Harper, 2021. 352 sider.

Teksten er skrevet av Eirik Løkke, rådgiver i Civita.

Trues likestillingen i Vesten av muslimske menn?

Ayaan Hirsi Alis kombinasjon av anti-islamske uttalelser og klassisk liberale (vestlige) verdier har, for å si det forsiktig, skapt stort sinne. Samtidig har hun sine tilhengere. I så måte kan man si at hun er en svært polariserende aktør – for å bruke et tidsriktig begrep. I en tid hvor mange forsøker å bygge bro mellom Vesten og islam, insisterer Hirsi Ali på at Vesten er i krig med islam – på samme måte som Vesten var i ideologisk krig med kommunismen.

I hennes nyeste bok, Prey: Immigration, Islam, and the Erosion of Women’s Rights, gjør hun lite for å nyansere dette bildet. Og offentligheten har igjen inntatt skyttergravene, noe mottagelsen av boken illustrerer. I så måte er det vel så interessant å drøfte reaksjonene på selve utgivelsen som substansen i boken. I denne teksten skal jeg gjøre begge deler.

For dem som har fulgt Hirsi Ali over tid, er fokuset i Prey alt annet enn overraskende. Som i sine tidligere bøker (Infidel fra 2006, Nomad fra 2010 og Heretic fra 2015) skriver hun i Prey om konflikten mellom islam og Vesten. Mens hun aldri har lagt skjul på hvor kvinnefiendtlig islam er, argumenterer hun i Prey mer eksplisitt for at masseinnvandring av muslimer truer den vestlige likestillingen slik vi kjenner den. Dersom man skulle være i det tabloide hjørnet, kunne man spissformulert påstanden om at Ayaan Hirsi Ali i sin nyeste bok hevder at (masse-)innvandringen fører til at muslimske menn voldtar vestlige kvinner.

Imidlertid er hun svært nøye med å nyansere bildet. Nei, ikke alle muslimer er kvinnefiendtlige. Det er et mindretall av muslimer som faktisk har begått seksualisert vold i Vesten. Og ja, vestlige menn er også voldelige. Derimot er Ayaan Hirsi Ali krystallklar på det sterke skillet mellom vestlig kultur og islam, hvilket manifesterer seg i måten menn fra ulike kulturer oppfører seg på. For all del, Hirsi Ali vedgår at sosioøkonomiske variabler spiller inn, men hun mener at selv når man kontrollerer for økonomisk bakgrunn, så gjenstår det faktum at «culture matters».

For å belegge påstanden besøker Hirsi Ali sitt gamle Europa for å undersøke seksualisert vold mot kvinner. Særlig er hun interessert i statistikk som sier noe om overgripernes kulturelle bakgrunn. Boken er i så måte et større sosiologisk prosjekt, hvor hensikten er å undersøke omfanget av vold mot kvinner og hvorvidt eller i hvilken grad denne volden kan kobles til migrasjon – fortrinnsvis fra muslimske land.

Det er ikke spesielt vanskelig å skjønne hvorfor det er vanskelig å oppdrive statistikk som kan si noe om disse årsakssammenhengene. Selve definisjonen av seksualisert vold eller trakassering er i seg selv utfordrende. Mørketallene er store, og den kulturelle sensitiviteten forbundet med temaet er stor.

Ayaan Hirsi Ali siterer den nederlandske forskeren Ruud Koopmans for å understreke utfordringen. Hun skriver:

«The Dutch researcher Ruud Koopmans found his empirical work being selectively edited when it was reported in the media or cited by policy makers. My research findings became politicized,” he told me from his office in downtown Berlin. The research was no longer simply information to help solve social problems, the research itself became the problem. Even though Koopmans is himself a Social Democrat, his work on the relationship between cultural background and integration outcomes was dismissed as “far right.” Like many others, Koopmans found that the only acceptable collection and use of data on ethnicity or cultural background was to log incidents of discrimination against minorities.»

Koopmans er langt fra alene.

Ifølge Ayaan Hirsi Ali møter forskere i mange europeiske land de samme beskyldningene. Det mest eklatante eksempelet finner vi i Sverige, der politiet, i forbindelse med masseovergrep på en konsert i Stockholm, nektet å forholde seg til problemet, med den eksplisitte uttalelsen at slik statistikk kunne bidra til å styrke Sverigedemokraterna.

Men hvor overbevisende er tallene og argumentasjonen til Hirsi Ali?

