Henrich, Joseph: The WEIRDest People in the World: How the West Became Psychologically Peculiar and Particularly Prosperous

Bruddet med storfamilien endret Vesten psykologisk, ikke bare kulturelt og sosialt.

Publisert: 5. april 2021

Farrar, Straus and Giroux, 2020. 704 sider.

Teksten er skrevet av Mathilde Fasting, idehistoriker i Civita.

Jeg har aldri tenkt på at jeg er weird, i betydningen annerledes eller rar, men det er jeg helt åpenbart. Jeg kan kjenne meg igjen i de fleste trekkene ved å være weird, som analytisk tenkende, individorientert, stor tålmodighet, ønske om kontroll og glede ved valgfrihet, for å nevne noe. Jeg er nemlig norsk, født og oppvokst i et vestlig demokrati, som i tillegg er protestantisk. Jeg er typisk i Vesten, men en raritet i resten av verden.

WEIRD er nemlig betegnelsen som nå blir brukt om Vestens psykologi: Western, Educated, Industrialised, Rich and Democratic.

Joseph Henrich er antropolog og professor i human evolutionary biology ved Harvard. Han har skrevet boken The WEIRDest People in the World: How the West Became Psychologically Peculiar and Particularly Prosperous.

Den store tesen i denne boken er at Vesten skiftet psykologisk retning en gang i senantikken, da kirken innførte det Henrich kaller et giftermål- og familieprogram, MFP.

Historien som fortelles, er at kong Æthelberth i Kent i England hadde konvertert til kristendommen, og at flere kristne misjonærer skulle hjelpe ham å utvide territoriet. En av dem, den senere Sankt Augustin av Canterbury, skrev til pave Gregor 1. i 597 for å få klarhet i hva som gjaldt vedrørende giftermål. Blant spørsmålene var: Hvor langt unna i slekt må man være for å kunne gifte seg, fettere og kusiner, tremenninger eller firmenninger? Kan man gifte seg med sin stemor eller sin brors kone (om broren dør)? Kan to brødre gifte seg med to søstre? Gregor den store klargjorde reglene, nære slektninger kan ikke gifte seg, faktisk ble det forbudt helt ut til sjette ledd. Menn kunne ikke gifte seg med sin stemor eller sin brors kone, og polygami ble forbudt. Begrepet illegitime barn kom også inn. De som ikke var født i ekteskap, hadde ikke lenger arverettigheter.

Disse endringene kan tilsynelatende se ubetydelige ut, men det er de ikke. Snarere er de starten på et gedigent sosiologisk brudd med klan-organisering og favorisering av egen (stor)familie. I tillegg oppfordret nemlig kirken til at nygifte etablerte seg på egen hånd, at de individuelt eide jord og andre formuesgoder, og at begge måtte si «ja» når de giftet seg. Kvinnens arv ble også hos henne, og kunne ikke berike mannens storfamilie.

Kirken tjente også på dette. Menn og kvinner kunne gå i kloster, og ta med seg formuene sine. Etter hvert kunne også kirken hjelpe til med å få rike mennesker, eller kamelen, gjennom et nåløye, ved at den enkelte beholdt formuen gjennom livet, men donerte den til kirken før døden.

Da jeg diskuterte historie med Francis Fukuyama, trakk han stadig frem tidlig individualisme i Europa, og la vekt på at individualisme i familien er grunnlaget for all annen individualisme. Han fortalte også at han pleier å spille et spill med studentene sine ved å utfordre dem på når de tror at europeere sluttet å leve i storfamilier. Studentene svarer nesten uten unntak at de tror det skjer i forbindelse med den industrielle revolusjon. Ingen av dem foreslår tidlig middelalder.

Fukuyama er inne på mange av de samme tingene som Henrich, nemlig at den sterke historiske kontrasten mellom giftermålsmønstrene i Vest-Europa og alle andre deler av verden er vesentlig for utviklingen. Så tidlig som i middelalderen giftet vesteuropeiske menn og kvinner seg senere, og det var en større andel av begge kjønn som ikke giftet seg i det hele tatt. Borgerskapet i byene kunne ikke ha vokst frem i renessansen om det ikke hadde vært en stor grad av individuell frihet i samfunnene på forhånd. Individene hadde allerede en stor grad av frihet og mindre sosiale plikter og bånd til slektninger enn det som var vanlig i resten av verden.

Henrich bruker hele boken på å forklare hvordan bruddet med storfamilien endret Vesten psykologisk, ikke bare kulturelt og sosialt. Det interessante er at det i dag gjøres mange studier hvor det tas høyde for at mennesker fra ulike deler av verden ikke er like psykologisk – og selv om det er store individuelle forskjeller, er mønstrene enkle å se. Vestlige land ligger som de «rare» på svært mange psykologiske trekk. For eksempel er man i Vesten opptatt av upersonlige forbindelser, mens resten av verden setter mellommenneskelige forbindelser høyest. I alt fra handel til politikk vil de førstnevnte ha fordel av at de ikke favoriserer sine egne, eller blir det Vesten anser som korrupte, mens de sistnevnte hele tiden vil favorisere dem de har en forbindelse til.

Er det slik at dette psykologiske mønsteret forklarer hvorfor den industrielle revolusjon og markedsøkonomien oppsto i Europa? Langt på vei mener Henrich det, selv om han tar høyde for at de andre, mer vanlige forklaringene, som gunstige geografiske forhold, også spiller en rolle. Er det også slik at det Vesten kaller universelle menneskerettigheter langt på vei tar utgangspunkt i WEIRD-psykologi? Også her mener Henrich at det forholder seg slik.

Så er det store spørsmålet selvfølgelig: Vil globalisering og en mer sammenvevd verden gjøre at sosiologisk og kulturell påvirkning over tid vil føre til en mer konvergerende psykologi på verdensbasis – og blir den da WEIRD?

De psykologiske endringene i Vestens befolkning har tatt flerfoldige århundrer, men samfunn som i dag bryter klanbaserte normer for ekteskap og familie, kan, ifølge Henrich, også endre seg. Mennesker lærer av hverandre og påvirkes kontinuerlig av andre. Henrich har vist at det over tid også påvirker hvordan hjernen vår utvikler seg og reagerer psykologisk, og hvorfor psykologi er viktig for å forstå hvordan samfunn utvikler seg, og hvordan kultur, sosiale forhold og økonomiske forhold påvirkes og endrer seg.

Teksten er publisert i Minerva nr. 2/2021.