Myndighetene bør sette en stopper for DNBs planer om oppkjøp av Sbanken
Valgfriheten og mangfoldet i banknæringen er av stor betydning for bankkunder og for samfunnet som helhet. Det finnes derfor gode grunner til en aktiv konkurransepolitikk, skriver Lars Peder Nordbakken i E24.no om DNBs planer om oppkjøp av Sbanken.
Publisert: 24. april 2021
Det finnes gode grunner til de senere årenes økte vektlegging av aktiv konkurransepolitikk. Det er effektiv konkurranse og mangfold, og et tilsvarende fravær av maktkonsentrasjon, som særpreger en velfungerende markedsøkonomi.
Det som gjør en markedsøkonomi velfungerende for alle har også
andre navn: åpenhet for eksperimentering og innovasjoner, verdiskapende entreprenørskap, produktive incentiver, dynamisk omstilling, jobbskaping, produktivitetsvekst, lønnsøkning, desentralisering og maktspredning – i ett ord: fremgang.
Men effektiv konkurranse kommer ikke av seg selv. De kritiske forutsetningene er rettferdige spilleregler som gjelder likt for alle og en effektiv konkurransepolitikk, som konsekvent slår ned på adferd som undergraver den sunne konkurransen om å skape stadig bedre og mer effektive løsninger på våre behov.
Prestasjonskonkurranse versus fusjoner
Da DNB nylig slapp nyheten om sitt ønske om å kjøpe opp Sbanken kom et svært uheldig forsøk på konkurranseundergraving til overflaten. Sbanken har siden etableringen i 2000 tiltrukket seg 476.000 personkunder. Banken har vist seg å være fremgangsrik i personmarkedet basert på en kombinasjon av brukervennlige digitale løsninger, pris og kundebehandling som mange har satt pris på. Sbanken har blitt en brysom konkurrent som også har bidratt til det verdifulle mangfoldet som kjennetegner bankmarkedet i Norge.
Les også: Konkurransetilsynet møter DNB om Sbanken-kjøpet
DNB er Sbankens rake motsetning på mer enn én måte. Siden begynnelsen av 1980-tallet har DNBs vei til å bli den dominerende banken i Norge vært kjennetegnet av en serie fusjoner. Fusjonene har også vært ledsaget av et ikke ubetydelig innslag av styringsgrep fra politiske myndigheter. Den siste store fusjonen, med Gjensidige NOR i 2003, bidro til å øke DNBs markedsandel i personmarkedet merkbart. Men det skulle vise seg å ikke vare så lenge.
Markedsandelens språk
I mellomtiden har mange personkunder stemt med føttene og vandret over til andre banker. Ifølge DN har eksempelvis DNBs markedsandel på personkundelån falt fra 38 prosent til 23 prosent i løpet av de siste 18 årene. Dette bekrefter det bransjekjennere lenge har visst, at DNBs tap av markedsandeler i personkundemarkedet begynte allerede rett etter den store fusjonen i 2003. Vinnerne har vært flere, men både Sbanken og de lokale og regionale sparebankene har vært blant de klareste. Sbanken hadde ved siste årsskifte knappe tre prosent markedsandel på boliglån, men hele 11 prosent andel av innestående kapital på aksjesparekonti. Det siste har nok ikke bidratt til å dempe DNBs oppkjøpsappetitt.
Det handler om mye mer enn markedsandeler
Når konkurransetilsynet og finansmyndighetene nå skal ta stilling til DNBs oppkjøpsplan er det flere hensyn som bør tillegges vekt, også utover de tradisjonelle markedsandelsmålene på markedskonsentrasjon.
Ta for eksempel pris. Når en stor aktør vil kjøpe opp en mindre aktør, som til stadighet plager den store aktøren med å tilby gunstigere priser for alle, er det innlysende at et oppkjøp vil svekke priskonkurransen. Og det handler ikke bare om DNBs risiko for å miste kunder. Det handler også om at prisbevisste DNB-kunder, takket være Sbankens eksistens, får servert et godt argument til å reforhandle lånerenten hos DNB. Begge effekter angriper DNBs lønnsomhet. Konkurransetrusselen fra Sbanken er derfor langt større enn endringer i markedsandeler skulle tilsi.
……. og om mer enn pris
For det andre handler ikke konkurransen kun om pris, men om en rekke kundeopplevde forskjeller mellom ulike banker. Alle med nær kjennskap til hva som driver kundevalg i personmarkedet vil vite at de største kundeopplevde forskjellene ofte handler vel så mye om opplevd tilgjengelighet, personlig kundebehandling, oppførsel og væremåte, som om pris alene.
