Houghton Mifflin Harcourt, 2021. 272 sider.

Teksten er skrevet av Bård Larsen, historiker i Civita.

Ett fotografi. Én historie om Holocausts geværmunninger.

Den amerikanske historikeren og folkemordsforskeren Wendy Lower gjorde seg bemerket for noen år siden med boken Hitler’s Furies: German Women in the Nazi Killing Fields. Som tittelen tilsier handlet denne om kvinners aktive delaktighet i forbrytelser mot menneskeheten. Lower kan beskrives som en historiker som dypdykker i en slags kulturhistorisk variant av «historie nedenfra».

Mye av folkemordsforskningen sentrerer rundt ideologi, de store aktørene og ikke minst det å kunne dokumentere omfang i delaktighet. Med The Ravine har Lower en litt mindre vanlig tilnærming, ikke helt ulik den etter hvert mye leste Philippe Sands (Tilbake til Lemberg, Skyggespillet). Lower går under de store «overskriftene» og går detaljert til verks i enkeltskjebner.

The Ravine handler om et fotografi som Lower fikk kjennskap til i 2009. Fotografiet viser en kvinne med et barn foran en grop i bakken, en massegrav. Fire gjerningsmenn står på kloss hold, noen med gevær mot hodet, andre holder i kvinnen.

Dokumenter viser at bildet var tatt i 1941, i byen Miropol i Ukraina. Det spesielle med bildet (det finnes ganske mange bilder fra massakrene på østfronten) er at det er unnfanget i det øyeblikket skuddene er avfyrt. Det er tydelig at kvinnen er døende, at hun har en knekk fremover, men også at hun bruker de siste kreftene på å holde hånden til et lite barn som sitter på bakken. Ved nærmere ettersyn viser det seg at hun også holder et enda mindre barn i fanget. Vi kan se røyken fra riflene, men det er kvinnen og ikke barna som blir skutt (ifølge SS-protokoller skulle barn dyttes ned i likhaugene for å omkomme av tyngden fra andre kropper eller drukne i kroppsvæsker. For å spare på ammunisjon.)

Vi kan også se gjerningsmennene ganske tydelig. De er fire stykker, to tyske soldater og to ukrainske politifolk. Lowe ville vite hvem de drepte var, hvem gjerningsmennene var og omstendighetene rundt drapet. Det førte til mange års arbeid i en forferdelig historisk materie som til slutt ble til denne boken.

Lower er en svært grundig historiker. Hun har bygget opp boka slik at vi blir deltagere i en slags etterforskning (igjen; ganske likt Phillipe Sands). Og hun viser også hvor viktig det er med grundig dokumentasjon, særlig i en tide der konspirasjonsteorier florerer.

Boken er – på tross av det beksvarte bakteppet – spennende. Den forteller oss mye om hvordan en virkelig god historiker jobber. Den er empatisk. Og hun tar opp problemstillinger som lokalbefolkningens delaktighet i Holocaust (her Ukraina).

Genocide by the bullet

SS-lederen Friedrich Jeckeln hadde et uttalt mål om at alle tyske soldater skulle drepe minst en jøde. Slik ble skylden broderlig fordelt og alle kunne bevise sin uforbeholdne lojalitet til Hitler. Jeckeln og Rasch viste sin lojalitet til fulle i ravinen i Babij Jar, utenfor Kiev, der 33 000 jøder ble massakrert i løpet av to dager.

Selv om gasskamrene er det de fleste av oss assosierer med Holocaust: majoriteten av de drepte møtte sitt endelikt foran geværmunningene («genocide by the bullet»). Himmler var urolig for soldatenes mentale helse, og det ble gjort forsøk på andre metoder, som å koke jøder i hjel eller sprenge dem med dynamitt. Gasskamrene ble til slutt den industrielle kliniske løsningen på jødespørsmålet. Av de seks millionene som ble drept, sto gasskamrene for rundt en tredel.

De kjente Einsatz-gruppene hadde som oppgave å spore opp og likvidere jøder etter hvert som Wehrmacht vant territorium. Av de 21 øverstkommanderende i Einsatz-gruppene på østfronten hadde 11 doktorgrader. Otto Rasch (1891-1948), kommandør for Einsatz-gruppe C, stasjonert i Ukraina, hadde to doktorgrader. Holocaust-strategen Reinhard Heyrdrichs uttalte mål for dette var at kun de intellektuelle hadde den språklige eleganse og overtalelsesevne som måtte til for å overbevise enkle tyske gutter som ikke var drapsmenn til å bli drapsmenn.

