Belknap Press, 2016. 344 sider.

Teksten er skrevet av Lars Peder Nordbakken, økonom i Civita.

Den nye globaliseringens drivkrefter

Det er utgitt mange bøker om globalisering siden fenomenet for alvor begynte å bli omtalt og analysert på 1990-tallet. De fleste av dem handler om utvalgte aspekter av utviklingen mot en mer sammenvevd verden, kjennetegnet ved økende grad av økonomisk integrering på tvers av landegrenser og verdensdeler.

Richard Baldwins bok The Great Convergence (2016) er annerledes. Den skiller seg først og fremst ut ved å analysere den grunnleggende økonomiske logikken i globaliseringsprosessen. Dermed hjelper Baldwin oss med å forstå drivkreftene bak det som faktisk skjer, gjennom å gi oss et analytisk redskap som er til stor hjelp i tolkning av både historien og samtiden. Ja, kanskje også som et kompass for våre fremtidstanker.

For eksempel får vi en bedre forståelse for hvorfor den første globaliseringsbølgen i kjølvannet av den industrielle revolusjon, som i hovedsak handlet om bevegelser av fysiske varer fra et land til et annet, bidro til å skape et tydelig skille mellom rike og fattige land, derav begrepet the great divergence.

Eller hvorfor den andre globaliseringsbølgen fra rundt 1980-tallet, som i økende grad er blitt tilført bevegelser av tjenester, kapital, kunnskap, informasjon og mennesker, i langt større grad har bragt verden sammen, og muliggjort en tilnærmende innhenting og løft i inntekt og velferd: derav tittelen The Great Convergence.

Genèveskolen

Richard Baldwin er professor i internasjonal økonomi ved Graduate Institute i Genève. Graduate Institute har siden mellomkrigstiden vært et ledende forskningssenter for internasjonal økonomi, og var hjemstedet for den såkalte Genèveskolen, som helt siden 1930-tallet har stått sentralt i utviklingen av teorier og politiske konsepter for etablering av multilateral frihandel og internasjonal økonomisk integrasjon. Baldwin bærer sånn sett videre en tradisjon som kan vise til navn som William Rappard, Wilhelm Röpke, Ludwig von Mises og Gottfried Haberler.

Richard Baldwin er også grunnlegger og redaktør av den åpne økonomiske forskningsportalen voxeu.org, og var leder av Center for Economic Policy Research (CEPR) 2014-2018.

Det kan også nevnes at Richard Baldwin er sønn av den amerikanske økonomen Robert Baldwin, som i sin tid var en ledende økonom med internasjonal økonomi som spesialområde.

Baldwins modell

Baldwins hovedgrep for å forstå hvordan globaliseringen utvikler seg er å se på hva som skjer når tre typer kostnader, som hver for seg vanskeliggjør internasjonal handel, reduseres betydelig: 1) Handels- og transportkostnader, 2) kommunikasjonskostnader og 3) det Baldwin kaller face-to-face kostnader, altså kostnadene med å bringe mennesker i personlig kontakt med hverandre.

Høye kostnader fungerer i Baldwins modell som handelsbarrierer. Det vil si at de hindrer visse aktiviteter og former for internasjonal arbeidsdeling fra å bli gjennomført, av økonomiske grunner.

Ettersom kostnadene reduseres som følge av samspillet mellom politiske liberaliseringstiltak og teknologisk utvikling, vil det derfor åpne seg langt flere muligheter for gjensidig fordelaktig handel. Nedbyggingen av alle typer handelsbarrierer tilsvarer derfor den samme drivkraften som lå bak Adam Smiths grunnleggende forståelse: Mulighetene for å høste gevinster fra spesialisering og arbeidsdeling begrenses kun av markedets omfang.

Oversatt til baldwinsk betyr det at «markedets omfang» øker parallelt med gevinstmulighetene ettersom de handelshindrende kostnadene synker.

Den som husker økonomen Ronald Coases transaksjonsteoriske forklaring på hvilke transaksjoner som gjennomføres eksternt i et marked, i motsetning til hvilke som gjennomføres internt i bedriftene, vil se et tydelig parallell i Baldwins tredelte kostnadsmodell.

For Coase var lavere transaksjonskostnader ensbetydende med flere markedstransaksjoner, og følgelig færre interntransaksjoner.

Tilsvarende for Baldwin: Når de handelshindrende kostnadene reduseres, vil internasjonal handel stimuleres.

Den nye globaliseringen

Modellen blir mer interessant når den anvendes på virkeligheten. Baldwins teoretiske modell får fullt utløp for sitt forklaringspotensial når han analyserer det nye globaliseringsmønstret som begynner å inntreffe fra rundt 1990. Transport- og logistikkostnadene var allerede kraftig redusert av den forutgående containerrevolusjonen. De internasjonale betalingssystemene var blitt sikrere, raskere og billigere. Dessuten var en handelspolitisk liberaliseringsbølge allerede i full gang, med etableringen av WTO i 1995 som et høydepunkt. Samtidig strømmer mange land til som nye medlemmer av WTO: et stort antall utviklingsland, hele Øst-Europa, samt de folkerike landene India og Kina, som begge åpner seg for globaliseringens muligheter.

