Ayesha Wolasmal: Tusen dager med Taliban

Det står ikke bra til i Afghanistan

Av Mathilde Fasting, idehistoriker i Civita.

Sjansene er små for at Vesten kan få til endringer i Afghanistan, men Ayesha Wolasmals bok gjør en god innsats for å gi noen av problemene i landet oppmerksomheten de fortjener.

Ayesha Wolasmal har skrevet boken Tusen dager med Taliban. Hun har afghansk bakgrunn, har tjenestegjort i Afghanistan, og har de senere årene arbeidet med kvinne- og barnehelse i landet.

Boken begynner med søndag 15. august 2021, da NATO og USA trekker seg ut av Afghanistan. Wolasmal blir igjen på militærflyplassen etter at alle norske diplomater har dratt. Hun er skuffet over Vesten og over Norge. Hun skriver: «I tiden etter Kabuls fall var jeg skuffet over norske politikere som gjemte seg bak amerikanernes beslutning om full tilbaketrekning. Det norske pressekorpset hadde ikke lykkes med å stille norske politikere til ansvar for den katastrofale retretten. I norske avisspalter og nyhetssendinger gikk livet sin vante gang.» Den skuffelsen peker også FNs spesialrapportør til Afghanistan, Richard Bennett, på. Det oppleves som et tillitsbrudd fra et land som er opptatt av dialog og som bare et halvt år etter Talibans maktovertakelse tilrettelegger for et møte med Taliban i Oslo.

Afghanistan har etter februar 2022 og Talibans besøk i Oslo vært ute av nyhetsmediene. Det er som om Vesten har gitt opp landet midt i Asia, mellom stormaktene Russland og Kina. Disse landene stiller ikke krav til menneskerettigheter i sitt samkvem med Afghanistan, og de er ikke spesielt opptatt av kvinners situasjon. Det er heller ikke Taliban.

Bennett omtaler det som skjer i Afghanistan som «gender apartheid», selv om det begrepet er politisk og ikke et offisielt begrep. Jenter får ikke gå på skole etter 7. trinn, de får ikke arbeide annet enn i helsevesenet, men de får ha små private virksomheter. Jenter får ikke ta høyere utdanning, og i praksis er de utestengt fra alt offentlig liv. 

Talibans tilbakekomst var ønsket av mange afghanere, særlig utenfor Kabul. Både Bennett og Wolasmal påpeker at de to tiårene med vestlig tilstedeværelse var problematiske for mange afghanere. På den ene siden skulle det bygges institusjoner og blant annet sørges for at jenter fikk skolegang på dagtid, men på den andre siden ble afghanerne bombet på nattestid. Selv om det nå er «ro og orden» i landet, er prisen et totalitært, kvinnefiendtlig regime som ikke respekterer grunnleggende menneskerettigheter.

Wolasmals bok kan leses som en dagbok med tilbakeblikk til tiden før Taliban. Hun forteller levende om møter med afghanere, både Kabul-eliter og Taliban-krigere og deres familier. Bildet hun tegner opp, viser at Taliban også har støtte, særlig på landsbygda. Lover og regler som Taliban styrer etter, har sitt opphav i sharia, men også i lokale tradisjoner i Afghanistan. Islam har for eksempel ikke noe forbud mot at kvinner får legehjelp, også av menn, men landsbytradisjonene i Afghanistan og Talibans tolkning av dette fører til at kvinner har problemer med helsehjelp om de ikke følges av «en som er godkjent» og møter en godkjent lege.

Analfabetismen er også stor i Afghanistan. Norad skriver at andelen som ikke kan lese og skrive er antatt å være om lag 70 prosent – for kvinner er den 87 prosent. Den vil ikke bli mindre når 50 prosent av befolkningen i praksis nektes skolegang og utdanning. I et slikt samfunn er det god grobunn for et regime som Taliban og lite grobunn for politiske alternativer.

Spesialrapporter om menneskerettighetsbrudd i Afghanistan og bøker som Wolasmals Tusen dager med Taliban vil kanskje nå nyhetsbildet i en kort periode, men sjansene for at Vesten kan gjøre mye for endringer i landet etter nederlaget i 2021, er små. Varige endringer og forbedringer for kvinner i Afghanistan må komme innenfra. Afghanerne må selv ønske, og gjennomføre, endringer. Taliban fremstår i dag som en klan som styres fra Kandahar, men landet har en befolkning på mer enn 42 millioner mennesker. Det er ikke gitt at alle er enige i den retningen landet går i nå. Problemet er hvordan de kan organisere seg og utforme alternativer. I et totalitært land er det krevende.

Det betyr likevel ikke at det ikke hjelper å engasjere seg. Hvis ingen bryr seg, vil Taliban kunne fortsette uten innblanding. Irans prestestyre har sittet i snart 50 år, 2029 markerer revolusjonen. Forhåpentligvis vil verken de eller Taliban sitte i 50 år til. 

Ayesha Wolasmal gjestet nylig Civitas podcast Liberal halvtime for å snakke om boken og Afghanistan. Episoden finner du her.

Teksten er publisert i Minerva 29.5.2024.