Det korte, men kompliserte svaret er at det er vanskelig å vite. Det er liten grunn til å tvile på at menn med bakgrunn fra islamske land er overrepresentert på statistikken – også når man kontrollerer for sosioøkonomisk bakgrunn. Et glimt av denne virkeligheten kunne vi observere nyttårsaften i Köln i 2015, da kvinner ble utsatt for seksuell trakassering i et ekstremt omfang. I de aller fleste av de 1300 anmeldelsene dreide det seg om menn fra muslimske land. Ekstra ille var det naturligvis at politiet og pressen forsøkte å bagatellisere hendelsene.

Åpenbart er overgrepene i den tyske byen et ekstremt eksempel, som ikke uten videre er representativt for Europa. Imidlertid ble det rapportert om flere lignende masseovergrep i andre europeiske byer – og for mange ble Köln et symbol på konsekvensene av flyktningkrisen i 2015. Altså et naivt Europa som åpner sine grenser, på bekostning av europeiske kvinners frihet. Ayaan Hirsi Ali skriver selvfølgelig om Köln, men hun er mer opptatt av å beskrive hvordan hendelsene i Köln egentlig bare er toppen av isfjellet – at den store migrasjonen av menn fra muslimske land til Europa er i ferd med å undergrave den likestillingen som vi har oppnådd i Vesten, og med påfølgende ufrihet for kvinner.

I kjent stil polemiserer Ayaan Hirsi Ali mot naive europeere, feminister og en offentlighet som fremdeles befinner seg i en «state of denial» hva gjelder utfordringene knyttet til muslimsk innvandring. Ifølge Hirsi Ali har Europa i liten grad tatt innover seg den katastrofale mangelen på integrering. Snarere tvert imot har det i mange byer utviklet seg parallelle univers som gjør at Europa etter hvert kommer til å ligne mer på de samfunn innvandrerne migrerer fra, enn det Europa vi i dag kjenner.

Med mindre noe gjøres. Spørsmålet er hva dette «noe» skulle være.

Et kjent ordtak sier at hva man ser, avhenger av hvor man står. Gitt premissene og virkelighetsforståelsen til Ayaan Hirsi Ali, er det alt annet enn overraskende at hun ønsker en mye tøffere linje mot islam, og at hun krever kulturell assimilering av muslimer. Hun mener også at Europa bør se på muligheten for å knytte velferdsytelser til krav om kulturell assimilering.

Hun er videre opptatt av å fremheve suksessfulle muslimer som rollemodeller. Samtidig mener hun at politiet og rettsstaten må kjøre en mye tøffere linje mot seksualisert vold, blant annet ved å sørge for at politiet setter seg i respekt.

Altså mindre Politimester Bastian og mer Tante Sofie, for å bruke en hjemlig metafor.

Hirsi Ali ønsker en total omforming av dagens rettighetsbaserte asylsystem. Ikke at det er noe galt i å være en økonomisk migrant som søker et bedre liv, men dagens system greier i liten grad å skille mellom ulike kategorier. Av den grunn ønsker hun at Vesten legger opp et system som aksepterer migranter på bakgrunn av deres evne til å omfavne vestlige verdier og levemåter.

Mange vil – og har – innvendt at det kunne ha fratatt den unge Hirsi Ali muligheten til å få opphold i Nederland i sin tid. Dette er hun fullt klar over, men hun insisterer like fullt på at slike endringer også ville vært til fordel for henne.

For å bruke hennes egne ord:

«Rather than focusing on where people come from and their motivations for leaving, I believe the main criterion for granting residence should be how far they are likely to abide by the laws and adopt the values of their host society. People like me would have been better off being given an option to prove our ability to adapt instead of having to shoehorn our life stories into the Geneva Convention’s framework. Rather than leaving it to a bureaucratic lottery, migrants should therefore be selected on the basis of their likelihood of adapting and flourishing in the West. These would be individuals with the highest probability of entering the labor market, rather than the welfare state, and those who genuinely wish to become Dutch, French, or British and live among, as opposed to just near, their fellow citizens».

Som alltid når man leser Ayaan Hirsi Ali, er reaksjonene på utgivelsen vel så interessante som boken i seg selv. Det handler naturligvis om at tematikken omhandler vår tids store spørsmål om forholdet mellom islam og Vesten, eller «the clash of civilizations», som Samuel Huntington formulerte det. Med den identitetspolitiske vendingen er temperaturen i debatten skrudd opp ytterligere noen hakk.

