referanser og med referanser til politikere, samfunnsdebattanter og skribenter. Gjennom hele den første delen av boken er det enkelt å nikke gjenkjennende til eksemplene han viser til og kanskje også få en følelse av at vi burde ha visst at dette kom til å ta slutt, at vi skulle brydd oss mer og sett varsellampene. At Tyskland trodde de kunne handle med russerne for å unngå krig – Wandel durch Handel – er et eksempel, eller at vi trodde at det bare var å legge all produksjon det var mulig å få til i praksis til Kina fordi arbeidskraften var billig, uten at det gjorde oss avhengige av et autokrati, er et annet. Bennikes første kapittel henter betegnende nok inspirasjon fra tittelen til Stefan Zweigs bok Verden av i går.

Når skiftet stemningen? Var det 9.11? Var det finanskrisen i 2008, eller var det i løpet av 2016, året da britene stemte for Brexit og Donald Trump ble valgt til president i USA? Bennike tror det, men at det lå i kortene flere år før. Jeg er enig. Det var først i 2016 at det for alvor gikk opp for Vesten at en dyptgripende forandring hadde skjedd. Og her skal jeg komme med en personlig anekdote, noe som i seg selv underbygger at jeg vet akkurat hvor jeg var da forandringen skjedde. Jeg stod på Nationaltheatret stasjon for å ta Flytoget, svært tidlig, siden jeg skulle ha et morgenfly. Jeg hadde nyheter på øret. På vei til Flytoget ledet Remain, men på perrongen traff jeg Fredrik Solvang fra NRK. Idet vi så hverandre, kom de første nyhetene om at Storbritannia hadde stemt for Brexit. I et glimt tror jeg vi begge forstod at en dyptgripende forandring var i ferd med å skje. Noen måneder senere kom nyheten om at Donald Trump hadde klart å vinne over Hillary Clinton, på målstreken.

Som Bennike også refererer, kom det i de påfølgende årene en rekke bøker som pekte på det liberale demokratiets (for)fall og sågar død. Francis Fukuyama skrev selv boken Identity som en direkte konsekvens av valget av Donald Trump til USAs president. Optimismen var som blåst bort og erstattet av proteksjonisme, populisme, identitetspolitikk og på toppen av det hele kom pandemien i 2020. Nå var det alvor. For generasjonen til Bennike gikk det fra en «uutholdelig letthet», den nå avdøde Milan Kunderas mest kjente bok, til en dyp og mørk pessimisme om fremtiden.

I tillegg skriver alle de toneangivende mediene i Vesten om økende ulikhet, klimautfordringer og nå også inflasjon, energikrise og mest alvorlig, det er krig på europeisk jord.

Bennike selv sier:

Fornemmelsen av evig krise, en grundlæggende mangel på kontrol. Følelsen af at være fanget i et net af systemer, som vi ikke forstår, ikke kan overskue, ikke kan påvirke eller stoppe, og som nu er ved at spinne ud af kontrol, ved at gå galt, ved at styrte sammen: finanssystemet, energisystemet,… det globale klima, den politiske orden… Ingen lever i dag med fornemmelsen af at være på den lige vej mod den beste af alle verdener. I stedet føler man, at vi er på den lige vej mod afgrunden.

Sortsynet har tatt overhånd. Tidsånden er pessimistisk, skribenter, kommentatorer og politikere skriver og snakker om problemer, ikke om muligheter. Det hjelper ikke at mange makrotall, for eksempel tall som Hans Rosling har publisert, peker i positiv retning, eller at vi tross alt kom ut av pandemien og tilbake til normalen ganske raskt, sågar med mange nyttige digitale erfaringer, men selvfølgelig også utfordringer. Poenget er at det blir som å snakke til døve ører. Tidsåndens mest beskrivende ord er krise. Her jeg sitter i dag, med Hans utenfor vinduene, kan jeg lese at dette er det kraftigste uværet i manns minne, og det skyldes klimaforandringene. Det heter ikke lenger uvær, men ekstremvær.

Kanskje det måtte kriser til for å handle? Bennikes påstand er at håpet ligger i erkjennelsen av krisene og dermed også en mulighet til å gjør noe konstruktivt. Kreativitet oppstår i kriser, ting en ikke trodde var mulig, blir plutselig det. Pandemien lærte oss en rekke ting om hvordan plutselige kriser kan håndteres, både på godt og vondt. Erfaringene vi har gjort kan komme til nytte, dersom vi velger å lære av dem.

Som også Fukuyama har sagt, er det trusselen innenfra i de liberale demokratiene som er den farligste. Om ikke borgere i liberale demokratier har tro og tillit til politikerne og til sitt eget politiske system, går samfunnene i oppløsning – de blir «up for grabs» av autokratiske krefter. Bennike blir mer dansk av et opphold i Brüssel, for da ser han hva Danmark betyr for ham. Sammenhængskraften er viktig, skriver han, den må være til stedet for å takle kriser og utfordringer. Fukuyama sa til Bennike i et intervju:

«Vi fortæller hinanden, at ukrainerne kæmper for det liberale demokrati, men det er ikke helt riktigt. Ingen mennesker kæmper for abstrakte koncepter som liberalisme og demokrati. Det er altid liberalisme indskrevet i et specifikt land. En af de ting, som motiverer ukrainere til at ville dø for Ukraina, er, at de gerne vil leve i et frit samfund, men jo ikke i et hvilket som helst samfund: De vil leve i et frit ukrainsk samfund.»

I sin siste bok, Liberalism and its Discontents, skriver Fukuyama at nasjonalisme er viktig for at liberale demokratier skal fungere. Tilhørighet til noe felles er avgjørende, og ingen er borgere av hele verden.

Gnisten til optimisme hos Bennike ligger i at ideene til løsninger på kriser er tilgjengelige. Når det første skrittet er tatt, erkjennelse av krisen, er det neste skrittet at de beste ideene til løsninger blir valgt. Det er «sådan, jeg først og fremmest tænker», skriver han. Det hele begynner med åpen debatt og ideer, og derfor er de liberale demokratiene de som er best rustet til å komme videre.

Teksten er publisert i Minerva 12.8.2023.