Det er ikke så rart. Å velge bank handler for de aller fleste en hel del om å velge den de er mest komfortabel med å ha med å gjøre, når det dreier seg om personlig økonomi. Å velge bank er derfor noe helt annet enn å velge tannpasta eller bilmerke. Det emosjonelle kundeengasjementet er langt sterkere til stede i valget mellom banker, sammenlignet med de fleste andre produktkategorier. Sbankens kunder er i så måte ikke spesielle, selv om det er forsøkt å påføre denne gruppen karakteristikken «menighet».
Det er med andre ord ikke bare priser, produkter og teknologiske løsninger som teller, men i høyeste grad også hvordan man opplever å bli møtt og behandlet som kunde. Derfor er også valgfriheten og mangfoldet i banknæringen av så stor betydning for bankkunder og for samfunnet som helhet. Nå blir spørsmålet om myndighetene i tilstrekkelig grad vektlegger dette uerstattelige mangfoldet i sine vurderinger.
Regulatorisk forskjellbehandling
Bank- og finansnæringen er av forståelige grunner omfattet av mange regulatoriske lover og regler som krever betydelig administrativ ressursbruk, uansett om banken er liten eller stor. Reguleringsregimet gir derfor store aktører som DNB en betydelig indirekte konkurransefordel sammenlignet med små aktører, og skaper samtidig høye inngangsbarrierer for etablering av nye banker.
Dessuten må mindre banker holde mer egenkapital bak hver boliglånskrone enn det DNB trenger, som en direkte konsekvens av regulatorisk bestemte risikovekter: 20 prosent risikovekting for DNB mot 35 prosent risikovekt for en bank om Sbanken. Altså lønnsomhetsfordel DNB.
Innføring av den nye finansskatten fra 2017 er også vektet slik at den gir mindre aktører, spesielt relativt personalintensive banker, et konkurransehandicap.
DNB nyter også godt av å bli ansett som systemkritisk, hvilket innebærer at banken oppfattes som for stor til at myndighetene vil tillate at banken går konkurs. DNB kan derfor, med implisitt statsgaranti i hånden, oppta lån i fundingmarkedet til en lavere kostnad enn det mindre aktører kan oppnå. Denne implisitte subsidien blir riktignok til en viss grad nøytralisert av et tilleggskrav til DNBs kapitaldekning på 2 prosent, som såkalt systemkritisk finansforetak.
Mangfoldets uerstattelige verdi
I bankvirksomhet er også mangfold viktig av andre grunner: Desentraliserte markeder som rommer et naturlig mangfold av organisasjons- og eierskapsformer, forretningskonsepter, størrelse og geografisk markedsfokus, gir banknæringen flere uavhengige ben å stå på, hvilket fremmer finansiell stabilitet. Og motsatt: Uniformerte forretningsmodeller og maktkonsentrasjon innen bank og finans virker i retning av å svekke den finansielle stabiliteten.
Det finnes med andre ord overveldende sterke grunner, for både Konkurransetilsynet og finansmyndighetene, til å stoppe DNBs planer om oppkjøp av Sbanken. Det siste personkunder i det norske bankmarkedet trenger nå er at DNB bruker 11,1 milliarder kroner på å kjøpe seg mindre konkurranse, under dekke av det lite troverdige motivet å skulle hevde seg bedre blant internasjonale «teknologiselskaper». Det som trengs, spesielt for en privilegert dominerende aktør, er det stikk motsatte: å bli utsatt for hardere konkurransepress.
Markedsøkonomisk dannelse
Som den tidligere sjefen for både den kanadiske og deretter den engelske sentralbanken, Mark Carney, nylig har gitt uttrykk for i sin bok Values, har myndighetene i mange land alt for ofte undervurdert betydningen av mangfold i markedene, med den forutsigbare konsekvens at både markedsøkonomiens funksjonsmåte og legitimitet er blitt undergravd. I ytterste konsekvens er det nettopp dette det hele koker ned til.
I løpet av de nærmeste ukene, frem til en beslutning om DNBs planer om oppkjøp av Sbanken blir fattet, må våre konkurranse- og finansmyndigheter bevise om de består eksamen i markedsøkonomisk dannelse – i allmennhetens interesse.
Innlegget var publisert i E24 22. april 2021.
Relatert
En gründermelding uten problemanalyse og retning
Folkeavstemningen om EU i 1994
I disse dager for tredve år siden, holdt Norge sin andre folkeavstemning om norsk medlemskap i EU. Situasjonen i Norge, Europa og verden i 2024 er nokså forskjellig fra den i 1972 og i 1994. Viktige argumenter fra de to tidligere valgkamper vil nok likevel være med i en kommende valgkamp om norsk EU-medlemskap.
Irrasjonalitet satt i system
Offentlig sektor må levere bedre, om arbeidstakerne skal få høyere lønn
Hvorfor reduseres ikke skattene?