Men som Lower minner oss ettertrykkelig om; SS var overrasket over hvor behjelpelige de lokale var når de inntok nye østområder. Mange steder ble de rene administratorer for folkemord. De kunne lene seg tilbake og la mange av de innfødte gjøre grovarbeidet. Og det er ikke slik at Lowers oppgave er som å slå inn åpne dører. Apologetiske historiefremstillinger vinner stadig terreng, både her i Vesten, men særlig i de gamle kommunistlandene.

Holocaustforskning fra østområdene frembringer ganske klare funn: Da Wehrmacht rykket inn og «frigjorde» områder fra Stalins horde, stilte lokalbefolkninger mannsterke opp. Lokalt politi og gendarmeri, oppildnet av fascistiske og tyskvennlige myndigheter, meldte seg til ivrig tjeneste for dødsskvadronene. Seiglivet antisemittisme og opportunisme bidro til at ikke ubetydelige antall sivile var med på å angi, plyndre, rundjule og likvidere jøder uten blygsel.

Disse faktaene passe dårlig inn i de nasjonale narrativene som er blitt konstruert etter kommunismens sammenbrudd. Det er også psykologisk og menneskelig forståelig at man unngår det mest ubehagelige når minnehistorien skal kanoniseres. I noen land gjør regjeringene det de kan for å forfølge og forby historiske fremstillinger som bryter med patriotiske narrativ. Eller de nasjonale, som i Polen og Ungarn.

Lower reiser i området rundt Miropol for å få de lokale i tale. Det er ikke uten videre enkelt. Paradoksalt nok er det de unge som er mest avvisende, til og med fiendtlige. Noen av de eldre, tidsvitner, vil derimot snakke. Kanskje for å lette på samvittigheten. De så, forsto og bivånet likvidasjoner, inne i byen, ute i skogen. De så hvordan de gamle ble båret ut av husene og skutt i bakgården. De så jøder som ble avvist og angitt da de forsøkte å finne skjulesteder.

Dette er dette Lower tar pulsen på, med et fotografi som utgangspunkt. Et omfattende arbeid fører Lower til Israel, Ukraina, Slovakia og Tyskland. Til de tidligere dødsmarkene.

Lower forteller oss at et fotografi kan fortelle oss så mye mer enn ord, enn historisk oppramsing. Fotografi og film er helt nødvendige komplementære størrelser. For som Lowe avslutter: Fotografiene forferder oss, men hvis vi snur oss vekk, promoterer vi uvitenhet. Hvis vi stiller dem ut eller laster dem ned på internett uten virkelig historisk kontekst, er det respektløst overfor ofrene. Og hvis vi slutter å forske på fotografisk materiale, slutter vi å bry oss om rettferdighet, faren for nye folkemord og ikke minst alle de savnede, navnløse ofrene.

Lower sporer opp både ofrene og gjerningsmennene i fotografiet. Bokens mest overraskende vending er den om slovakiske Lubomir Skrovina, mannen som tok fotografiet, og som slett ikke var den amoralske (eventuelt drakoniske) bivåner som det er lett å forestille seg. Her skal det ikke avsløres for mye, for boken bør leses.

Men det hører med til historien at slovakene var alliert med Tyskland, i likhet med Romania, Italia, Spania og Finland. Slovakia var mer aktive medløpere enn de fleste. Under presten Josef Tisos ledelse var Slovakia den eneste staten som fullt ut organiserte jødedeportasjoner på egen hånd. Tiso møtte Hitler, Himmler og Ribbentrop i 1941 for å diskutere «løsningen på det slovakiske jødespørsmålet». De kom frem til en minnelig ordning der den slovakiske regjeringen registrerte og internerte den jødiske befolkningen og deretter betalte Tyskland 500 riksmark for hver jøde tyskerne deporterte (en åpenbar eufemisme for likvidasjon).

