SVs nestleder Audun Lysbakken har i sommer gjentatt SVs ønske om å innføre en helt ny selskapsform kalt Demokratisk selskap – DS. Forslaget er hentet fra partiprogrammet hvor man tar til orde for ”økonomisk demokrati” og ”reformer som øker fellesskapets styringsmuligheter og de ansattes makt over egne arbeidsplasser”.

Inspirasjonen er neppe hentet fra Jan P. Syse og hans idèer om selveierdemokratiet. SV vil ha sine regjeringspartnere med på å utrede en slik helt ny selskapsform. Det er selvsagt positivt at ansatte også er eiere. Dette kan fullt ut oppnås med eksisterende selskapsformer. Det skjer hele tiden. Så hva slags konkrete reformer er det SV ser for seg?

”Jeg er sosialist”, var Lysbakkens lite beroligende begrunnelse i Aftenposten på spørsmålet om hvorfor han og partiet går inn for en helt ny selskapsform. Når SV nå vil få sine regjeringspartnere med på å utrede en slik selskapsform er det grunn til å følge med. Selskapsformen skal etter sigende være ”skreddersydd for bedrifter eid av de ansatte”.

Navnevalget – DS – er neppe tilfeldig og forteller hva man mener om eksisterende selskapsformer. Man kan tenke seg hvordan dette vil bli utnyttet i politisk retorikk. Dette virker mer som dårlig skjult grunnleggende kapitalismekritikk, som Lysbakken målbærer tydeligere og langt smartere enn sine mindre prinsippfaste partifeller i Regjeringen.

Men hvor nyskapende er dette egentlig? Navnet, ”demokratiske bedrifter” minner ikke så rent lite om selskapsformen man i DDR kalte ”Volkseigene Betriebe” (VEB) – ”folkets egne bedrifter”. Som kjent var det et annet ord for statlig eierskap i en stat som for lengst er historie, ikke minst som en følge av totalt mislykket økonomisk organisering. Navnet på selskapsformen var følgelig like mye en løgn som navnet på staten den eksisterte i.

Hva slags konstruksjon er det egentlig partiet ønsker seg? Det er neppe et plutselig ønske om å styrke privat eiendomsrett som ligger til grunn.

Dag Ekelberg