Carole Angier: Speak, Silence: In Search of W. G. Sebald

La tausheten snakke

Av Mathilde Fasting, idehistoriker i Civita.

Carole Angiers biografi beriker forståelsen av W. G. Sebald og hans litteratur.

Hvem var W. G. Sebald? De siste årene har jeg lest Sebalds bøker. De er foruroligende, tankevekkende og ikke mulig å bli uberørt av. Sebalds bøker er store leseopplevelser. De fire viktigste er The Rings of Saturn, Vertigo, Austerlitz og The Emigrants. I korte trekk kretser disse bøkene rundt menneskeskjebner, mennesker som emigrerer, slik Sebald selv gjorde. Det er også mulig å si at Sebald skriver om det usagte, en tyskers erkjennelse av tyskernes jødeutryddelse, om de døde og om dem som måtte forlate sine fødesteder, emigrere.

Speak, Silence: In Search of W. G. Sebald er tittelen Carole Angier har valgt for sin biografi om W.G. Sebald. Sebald var tysk, født under krigen, og emigrerte til England. For 20 år siden døde han i en bilulykke som følge av et hjerteattakk. Bortsett fra søstrene Gertrud og Beate, er det ingen slektninger som vil fortelle om Sebald. Angier står overfor et stort puslespill.

Speak, Silence spiller også på tittelen til Victor Nabokovs bok, Speak, Memory, men mens Nabokov skriver om sin barndom og ungdom, ligger Sebalds liv under et røykteppe. Angiers bok er nesten som å lese Sebald selv. Hun fletter sammen Sebalds fiksjon, med de brokkene av informasjon om Sebald selv hun etter hvert får tak i. Angiers bok er også foruroligende, fordi hun avdekker alle sammenhengene mellom Sebalds litterære skikkelser og hvor han har historiene fra, hvem de var i virkeligheten.

Alle som gjenkjenner seg selv i fiksjon, vil reagere, og Sebald fikk mange negative reaksjoner, særlig fra mennesker i landsbyen han selv kom fra, men også fra venner og bekjente i England, dit han valgte å emigrere. De glemmer at Sebalds verden er litterær, ikke dokumentarisk. Men det mest slående er kanskje hvordan Angier klarer å tegne et bilde av Sebald selv, Winfried som han omtales som barn, og Max som han selv ønsker å bli kalt, som voksen. Som Sebald, velger Angier å illustrere biografien med fotografier, men i motsetning til fotografiene i Sebalds bøker, vet vi nå hvem det er fotografier av eller hvor de er tatt.

I begynnelsen visste jeg ikke helt om jeg likte at alle kildene til Sebalds historier ble avdekket, som at Henry Selwyn i The Emigrants, den pensjonerte engelske legen i det store huset, var basert på huset Abbotsford i en nabolandsby, kombinert med historien om Sebalds gode venn Philip Rhoades Buckton. Men mens Selwyn hos Sebald blir en jødisk emigrant fra Litauen, er Buckton engelsk. Og det jødiske i historien om Selwyn er avgjørende. Jeg har kommet til at Angiers biografi bare beriker min forståelse av Sebald og hans litteratur. Historiene i Sebalds bøker mister ikke sin magi eller tiltrekningskraft, de blir faktisk enda mer leseverdige av å vite noe om Sebalds liv og hans litterære arbeid.

«Every great writer creates a new genre», sa Walter Benjamin. Sebald hører til den eksklusive gruppen. Han er umulig å plassere. Skriver han fiksjon, sakprosa, dokumentar, reiseskildringer eller biografier? Det fremstår først som usikkert, men konklusjonen er at alt Sebald gjør er stor kunst. Han skrev en mengde sider han bearbeidet ned til noen få, han bearbeidet fotografiene, plasserte dem akkurat der de burde være og lager med det en visuell atmosfære i tillegg til den litterære.

Min lesning av Sebald startet med The Rings of Saturn. Fire lange, merkelige historier. Ensomme, triste, urovekkende skjebner, illustrert med fotografier i sort hvitt. Sebald tar leseren med på vandringer, i minner, historier og sammentreff. Alltid er han til stede, slik kjennes det. Fortellerstemmen er Sebald. Max stjeler, eller skriver ned historier og minner andre mennesker forteller om, eller som han selv har opplevd. Det er ikke uvanlig for en forfatter eller kunstner. Men han gjør det med en eleganse og en penn som er i særklasse. Han kombinerer historier, endrer på det som må til, kanskje hentet fra en annen historie han kjenner til, og leseren blir trukket inn i hans univers, helt troverdig og helt naturlig. Og han illustrerer med fotografier, av mennesker, skisser eller små tekster, som i seg selv lager et visuelt univers.

Særlig i historien om Austerlitz, en tysk-jødisk gutt som blir sendt til England under krigen til fosterforeldre, og som helt fortrenger hva som skjedde og hvem han var fra før han var syv år, er på mange måter essensen av Sebalds prosjekt. Sebald vil huske urettferdighetene og grusomhetene under krigen og tyskernes rolle i dette, mens Austerlitz blokkerer all informasjon som kan føre til at han skjønner hvor han kommer fra, hva som skjedde med foreldrene hans og familie som ble igjen i Tyskland. Hele boken om Austerlitz, som altså ikke er navnet på en landsby i Mähren i Tsjekkia, der Napoleon vant et berømt slag, men navnet på en liten jødisk gutt som frem til han var ungdom ble kalt noe helt annet av sine walisiske fosterforeldre. Han møter tilfeldig fortellerstemmen, Sebald, i Antwerpen, og deretter spinner historien om livet og familien hans bakover, samtidig som forfatteren og Austerlitz møter hverandre over flere tiår.

Daniel Mendelsohns bok Three Rings: A Tale of Exile, Narrative, and Fate, som jeg har skrevet om her, skriver om Sebald som forfatteren som ønsket å komme seg bort fra historiene om krigsforbrytelsene, men som tar på seg skylden for dem og føler seg ansvarlig for en tid han knapt nok var født. I Sebalds Three Rings, vandrer han rundt i East-Anglia, der han faktisk bor, til fots. Den ene tankevekkende historien etter den andre følger, en slags mini-Odyssé i East-Anglia. Vertigo er også en slik vandringsbok, men den ender i Sebalds fødelandsby i Bayern. Disse vandringene er som i Odysseen, fiksjon, ofte i en drømmeverden, men oppleves likevel som høyst relevante og virkelige.

Les Sebald, og les hans egne bøker før Carole Angiers biografi om ham. Sebald er nok et eksempel på en forfatter som aldri fikk Nobelprisen i litteratur. Det hadde vært høyst fortjent.

Artikkelen er publisert i Minerva nr. 4/2022.