Anton Jäger: Hyperpolitikk – ekstrem politisering uten politiske følger

Vi lever i hyperpolitikkens tid

Likegyldighetens tidsalder er så absolutt forbi, men hva tjener samfunnets nyvunne engasjement til når det stort sett består av et ukontrollert sinne?

Av Skjalg Stokke Hougen, rådgiver i Civita

Det skjer så mye i tiden vi lever i. Samtidig føles det som ingenting egentlig skjer i politikken, annet enn høyst nødvendig brannslukking. I vår tid er politikerne bare et tastetrykk unna, men likevel oppleves avstanden til dem som enorm. Mange av oss er apatiske, men mange er også rasende. Det er disse spenningene den belgiske idéhistorikeren Anton Jäger forsøker å fange i boken Hyperpolitikk – ekstrem politisering uten politiske følger.

Jägers hovedtese er at samfunnet er blitt stadig mer politisert, samtidig som det politiske engasjementet i økende grad har mistet sin institusjonelle forankring. Det politiske engasjementet er overalt, men mangler ofte gjennomslag. Resultatet er en politikk som fremstår som paradoksal i sitt vesen.

Mot slutten av boken trekker Jäger på en allegori fra psykologien, hentet fra Sigmund Freud. Melankoli har en tendens til å slå over i sitt motstykke; den kan tippe over i mani, observerte Freud. Slik, antyder Jäger, har også politikkens karakter utviklet seg: fra 1990-tallets sløve og tilbaketrukne politiske klima til dagens rastløse, høyintensive og mobiliserende hyperpolitikk.

Hvordan havnet vi her?

Veien til hyperpolitikk

Anton Jäger tar oss med på en fortelling som strekker seg langt tilbake i tid. Han peker på fire distinkte faser som den vestlige politikken har gjennomgått: Massepolitikkens tidstartet på 1800-tallet, og varte frem til 1980-tallet. I denne lange perioden var politikken allemannseie, og både partier, organisasjoner og fagforeninger hadde mange medlemmer. Post-politikken vokste frem med murens fall, der politikken ble mindre viktig, og folk søkte seg mot den private sfære, som gjorde at partiene ble profesjonalisert, og maktutøvelsen ble langt mer teknokratisk. Selve politikken ble av-ideologisert. Så ble anti-politikken født ut av finanskrisen, og de politiske bevegelsene ble et slags opprør mot politikken. Og i vår tid, hyperpolitikkens tid, er anti-politikken blitt intensivert ved at hele samfunnet igjen tar del i det politiske rom, til tross for at vi ikke er like organisert som før.

Selv sier Jäger at det først og fremst er en tendens han forsøker å fange, dermed er det en fare for at skjemaet hans ikke går like ryddig opp i virkeligheten som på papiret. Hovedtendensen han vil beskrive, er overgangen fra et velorganisert, levende samfunn, der politikken fungerte slik den skal, til et uthulet politisk system der en økende andel av befolkningen føler seg marginalisert, samtidig som særinteresser, PR-byråer og partieliter sitter med øket makt. Denne makten kan minne om et slags bolverk motendring – fra demokrati til vetokrati, for å låne et begrep fra statsviteren Francis Fukuyama.

Bli sint 

Overgangen fra post-politikk og videre til anti-politikken er der Jäger primært interesserer meg. Han evner å avmystifisere denne overgangen på godt vis. For det er et stort spørsmål han løfter når han spør hvor alt sinnet vi er omgitt av, kommer fra.

Han peker særlig på en pamflett på 29 sider som ble utgitt i 2010. Indignez-vous! (Bli sint!) heter pamfletten som er skrevet av den franske motstandsmannen Stéphane Hessel. Han skriver blant annet i denne at likegyldighet er den verste av alle holdninger, og oppfordrer de unge til «et veritabelt, fredelig oppgjør». Hessel fremmer også noen saker til å bli sint av, som blant annet økonomisk ulikhet, at verden har snudd ryggen til tanken om fri migrasjon og til forholdene på Gazastripen.

