Antony Beevor: Russland. Revolusjon og borgerkrig 1917-1921.
Cappelen Damm, 2022
648 sider
En historie om brutalitet
Skrevet av Eirik Løkke, rådgiver i Civita.
I en av sine mange humørfylte stunder spurte Ronald Reagan om hvordan man kunne skille en kommunist fra en antikommunist. Han svarte selv på spørsmålet: En kommunist er en som har lest Marx og Lenin. En antikommunist er en som har forstått hva de skrev.
En som både har lest og forstått Lenin, er forfatter Antony Beevor. I sin nyeste bok Russland. Revolusjon og borgerkrig 1917–1921 beskriver den britiske historikeren inngående hvordan de russiske romanovene mistet makten etter 300 år med imperiebygging, samt hvordan bolsjevikene lyktes med å bli det nye autokratiet.
En ting er Lenins moralske prosjekt, men prosjektets politiske konsekvenser kan ikke overses. Den russiske revolusjonen og dannelsen av Sovjetunionen utviklet seg til en supermakt med ambisjon om globalt verdensherredømme. Selv om Putins invasjon av Ukraina har gjort boken ekstra aktuell, og da særlig kapitlene om Ukrainas rolle, bør man være varsom med å trekke historiske linjer. Beevor er i så måte eksemplarisk i sin vekt på det prospektive – det er Russland 1917–1921 og dens historiske kontekst som forfatteren drøfter med utgangspunkt i – og så får heller andre forsøke seg med historiske linjer.
Eksempelvis undertegnede.
Og en overtydelig historisk likhet kan oppsummeres med ett ord: Brutalitet. Ekstrem brutalitet. Og for å nevne ett ord til: Autoritær. Denne kombinasjonen er neppe tilfeldig. Snarere tvert imot. Mer om hva Beevors bok kan fortelle om dagens Russland til slutt i teksten.
For la meg starte med begynnelsen, altså forløpet til den russiske revolusjon. Beevor fokuserer på den ekstreme sosiale nøden under tsarregimet: Fattigdom, manglende helsetjenester og kloakksystem, en underverden av barneprostitusjon, tyveri og vold. Tilstanden i Russland forut for denne revolusjonen var verre enn noe Charles Dickens, Victor Hugo eller Emil Zola hadde skildret. Således var vilkårene for sosialt opprør i høyeste grad til stede, men det var langt fra åpenbart at det var Lenin og bolsjevikene som skulle vinne frem.
Merk at når vi snakker om den russiske revolusjon, er det i realiteten to distinkte hendelser i 1917: Februarrevolusjonen og oktoberrevolusjonen (hendelsene skjedde i henholdsvis mars og november 1917, men etter den julianske kalenderen, som fremdeles var i bruk i tsar-Russland, var landet fremdeles i februar og oktober). Beevor fremhever, i likhet med flere, tsar Nikolaj IIs manglende realitetsorientering som årsak til dynastiet Romanovs fall. Den russiske hæren slet voldsomt i krigen mot Tyskland, og den sosiale misnøyen innenriks steg til uante proporsjoner. I februar 1917 brøt det ut store protester, og i mars abdiserte tsaren, hvoretter en provisorisk regjering fikk mandat til å styre landet inntil en folkevalgt forsamling kunne velges. Men å styre imperiet var ikke enkelt i denne historiske fasen, noe både Georgij Lvov, og senere Aleksandr Kerenskij, fikk erfare. Især ettersom det konkurrerende Petrogradsovjetet (arbeiderråd i hovedstaden) ble opprettet, og underminerte den provisoriske regjeringen som konsekvent slet med legitimitet. Som Beevor understreker, var Lenin og hans kumpaner aldri opptatt av demokratisk legitimitet – selv om også bolsjevikene var avhengige av (nok) folkelig støtte. En måte å sikre seg folkelig støtte på var lovnader om fredsforhandlinger med Tyskland, hvor Lenin var villig til å gi tyskerne stort sett det de ville ha, noe den senere freden i Brest-Litovsk skulle illustrere.
