Anton Fredrik Andresen: Et annet sted

Erindringer fra forrige århundre

Av Mathilde Fasting, idehistoriker i Civita.

I «Et annet sted» rammes personlige betraktninger inn av begivenheter fra det 20. århundret. Minerva er på mange måter kjernen av bokens historie.

Et annet sted er en erindringsbok fra et litt uventet hold. Anton Fredrik Andresen er yngste sønn av Johan H. Andresen og Eva Klaveness, oppvokst i Arnebergvillaen Smedbraaten på Bygdøy. For vanlige mennesker er det et annet sted, og erindringene starter også i en helt annen tid, mellomkrigstiden. Det er tjenerskap, selskapeligheter, personligheter fra kultur, politikk og forretningsliv, i det store og hele en fremmed verden. Derfor er det Andresen gjør modig.

På vaskeseddelen til boken står det fra forlaget at boken forteller om miljøer som til tross for sin samfunnsmakt og innflytelse har vært lite belyst i norsk historieskriving. Jeg går ut fra at det er fordi mennesker fra disse samfunnslagene ikke har ønsket å stikke hodet frem. Andresen har i en alder av 86 år valgt å gjøre nettopp det. Det har blitt en interessant og personlig erindring.

Vekten er på erindringer, på personlige historier og betraktninger, men det hele er rammet inn av historiske begivenheter, store og små. Derfor er boken noe mer enn en personlig historie. Andresen bringer inn et liberalkonservativt blikk og gjør sine vurderinger og betraktninger ut fra det.

Den første delen, om barndom og oppvekst, fungerer som et bakteppe, som en forklaring på hvor han kommer fra og hva han har med seg hjemmefra. Det er et hjem fullt av det vi ville kalle kjendiser i dag. Her er Andresen mer tilskuer enn deltaker, men det skinner gjennom at han får med seg hva de snakker om, hva de står for og ikke minst samfunnsansvaret som følger med en stor formue og maktposisjon i samfunnet. Jeg biter meg merke i at ansvaret gjelder både i stort og smått, i fjern og nær. Det er like viktig at menneskene på fabrikken har det bra som at Nansenskolen ble opprettet.

Andresen vet tidlig at han ikke skal overta forretningsansvaret. Interessene går i retning av statsvitenskap, idéhistorie, filosofi og humaniora. Dessuten lærer han seg flere språk, deriblant russisk. Gjennom livet har det vært en nyttig kunnskap.

Det er tydelig at Andresen går fra et overklasseliv i norsk sammenheng til et mer A4-familieliv i voksen alder. Tidsklemme, småbarn, ost og vin til venner og vanlig jobb dukker opp på 1970-tallet. For den norske leseren fremstår nok dette som «sympatisk», en arving fra et privilegert hjem går sin egen vei og lever et vanlig familieliv.

Minervas ugle letter først i skumringen, skrev Hegel, altså tilbakeblikket. Dette er Andresens erindringer fra det vi nå må begynne å kalle forrige århundre. Minerva er også på mange måter kjernen i Andresens historie. Han var tett knyttet til det som ble hetende Minerva-kretsen, med Lars Roar Langslet i spissen. Det var før «opptøyene» fra 68-erne brøt ut på Blindern, et drama Andresen fulgte mest fra utsiden. Verdigrunnlaget fra 1960-årene som lå til grunn i Minerva-kretsen var lett å slutte seg til for Andresen. Det var prepolitisk, basert på et liberalkonservativt grunnlag, og debatter ble ført på en sivilisert måte. Gode argumenter holdt stand når de var godt fremført og begrunnet. Her følte han seg hjemme. Boikott, buing og revolusjonære resolusjoner var ikke Andresens arena. Når det er sagt, har han ikke vært fremmed for å publisere bøker fra mennesker som har helt andre politiske ståsteder enn ham selv. Gjennom en lang karriere i forlagsbransjen har det blitt et godt mangfold av publikasjoner, der kvalitet har vært avgjørende, ikke forfatterens politiske ståsted.

Helt på slutten skriver Andresen en personlig betraktning om sitt liv. Han mener at han kanskje ikke har tatt det ansvaret har burde ha gjort gjennom livet. Jeg syns ikke det er noen grunn til å unnskylde seg. Personen som trer frem mellom permene har bidratt på sin måte, med sine verv, publikasjoner gjennom forlag han har vært tilknyttet og i tillegg arbeid han har publisert selv i sin tid ved Universitetet i Oslo.

Andresen fremstår som beskjeden på egne vegne. De små betraktningene han har gjennom boken om ulike hendelser der han kanskje tror han har bidratt til noe, har alltid en liten setning som viser at han mest gir æren til andre rundt seg. Men ett sted fremstår han som stolt, og det er på vegne av sine egne barn Hanna og Nils August Andresen. Det har han god grunn til.

Nils August Andresen er Minervas ansvarlige redaktør. Minervas ugle flyr igjen, men denne gangen er blikket vendt fremover, skriver Anton Fredrik Andresen. Minervas kvartalsskrift, og ikke minst Minervas nettavis, bidrar til å holde den liberalkonservative debatten levende i Norge. Jeg vil gå så langt som å si at Minerva, gjennom starten og grunnlaget på 1960-tallet, med Anton Fredrik Andresen, Kjell Hanssen og Lars Roar Langslet som sentrale skikkelser, var vesentlig for at Minerva de siste 20 årene har utviklet seg til å bli et sted for liberalkonservative stemmer.

Samfunnsengasjerte mennesker på borgerlig side har nå en nettavis med et tydelig liberalkonservativt ståsted, minervanett.no. Jeg kan vel si at Anton Fredrik Andresen på flere måter har vært høyst delaktig i at det er blitt slik.

Teksten er publisert i Minerva 5.7.2022.