På toppen av det hele inntraff den globale spredningen av internett og en omfattende IKT-revolusjon, som bidro til en radikal nedgang i kommunikasjonskostnader, og derigjennom i kostandene ved å utveksle kunnskap og informasjon. Dermed ble det mer lønnsomt å koordinere komplekse aktiviteter over lange avstander, basert på å kombinere utnyttelsen av lønnsforskjellene mellom rike land og utviklingsland i enkelte aktiviteter, og teknologisk og kommersiell spisskompetanse i rike land i andre aktiviteter.

Med dette startet den senere mye omtalte globale verdikjederevolusjonen. Fra nå av ble det også mulig for bedrifter i mange land å spesialisere seg på deler av verdikjeden, uten å måtte beherske hele spekteret av aktiviteter i verdikjeden.

Nå var det god grunn til å si som Baldwin: At David Ricardos gamle argument for frihandel, basert på spesialiseringsgevinstene ved å utnytte komparative fortrinn, hadde fått en helt ny betydning. Ikke bare var de komparative fortrinnene blitt avnasjonalisert, de var blitt så finmaskede at spesialiseringsmulighetene, og dermed deltagermulighetene, i globaliseringen har eksplodert i omfang.

Konsekvenser og implikasjoner

Dermed ble det mulig for stadig flere utviklingsland, ikke bare Kina, å dra direkte nytte av den nye globaliseringen som en startmotor for eget lands økonomiske utvikling. Men den mest dramatiske konsekvensen av den nye globaliseringens effekter, også sammenlignet med den gamle globaliseringen, har vært innen fattigdomsbekjempelse. Bare fra 1980 til 1993 ble antallet mennesker i verden som lever under Verdensbankens fattigdomsmål, tilsvarende 2 USD per dag, redusert med rundt 370 millioner. Det er slående tall. Siden den gang vet vi at reduksjonstallet har beveget seg over 1 milliard – ikke mindre bemerkelsesverdig.

I boken viser Baldwin i nærmere detalj hvordan den nye globaliseringen har forandret verden, og hvilke politiske implikasjoner dette kan ha for både rike og fattige land. Eksempelvis viser Baldwin at den nye globaliseringen har gitt rike land større grunner til å føre en aktiv arbeidsmarkedspolitikk, en flexicurity-politikk à la Danmark, hvor arbeidere støttes aktivt i sin omstilling til nye oppgaver, men hvor de eksisterende jobbene verken er hellige eller støttes.

Implikasjonene for den internasjonale og regelbaserte handelspolitikken er ifølge Baldwin også tydelige: den må orientere seg bredere enn tidligere, og matche mangfoldet av de aktiviteter som gjør den nye globalisering mulig og fordelaktig: tjenester, informasjon, beskyttelse av immateriell eiendom, bevegelsesfrihet, investeringer og kapitalbevegelser. Manifestasjoner av denne logikken gjenkjenner vi i regelverket bak EUs indre marked, samt i en rekke regionale handels- og investeringsavtaler.

Proteksjonisme som ødeleggelse

Proteksjonisme og alle former for økonomisk nasjonalisme har aldri vært fordelaktige, ei heller vært til samfunnets felles beste. Med den nye globaliseringen blir konsekvensene av proteksjonisme, ifølge Baldwin, mer enn negative: De blir direkte ødeleggende. Baldwin ber her leseren forestille seg en fabrikk hvor det bygges opp hindringer mellom hver avdeling som deltar i utviklings- og produksjonsprosessen. Det er i realiteten dette som skjer når det innføres handelsbarrierer i en verden som er preget av et finmasket nettverk av verdikjeder, og hvor de ulike «avdelingene i fabrikken» er spredt på ulike steder, i forskjellige land.

Jeg skal ikke kjede leseren med å redegjøre for hva Baldwin mener om Donald Trumps handelspolitikk, teknologi-kriger og sanksjonsregime. La meg nøye meg med å si at meningene er velbegrunnede og står seg i møtet med empiriske fakta.

Dette er i første rekke en bok for økonomer og andre som er mer enn middels interesserte i internasjonal økonomisk politikk og analyse. En av de beste grunnene til å lese denne boken, også for ikke-økonomer, er at den gir leseren en lett begripelig og grundig gjennomtenkt måte å forstå de drivkreftene som former globaliseringen i vår tid på. Denne boken vil kunne løfte mang en leser opp på et høyere og mer relevant forståelsesnivå.

Det underforståtte budskapet i denne boken til kritikere og motstandere av globalisering er dette: Det kan være en fordel å forstå den nye globaliseringen før den kritiseres eller forsøkes reversert.

Etter denne boken bør det være lov til å håpe at det blir vesentlig vanskeligere å bli tatt på alvor hvis man fortsetter som den norske økonomen Erik Reinert: Å diskutere argumenter for og mot frihandel som om det ikke har skjedd noe vesentlig siden 1800-tallet da økonomene David Ricardos og Friedrich List diskuterte temaet. Det holder ikke i 2020.

Teksten er publisert hos Minerva 27.6.20. Se også:

https://www.civita.no/publikasjon/globalisering-for-under-og-etter-koronakrisen