Bake kake, fordele kake

Av Kristin Clemet

SV-politikere er nok ganske flinke til å fordele verdier som andre har skapt. Men de vet ikke så mye om hvordan verdiene skapes. Stat og kommune er helt avhengige av et godt næringsliv.

På nyhetene i dag (2.9.) kunne vi høre at utgiftene til alderspensjonister vil eksplodere fra 2020.  Heikki Holmås fra SV varsler at han heller vil løse dette problemet ved å øke skattene enn ved å øke oljeutvinningen i nord. Dessuten mener han at “vi” skal omstille næringslivet og bli enda mer produktive.

Det er litt komisk når akkurat SV vil løse statens finansieringsproblemer med et omstilt og mer produktivt næringsliv, samtidig som det eneste virkemiddelet som nevnes, er økte skatter. Som Erik Solheim en gang sa i et selverkjennelsens øyeblikk: SV-politikere er nok ganske flinke til å fordele verdier som andre har skapt. Men de vet ikke så mye om hvordan verdiene skapes.

Problemet med mange rødgrønne politikere er at de ikke ser sammenhengen i økonomien. Jens Stoltenberg mente i sommer at næringslivsledere burde takke velferdsstaten for at de har kommet seg opp og frem i livet. SV bruker samme argumentasjon: I stedet for å klage over skatt og rammebetingelser, slik næringsorganisasjonene gjør i debatten om formuesskatt, bør heller næringslivet prise seg lykkelig over den konkurransefordel velferdsstaten gir.

Men det er her venstresiden forenkler for mye. Den later som om avhengigheten ikke går begge veier. Akkurat som næringslivet har fordel av veier, skoler og sikkerhetsnett, har stat og kommune en fordel av et godt næringsliv. Ja, de har ikke bare en fordel, de er helt avhengige av det. Uten et velfungerende næringsliv ville vi ikke hatt verken arbeidsplasser, veier eller skoler.

Så når næringslivet klager på ugunstige skatter er ikke det bare fordi de alternativt kan skape større verdier. Det er også fordi disse verdiene kan brukes til noe. De kan brukes til å styrke velferden for næringslivslederne selv og arbeidstakerne. De kan brukes til å investere i nye arbeidsplasser og bedrifter. Og de kan brukes til å finansiere offentlige prosjekter, fordi ny aktivitet fører til økt skatt. Politikerne burde derfor legge til rette for, og være takknemlige for, at stadig flere skattekroner kommer inn på offentlige budsjetter.

SV har tydeligvis også problemer med å se sammenhengen mellom det å kreve et enda mer produktivt næringsliv og veksten i offentlige utgifter. Venstresiden skryter ofte av at vi er så produktive i Norge, og isolert sett er det selvsagt veldig bra. Høye minstelønninger og høye lønninger for arbeidstakere med liten kompetanse forutsetter at produktiviteten er høy for at bedriftene skal ha råd til å ansette dem. Og som statsministeren sa forleden: Det fine med dette systemet er at de bedriftene som ikke er så produktive, forsvinner.

Men medaljen har en bakside. For samtidig med at de mindre produktive bedriftene forsvinner, faller også de minst produktive arbeidstakerne ut av arbeidsmarkedet. Det er en av grunnene til at vi i Norge har over 700.000 mennesker i arbeidsfør alder som står utenfor arbeidsmarkedet. 340.000 går på uføretrygd, hvorav 11.000 er under 30 år. Ikke alle disse kan arbeide, men mange både kan og vil arbeide – men gjør det altså ikke. De hindres av systemet.

Det er ikke rart at produktiviteten blir høy med et slikt system. Det er som å sende hjem 10 – 20 prosent av de faglig sett svakeste elevene når det avholdes nasjonale prøver. Da blir sikkert også resultatene bedre, og vi kunne kanskje fremstilt norsk skole som superbra. Men har vi ikke et ansvar, både overfor disse elevene og for dem som ikke til enhver tid er superproduktive?

Alle regjeringer har forsøkt å bremse veksten i uføreeksplosjonen, men så langt har ingen lyktes. Derfor er det på tide at vi også drøfter mer dristige virkemidler, som for eksempel lavere lønn, lavere skatt på de laveste lønningene, bedre mulighet for å kombinere arbeid og trygd og graderte ytelser.

Å antyde lavere lønn fører som regel til ramaskrik, men bare fra dem som allerede er i jobb. Det fremstilles som uverdig at noen skal jobbe for, la oss si 100 kroner timen. Men hvis det ikke er uverdig å motta en trygd på 100 kroner timen, og den trygdede både vil og kan arbeide – er det ikke da bedre å få en fot innenfor arbeidslivet enn å bli holdt utenfor?

Noen har blitt opprørt fordi jeg har antydet at det store antallet mennesker utenfor arbeidslivet også kan ha noe med holdninger å gjøre – eller som VG skrev: Arbeidsmoral. Men det er en banal sannhet at utformingen av regelverket, og praktiseringen av det, påvirkes av våre verdier og moral – og at regelverket i sin tur påvirker våre holdninger, verdier og moral. Den anerkjente svenske økonomen Assar Lindbeck har forsket på dette, og sier at den nordiske modellen bare kan opprettholdes dersom befolkningen har en innebygget moral som tilsier at de jobber hvis de kan. Hele modellen er jo basert på at de som trenger hjelp, skal få hjelp – og at de som kan jobbe, jobber. Men andelen i Norge som sier at arbeid er veldig viktig her i livet har falt fra 73 prosent i 1990 til 53 prosent i 2007. Til sammenligning sier 62 prosent i Polen ar arbeid er veldig viktig.

I Norge svarte 20 prosent av befolkningen i 2001 at de kjenner noen som mottar uføretrygd uten å være berettiget til det. Siden har antallet uføretrygdede økt – uten at det kan påvises at nordmenns helsetilstand er blitt verre, snarere tvert imot. I lys av den utgiftseksplosjonen som kommer fra 2020, er det på tide å diskutere hva vi gjør – både for å styrke inntektssiden og dempe utgiftene.

Artikkelen er publisert på Minervas nettsider 2. september 2009.