I kombinasjon med finanskrisens fremmedgjøring hadde pamfletten et visst gjennomslag, og var en direkte inspirasjon for den spanske venstre-orienterte Los Indignados-bevegelsen, som fikk over 20 prosent av stemmene i sitt første valg i Spania, som videre var en inspirasjon for Occupy Wall Street-bevegelsen. At Hessel slo an blant venstreradikale, var aldri noen overraskelse.

Disse to bevegelsene bidro til å få den anti-politiske ballen til å rulle. Finanskrisen og misnøyebevegelsene som poppet opp som en følge av den, skapte grobunn for nye bevegelser. Videre går veien gjennom blant annet Tea Party-bevegelsen, veksten til populistpartier både til høyre og venstre, og endelig til Donald Trump.

Ifølge Jäger har disse anti-politiske bevegelsene, med unntak av Trump, fått svært lite reelle gjennomslag i politikken. En årsak er at anti-politikk er politikk mot en politikk som ikke er politikk, skriver Jäger. For hva folket egentlig raser mot ,er dermed uklart. Er det institusjonene, prosessene, de gamle partiene? Og hva ønsker de, annet enn å rase?

Dette vedvarer også i hyperpolitikkens tid, der engasjementet er bredere. Jägers svar på hvorfor det er slik, er at fokuset er så skiftende, og engasjementet er for individuelt. Det er ikke klassiske organiserte bevegelser vi har med å gjøre, men snarere individer som tilfeldigvis raser mot samme maskin. Som han skriver: «I det ene øyeblikket demonstrerer tusenvis av mennesker på en plass – i det neste øyeblikket er de borte vekk, mens problemene og maktforholdene er som før, uforandrede og intakte.»

Kart og terreng

Det er naturligvis flere ting som skurrer i en så stor analyse som det Jäger her kommer med. Noen er verdt å nevne. Tendensen han peker på, er riktig. Altså det at samfunnet er blitt såpass politisert, at det politiske er blitt så intenst, og at mye av dette kun ender som varmluft. Det er dog to viktige kritiske spørsmål å stille her: For det første er det vel ikke helt riktig at de ulike bevegelsene ikke har fått noe gjennomslag? Over tid har en rekke bevegelser fått innflytelse i alt fra partier, paradigmer og i konkret politikk. For det andre er det vel også slik at radikale standpunkter, som Hessel blant annet står for, både burde modereres og bli moderert i et liberalt demokrati. Gjennomslag finnes derimot også i kompromisser.

Den tause majoritet er også viktig å ha i bakhodet. Historisk sett er store protestbevegelser, slike som studentopprøret på 60- og 70-tallet, hverken representative for befolkningen eller gruppen de er ment å representere. Sinte, aktivistiske bevegelser utgjør som regel et mindretall i befolkningen. Den som skriker høyest, har ingen rett til hverken å bli hørt eller få gjennomslag. Jäger er venstre-orientert, og man kan dermed tolke han dit hen at han er skuffet på enkelte av disse bevegelsenes vegne.

Hva med moderasjon?

Jägers store underliggende bekymring retter seg mot at dagens engasjement ofte er et hult og ufokusert engasjement. Et engasjement som kun leverer skuffelser og ytterligere misnøye – det er en bekymring vi alle burde ta alvorlig.

Spørsmålet er dermed hvordan et moderne engasjement burde se ut. Jägers svar er enkelt: Engasjementet må re-institusjonaliseres, vi må vende tilbake til massepolitikkens metoder, da engasjementet var høyt, og det ble institusjonalisert.

Det er lett å si seg enig, men med et viktig tillegg: Ambisjonsnivået må også senkes. Det er ikke det at en ikke skal drømme, men det er en kjensgjerning at det er moderasjon, reformer, langsiktighet og tørr statsmannskunst som har drevet frem de gode vestlige samfunnene vi kjenner. Og det er nå engang slik at alt vi ønsker skal skje politisk, ikke kommer til å skje. Jo større ønskene våre er, desto større vil skuffelsene være.

Gode samfunn er ufattelig mye enklere å ødelegge enn å bygge. Og selv om demokratiene våre er slitne og ineffektive, er de mest sannsynlig det minst dårlige alternativet vi har. Kanskje er det slike erkjennelser som går tapt i hyperpolitikkens tid?

Teksten er publisert i Minerva 25.3.2026.