Man kunne innvende at debatten er mer forutsigbar enn interessant, men som barometer på samfunnsdebatten er Prey og Hirsi Ali særs interessant. Også fordi utgivelsen illustrerer den økende betydningen podcaster har. Skal man nå ut til et større publikum, er de største podcastene mye viktigere enn tradisjonelle medier. Riktignok har Hirsi Ali hatt problemer med å få oppmerksomhet hos de tradisjonelle mediene som eksempelvis MSNBC og CNN. Men det er nok veldig bevisst at Hirsi Ali stiller opp hos Joe Rogan og Jordan Peterson. Fordelen med å stille opp hos Rogan, ja, i tillegg til millioner av lyttere, er at hun får over tre timer til å formidle sitt budskap. Det gjør at det er rom for nyanser og presiseringer, som mangler når kritikerne inntar skyttergravene.

Det var knapt overraskende at The New York Times, via Jill Filipovic, angriper Ayaan Hirsi Ali i sin anmeldelse. For å sitere hennes konklusjon: «Like the fundamentalist religious views she and I both detest, Prey is too absolutist to be credible.» Jeg tviler ikke på anmelderens oppriktighet, men derimot er jeg ikke sikker på om The New York Times hadde turt å publisere en positiv anmeldelse av Hirsi Ali, jf. det opprøret som fant sted etter at de publiserte en tekst av senator Tom Cotton. Filipovics tekst er nok representativ for den type motstand Hirsi Ali har skapt blant progressive og feminister, som elsker The New York Times – og som ville blitt rasende om avisen fant på å omtale Hirsi Alis «hatefulle ytringer» på en positiv måte. Det forteller mye om tidsånden, om avisen og om Ayaan Hirsi Ali.

Selv har jeg aldri lagt skjul på min beundring for Ayaan Hirsi Ali. I min Minerva-anmeldelse av Nomad omtalte jeg henne som «den siste kulturradikaler». Hennes personlige reise fra fødsel i Somalia, via Kenya og Saudi-Arabia og til flyktning og senere parlamentsmedlem i Nederland, er dypt inspirerende. Ayaan Hirsi Ali vet veldig godt hva hun snakker om når hun angriper islam. Da Theo Van Gogh ble myrdet i Amsterdam i 2004 med trusselbrev mot Hirsi Ali stemplet i brystet, visste hun at hun aldri mer kunne leve et vanlig liv. Sikkerhetstiltakene hun levde under og fremdeles lever under, er ekstreme.

Sikkerhetstiltakene skyldes det enkle faktum at islam ikke bare er en fredelig religion. Det var også behovet for sikkerhet som førte Hirsi Ali til USA. Hirsi Alis omfavnelse av vestlige verdier, opplysningstiden og USA kan utvilsomt fremstå både parodisk og pompøs. I hvert fall for dem i Vesten som ikke skjønner betydningen av klassisk liberale verdier. Hirsi Ali har mye erfaring fra en verden hvor slike verdier er en mangelvare, og det er av den grunn hun setter islam opp som en kontrast mot Vesten. Det gjelder især i spørsmål om kvinners rettigheter.

Selv om Ayaan Hirsi Ali har stor autoritet når hun uttaler seg om islam, må man passe seg for å gå i den identitetspolitiske felle der bakgrunn og opplevelser automatisk trumfer argumenter. En del av argumentene og forslagene til Hirsi Ali er jeg ganske ukomfortabel med. Eksempelvis hennes forslag om å tillate kristne privatskoler, men ikke muslimske. Det er en måte å anvende loven på som er i strid med den universalismen vi er vant med i Vesten.

Jeg er heller ikke imponert over hennes taushet om Trump. I den grad hun har uttalt seg, har hun vært positiv til Trumps anti-islamske agenda. Det kan jeg forstå, men at hun ikke (så vidt jeg har registrert) har pekt klart og tydelig på hvilken trussel Trump er mot Vesten og USA, har vært en skuffelse.

Ikke desto mindre har hun levert nok et provoserende og viktig bidrag til diskusjonen om forholdet mellom islam og Vesten. For egen del er det ingen som minner meg mer om hvor heldig jeg er som er født i Vesten, og betydningen av liberale verdier, enn nettopp Ayaan Hirsi Ali.

Teksten er publisert i Minerva 20.3.2021.