Men for å komme i posisjon til å avslutte krigen måtte Lenin overta makten i Russland. Et mislykket forsøk på kupp fra bolsjevikene i juli 1917 førte til massearrestasjoner, og Lenin ble drevet på flukt til Finland. Men tilbakeslaget var kortvarig. Dels skyldtes dette den provisoriske regjeringen og hærens marsj mot Petrograd under general Kornilov, som bidro til å radikalisere befolkningen. Dels skyldtes det Kerenskij, som tross innsikt i hva bolsjevikene drev med, overvurderte hærens evne til å slå tilbake. Lenin utnyttet momentumet til å organisere et kupp. Eller kanskje det var Trotskij og hans snarrådighet som ble avgjørende for bolsjevikenes suksess. Det er i det hele tatt fascinerende å lese Beevors beskrivelser av bolsjevikenes målrettede kampanje, inkludert desinformasjon og dobbeltspill, for å overta makten.
Den 7. november overtok rødegardistene viktige nøkkelpunkter i Petrograd. Den provisoriske regjeringen ble avsatt ved dekret. I motsetning til i propagandafilmen til Sergej Eisenstein, Oktober: Ti dager som rystet verden, ble Vinterpalasset, der regjeringsmedlemmene oppholdt seg, okkupert uten stor dramatikk.
Dramatikk ble det derimot da den andre sovjetkongressen tok til. Mensjevikene og deler av de sosialrevolusjonære forlot kongressen i protest mot Lenins maktovertagelse. Især var det bolsjevikenes angrep på den provisoriske regjeringen som provoserte. Dette fordi – for å bruke Beevors ord – dette ville bli oppfattet som «de facto erklæring av borgerkrig». Noe det også ble – helt etter Lenins ønske.
En som ganske umiddelbart oppfattet konsekvensene av Lenins handlinger, var Maksim Gorkij. Den russiske forfatteren hadde med sitt vennskap med Lenin gode forutsetninger for å bedømme ham, og advarte arbeiderklassen mot Lenins manipuleringer: «man må forstå at Lenin ikke er noen allmektig trollmann, men en kaldblodig svindler som ikke skåner hverken æren eller livet til proletariatet.»
Lenins aversjon mot demokratiet var ikke noe han forsøkte å skjule, og da de sosialrevolusjonære vant valget til grunnlovgivende forsamling i slutten av november, hadde Lenin ingen planer om å gi fra seg eller dele på makten. Lenin oppløste forsamlingen i januar 1918, da forsamlingen ikke aksepterte kravet om å underlegge seg sovjetstyret. Da Lenin i mars 1918 inngikk avtalen i Brest-Litovsk, hvor han oppgav store landområder til det tyske keiserdømmet, forlot de sosialrevolusjonære regjeringen.
På samme tid samlet fraksjoner av antibolsjevikere seg i ulike deler av Russland.
Våren 1918 fikk Lenin den borgerkrigen han ønsket seg, der bolsjevikene samlet seg under den røde fane («de røde»), mens motstanderne samlet seg under en hvit fane («de hvite»). De hvite hadde ingen felles ideologi utover sin motstand mot bolsjevikene, og bygget sine militære styrker på restene av tsarhæren, samt en hær av frivillige. I boken bruker Beevor mye plass – med rette – på å beskrive den interne uenigheten og rivaliseringen blant de hvite. Særlig mellom trekløveret Anton Denikin, Pjotr Wrangel og Aleksander Koltsjak, som var de viktigste lederne for de hvite. Med tanke på den strategiske betydningen av støtte fra allierte (Storbritannia, Frankrike og USA), var den dårlige håndteringen av mulig støtte utenfra mer enn utilgivelig. Som Beevor oppsummerer lakonisk: «Churchill forlangte ofte å vite hvorfor britene ikke var bedre til å sette sammen koalisjoner mot bolsjevikene, samtidig innrømmet han aldri at de hvite alltid hadde vært sin egen verste fiende når det gjaldt behandlingen av potensielle allierte.»
Av flere grunner er det ikke uproblematisk å forsøke seg på kontrafaktisk historieskrivning. Det vil si å stille spørsmålet «hva hvis?». Imidlertid vil jo enhver historisk forklaring innebære et element – eksplisitt eller implisitt – av mulige alternative utfall. Hva hadde for eksempel skjedd om de hvite vant borgerkrigen? Eller enda mer pertinent – hvorfor vant de røde, og ikke de hvite? Det var langt fra åpenbart at den røde hær skulle gå seirende ut. Faktisk var bolsjevikenes situasjon kritisk ved flere tilfeller. Eksempelvis da den tsjekkiske legionen (Beevor har tilegnet et helt kapittel til denne legionen – kapittel 16) erobret Kazan, sommeren 1918. Den tsjekkiske fremstormingen var direkte årsak til at Lenin beordret drapet på tsar Nikolaj II og hans familie i juli 1918.
