Alex Vanopslagh: Vejen til ansvar

Veien til liberalisme med innhold

Alex Vanopslaghs liberalisme er populær fordi den ikke bare gir individet frihet fra grenser og ansvar for eget liv, men først og fremst frihet til å ta ansvar for fellesskapene som omgir oss.

Av Lars Kolbeinstveit, filosof i Civita.

Alex Vanopslagh er klassisk liberal. Hans forsvar av liberalismen biter fra seg, fordi han gir friheten innhold. Det danske borgerlige partiet Liberal Alliance, som Vanopslagh leder, er populært blant unge, særlig menn. Noen tror muligens det er et litt kjekt parti som spiller på en (ny)liberalistisk ånd, der individet er sin egen lykkes smed, og velferdsstaten angivelig sløver oss ned. Vejen til ansvar, som utkom i 2023, avkrefter langt på vei slike fordommer. Vanopslagh kritiserer riktignok liberalismen også, men det er ikke først og fremst liberales tendens til å gi individet selv ansvar for sitt eget liv, og ikke se at struktur eller klasse påvirker, som kritiseres. Det er individualisme uten ansvar Vanopslagh misliker. Konfirmantliberalisme, som han kaller det.

I forordet skriver han at hvis det å være liberal kun handler om velstand og frihet, vil liberalismen dø som ideologi. En slik liberalisme er for individualistisk, innadvendt og velstandsorientert. Jeg mener vi kan si noe av det samme om sosialdemokratisk ideologi. Sosialdemokratiet handler også i stor grad om maksimering av individuell frihet og velstand. Du har riktignok et skattemessig ansvar for andre gjennom velferdsstaten, som igjen setter deg fri med sin statsindividualisme. Men det personlige ansvaret for din neste vannes ut. Vanopslagh siterer Casper fra den hysterisk morsomme TV-serien Klovn. Casper og Frank ser en fattig dame som roter etter mat i en container. Casper får ikke med- eller ansvarsfølelse for kvinnen. Han betaler nemlig skatt for å slippe å se sånt. 

Koblingen mellom sosialdemokrati og den grenen av liberalismen som Vanopslagh kritiserer, kommer til uttrykk i det han kaller konkurransestatsliberalismen. Det er en åndløs og teknokratisk tenkemåte der man ifølge Vanopslagh blander mål og middel. Velferdsstaten, og den konkurransekraften som skal til for å opprettholde den, blir et mål i seg selv. Han kritiserer begreper som «eldrebølgen» og at politiske tiltak og reguleringer handler om å maksimere arbeidskraftstilbudet i konkurransestaten. 

Dette ser vi, etter min mening, også en del av i norsk politikk. Høyres kritikk av rødgrønne regjeringer er i liten grad en liberalkonservativ kritikk av velferdsstatens klamme hånd om borgerne. Satt på spissen reduserer Høyre seg selv til å kritisere Arbeiderpartiet fra et rent samfunnsøkonomisk ståsted. Kritikken fra høyresiden dreier seg ikke om at staten bør være mindre for å danne grunnlag for større sivilsamfunn med frie og ansvarlige borgere. Det etterspørres kun reformer som kan gjøre velferdsstaten mer bærekraftig. Kritikken kommer ikke utenfra – fra et borgerlig ståsted – men er i høy grad sosialdemokratisk og teknokratisk i arven etter Jens Stoltenberg og Gro Harlem Brundtland. Vi må sikre norsk konkurransekraft, og dermed skatteinngang, for å holde hjulene i gang. 

Vanopslagh mener denne tankegangen overhodet ikke er liberal i sin forståelse av menneske og samfunn, fordi målet er en funksjonell stat. Staten er ikke til for menneskene, men motsatt. Denne kritikken kan sies å være overdrevet. Som jeg er inne på i Filosofspalten i denne Minerva-utgaven er den nordiske modellen i begrenset grad liberal i seg selv. Hvis vi ønsker å bevare velferdsstaten, er det viktig å lytte til høyresidens samfunnsøkonomiske kritikk.

Vanopslaghs verdikamp er likevel viktig. For verdiene som en for stor velferdsstat bygger på, er heller ikke bærekraftige. Velferdsstaten må være såpass liten og preget av valgfrihet at den ikke konsentrerer makt, men sprer makt slik at borgere kan være medborgere som tar ansvar for de ulike felleskapene de inngår i. Vanopslagh mener at hvis noen mangler noe i Danmark, skyldes det ikke mangel på velferdsstatlig generøsitet. Han mener at en slik tankegang bygger opp under en offermentalitet som undergraver sivilt ansvar. Liberal Alliances velferdsstatskritikk treffer fordi den appellerer til borgerens eget ansvar for fellesskapene. Veien til et godt liv er å vende seg utover og ta ansvar for din neste. Kampanjen Du kan godt! handler ikke bare om at du kan skjerpe deg og passe på deg selv, men at du kan gjøre noe for andre. Det er substansielt frigjørende og meningsfullt for mange, fordi det appellerer til menneskers selvstendighet. Det er kjernen i mellommenneskelig anerkjennelse og det å bygge samfunn nedenfra. 

Vanopslagh hevder at liberale til forskjell fra sosialister eller konservative aksepterer at ingen har fullt overblikk. Liberale er ydmyke i det politiske fordi de vet at de ikke har alle svarene. Det minner om Henrik Syse og Torbjørn Røe Isaksens definisjon av konservatisme: en tankeretning som mener at det er begrenset hva vi mennesker kan erkjenne. Derfor er en konservativ epistemologisk beskjeden. Likheten med Vanoppslags ideer viser at hans liberalisme peker i konservativ retning. Det samme gjør hans kritikk av identitetspolitikk eller mangel på integrering og aksept for danske verdier.

Teksten er publisert i Minerva nr. 1/2025.