Dette har (selvsagt) ikke forhindret slovakiske nasjonalister fra å hylle Tiso i dag, i tråd med den nynasjonalistiske bølgen som rir det gamle Øst-Europa. Det gjøres stadige forsøk på å rehabilitere Tiso, gjennom minneplaketter og andre typer memorabilia, ikke helt ulikt det ungarske regjeringspartiet Fidesz´ stadige rehabilitering av Miklós Horthy, for å ta ett av mange eksempler.

De tyske gjerningsmennene fra Miropol slapp unna, slik de fleste overgripere i den tyske voldsmakten gjorde. Det er nok mange som ikke er klar over hvor stort nåløyet var for å slippe gjennom rettssystemet, på tross av de knallharde dommene over nazitoppene i Nürnberg.

Konrad Adenauer gikk aktivt inn for å glemme naziforbrytere. Delvis for å få det tyske systemet opp å gå igjen, men også på grunn av den nesten komplette nazifiseringen av Tyskland. Et beskrivende eksempel: Av de 800 000 medlemmene i SS ble kun 100 000 etterforsket for krigsforbrytelser. 6000 ble stilt for retten, knapt to hundre ble dømt for drap. Det finnes få dokumenterte tilfeller av SS-offiserer som ble straffet hardt for å nekte å utføre ordre. Den såkalte avnazifiseringen av Tyskland var nok mest en katteaktig, opportunistisk transformasjon av nødvendighet.

Det var noe annet med de ukrainske drapsmennene. Fotografiets beist ble ført for retten så sent som i 1986 og henrettet med nakkeskudd i 1987. Prosessen skjedde uten nåde og i det vi må kunne kalle fullstendig rettsløshet. Kynisk sett lite å gråte over. Lower beskriver likevel i detalj hvordan det sovjetiske systemet var vilkårlig og ideologisk, for ikke å si apologetisk. Det siste i den forstand at det sovjetiske gospel var at antisemittisme ikke forekom i Sovjetunionen. De ukrainske drapsmennene møtte derfor sitt endelikt dømt som nazistiske medløpere og ikke antisemitter.

Familien

Lower drøfter hvordan likvidasjon av familien er en underkommunisert «kjerne» i folkemord. Hun viser til at juristene i Nürnberg, blant dem også folkemordbegrepets «far», Raphael Lemkin, nesten overså familien som en analytisk kategori til å forstå folkemordets ekstreme egenart.

Nazistene var besatt av å likvidere familier. Særlig barna, fordi Himmler mente det var viktig å forsikre seg mot hevn fra kommende generasjoner. Men det ligger også et rasjonale i selve grunntanken om å utrydde et helt folk. Det forplikter til det aller mest groteske.

Etterlatte familiemedlemmer kommer naturlig nok aldri over traumene forbundet med sin egen tapte familie. Samtidig ble hundretusener av hele familier fullstendig utslettet. Det var ingen igjen til å melde dem savnet. De forsvant ut av historien, ut av verden, uten et spor, uten et minne. Ingenting. Bare i Ukraina er det fremdeles en halv million jøder hvis kropper aldri har blitt funnet. Waffen SS prøvde å skjule sporene, de brukte treskemaskiner for å male opp knoklene. Eller dynamitt.

Det er derfor Lower mener at jakten på de evaporerte familiene, å oppspore massegraver og levninger, tomrommet etter dem, er så fundamentalt viktig.

Hvor viktige bøker som Lowes (og Sands) er, kan ikke overvurderes. Aller viktigst er kampen mot forglemmelse, den siste fasen av folkemord. Ikke minst i en slags postfaktuell tid der behovet for å være kontrær er så påtrengende, i en relativistisk forestillingsverden om at historien er litterær. Slik NRK kan lansere en produksjon der norske Waffen SS-soldater, midt i dødsmarkenes episenter, for eksempel i Ukraina, blir fremstilt som eventyrlystne unge gutter i et hvilket som helst krigsteater.

Vi lever i en tid der slike ting som Israel/Palestina-debatten genererer skuldertrekk når Holocaust blir nevnt som bakteppe for etableringen av staten Israel. En million jøder ble slaktet ned i Ukraina alene. Antallet barn som overlevde er minimalt, men man vet ikke eksakt hvor mange. Tenk på et tall.

Teksten er publisert i Minerva 17.4.2021.