De hvites fremgang sommeren 1918 førte også til motreaksjon fra de røde i form av «den røde terroren»; en bølge av arrestasjoner, tortur og drap på såkalte kontrarevolusjonære. Som Beevor skriver i kapittel 17, var ikke terroren noe som oppsto sommeren 1918. Den var integrert i Lenins politiske tankegang. Nettopp derfor dannet han Tsjekaen (forløperen til KGB) for å renske ut motstandere. I motsetning til hva mange kommunister hevder i dag, ble ikke politisk terror og Gulag-systemet initiert av Stalin, men av Lenin. Terror som virkemiddel har historisk vært en integrert del av kommunismens modus operandi. Ikke bare det – Tsjekaen fungerte, ifølge Beevor, også som læremester for Himmlers SS og Gestapo under deres invasjon to tiår senere.
Men tilbake til spørsmålet om hvorfor de røde vant.
Beevor fremhever særlig de hvites manglende tilpasningsevne og kompromissvilje i tillegg til en komplett udugelig sivil administrasjon. Som attpåtil led av indre stridigheter. I så måte er Beevors konklusjon tydelig; en sprikende allianse mellom sosialrevolusjonære og reaksjonære monarkister var sjanseløs mot et målbevisst og sentralisert kommunistisk diktatur. Den konklusjonen slår meg som litt i overkant, også når man leser hans foregående 571 sider, der det tydelig fremgår at de røde var presset ved flere anledninger.
Hva så med persongalleriet? Lenins rolle som revolusjonær planlegger kan knapt overvurderes, noe blant annet forfatter av boken Russland 1917, Per Egil Hegge, understreket i en podcast jeg hadde med ham om nettopp den russiske revolusjon. Det samme gjelder Trotskij: Uten tospannet Lenin og Trotskij – ingen bolsjevikrevolusjon.
Trotskijs rolle og betydning for den røde hær har vært fremhevet av mange historikere; Beevor er usedvanlig tydelig på hvor viktig Trotskij var for bolsjevikenes seier, spesielt forsvaret av Petrograd høsten 1919. Beevor skriver: «Selv om man er skeptisk til teorien om den store mann i historien, hersker det liten tvil om at Trotskij klarte å snu massepanikk til massemot».
I en viss forstand er det ikke vanskelig å forstå hvorfor egenskapene til Lenin og Trotskij beundres, og sågar har vært ledestjerne for mange på venstresiden – og fremdeles er det. Imidlertid er de samme beundrerne ofte villige til å ignorere ledernes skruppelløshet. Den ideologiske fanatismen skapte et ondskapens imperium uten sidestykke i historien. Eller med Beevors siste setning i boken: «I hensynsløs umenneskelighet var bolsjevikene uslåelige.»
Apropos hensynsløs umenneskelighet. Vladimir Putin og dagens regime gjør sitt beste for å kopiere bolsjevikene i sin iboende faenskap. Noe vi kan observere på daglig basis. I så måte viderefører Putin den russiske tradisjonen med bruk av ekstrem brutalitet. Hvis vi ser de lange linjene i russisk historie, kan man argumentere for at Lenins diktatur hadde særs gode vilkår i et samfunn som hadde – og fremdeles har – sterke autoritære innslag.
Det er ingen tvil om at kommunismen har satt dype spor i det moderne Russland. Lenins ønske om «det nye sosialistiske mennesket» materialiserte seg i moralsk fordervelse. Kommunismen som system er oppskriften på å frata mennesker selvstendighet og evne til å vise tillit. Få, om noen, har demonstrert dette bedre enn nobelprisvinner i litteratur, Svetlana Aleksijevitsj, som i sin bok Slutten for det røde mennesket skriver om konsekvensene av kommunismen for menneskene i det tidligere Sovjetunionen. Dette var også en av de viktigste årsakene til at forsøket på å innføre en markedsøkonomi i Russland post 1989 aldri lyktes. Kommunismens systematiske nedbygging av mellommenneskelige relasjoner og tillit, gjorde en sosial og økonomisk transformasjon av Russland til et uoverkommelig prosjekt.
Resultatet ser vi i dag med Vladimir Putin, som leder en nasjon hvor alt er mulig og ingenting er sant.
Teksten er publisert i Minerva 15.1.2023.
videre lesning
Krohg-Sørensen, Kristian: Den russiske revolusjonen
Podcast: Den russiske revolusjon
