Vagant forlag, 2020. 

Teksten er skrevet av Lars Kolbeinstveit, filosof i Civita.

Det finnes ikke noe alternativ til marked og likhet

Utviklingen av demokratisk likhet – og anerkjennelsen av at alle har de samme rettighetene – var av stor idéhistorisk og menneskelig betydning. Eirik Høyer Leivestad, som til vanlig underviser i filosofi og idéhistorie ved kulturakademiet i Berlin, drøfter nettopp likhet og anerkjennelse i sin nye bok. Boken byr på en viktig og interessant drøfting om hvordan vestlig idédebatt de siste par hundre år har fortonet seg omkring sentrale temaer som demokrati, elite og masse.

Høyer Leivestad forsøker å vise hvordan denne idéhistorien er viktig å ha med seg for bedre å kunne forstå og tilnærme seg spenninger i vestlige land i dag. Hvordan kan masser og opprør ha noe berettiget ved seg? Det er, for å si det med Hegel, en del av historiens utvikling og kampen for gjensidig anerkjennelse. Idealene om frihet, likhet og brorskap er viktige, men revolusjonen må reddes fra de revolusjonære.

Frykt eller anerkjennelse

Spenningen mellom det å frykte eller anerkjenne likheten i demokratiet har alltid preget de styrende sitt syn på folket. Det ser vi også tydelig i våre dager; frykter eller anerkjenner vi massen av stemmer i demokratiet?

Her forveksles likevel ofte anerkjennelse og frykt. Når Espen Barth Eide kritiserer såkalt «dieselpopulisme», er det ikke nødvendigvis et uttrykk for frykt eller avsky for vanlige velgere. Det kan også tolkes som en anerkjennelse av politiske motstandere. Anerkjennelse handler ikke om å være enig eller godta den andres premisser, men om å være villig til å diskutere sak med dem man anser som likeverdige parter. Av og til kan det å anklage noen for å være «elite» bli for enkelt – en avsporing fra det å diskutere sak.

Hvem er eliten og mobben?

Høyer Leivestad viser hvordan eliten ikke bare entydig frykter massen, men at det i historien finnes tilfeller der ikke-organisert masse – mobben – kobles til eliter. Interesser som ikke ønsker endringer i klimapolitikken nevnes som et eksempel der mobben kan brukes for å delegitimere tiltak. Her kommer en svakhet med boken frem. For hva som er elite, kapitalmakt, mobb eller masse, er ikke alltid like enkelt å avgjøre. Det er ofte snarere et empirisk enn et ideologisk spørsmål. Sterke økonomiske interesser er ikke nødvendigvis mot såkalt grønn omstilling. Snarere kan de ofte kapitalisere og berike seg på det. Kjell Inge Røkkes (kapital/elite) støtte til Tankesmien Manifest (folket/massen), og deres nye prosjekt for grønn industri, er et eksempel som er blitt kritisert – for eksempel av Jon Hustad i artikkelen «Den grøne Bobla» i Dag og Tid 26. februar eller Bård Bjerkholt i DN 3. mars.

Andre vil mene at eliten (oljeindustri) appellerer til kortsiktige interesser eller massen for å tvinge Stortinget i kne og sikre gunstige oljeskattepakker på fellesskapets bekostning. Økonomiske analyser forklart av blant annet Jon Hustad i Dag og Tid 19. februar peker derimot også i motsatt retning. Skattepakken stimulerer til investeringer der fellesskapet langt på vei er sikret ved store skatteinntekter i andre enden. Slik sett kan vi si at Stortinget snarere forsvarte fellesskapet (velgermassen) mot (miljø-)elitistiske interesser.

Jens Stoltenberg skriver om det samme i sin bok Min historie. Der omtaler han det miljøindustrielle kompleks, som blant annet fikk gjennomslag for «grønne» sertifikater. I dag ser vi «massen» protestere kraftig mot effekten av dette: vindmøller.

Intellektuell latskap og Thatcher

Stoltenberg er på sin side en representant for «nyliberalismen», et fenomen Høyer Leivestad skriver om. Det er særlig Margaret Thatcher som kritiseres. Vi kan ifølge Høyer Leivestad uten større anstrengelse «avsløre thatcherismen som ideologi.»

Men her har forfatteren anstrengt seg for lite. Han drøfter ikke hvor thatcherismen kom fra, eller hva som potensielt kan tale til dens fordel. En mer velvillig tolkning av «there is no alternative» ser at det ikke bare handler om «ideologi»: Det finnes alternativer til markedsøkonomi, men til nå har få eller ingen klart å hoste opp et bedre alternativ. Det siste er ikke et ideologisk poeng for å hylle markedet som perfekt, men en nøktern erkjennelse av hva som tross alt fungerer relativt godt. I Norge har vi lyktes bedre med å styre med markedet slik at vi kan oppnå to mål på én gang: høy velstand og likhet. Hadde ikke norsk venstreside vært moderat, ville vi fort tatt i bruk mer thatcher-aktige metoder her også.

Dessuten overdrives svært ofte kritikken av Thatcher blant intellektuelle. Man har ikke empirisk grunnlag. Hennes reformer var høyst nødvendige, og Thatcher rørte for eksempel aldri det offentlige helsevesenet. Det levde i beste velgående etter hun gikk av.

Idéhistorie som treffer

Vi er derimot ganske virkelighetsfjerne om vi ikke samtidig ser at Høyer Leivestads idéhistoriske sveip treffer, og har noe for seg. Forfatteren trekker frem andre interessante politiske filosofers skarpe observasjoner, eller han har egne gode formuleringer, som: «I virkeligheten finnes det ikke noe folk; det finnes bare måter å påberope seg folket på.»

Høyer Leivestad er inne på noe sentralt når han kritiserer alt fra progressive, nyliberale eller tilhengere av åpenhet og globalisering for å virke arrogante når de avfeier kritikere med at de ikke er på lag med fremtiden. En slik fremtidsoptimisme har alltid preget de utdannede og vellykkede. Tankene og optimismen har idéhistoriske røtter i europeiske opplysningstanker om rasjonalitet, fornuft, kosmopolitisme og handel. I våre dager kan eliter på den liberale høyresiden, men kanskje spesielt i sosialdemokratiet, kritiseres for å ha glemt at de må påberope seg folket om de skal bevare legitimitet.

Vanlige folk er ofte stedsbundne, familieorienterte og tradisjonelle. Ikke fordi de er anti-intellektuelle, men fordi de bryr seg om det nære: frihet og trygghet der de bor. Når de politisk etablerte glemmer dette, åpnes dessverre døren for dem som forfekter «illiberalt demokrati» for å forsvare seg mot «liberalisme uten demokrati».

Likhet og marked

«Ulikhet og fattigdom vil plage samfunnet hele tiden», skrev Hegel da han støttet opp om Adam Smiths tanker om den moderne markedsøkonomien. Det kan dannes en pøbel. Hegels kritikk kan derimot ikke tas til inntekt for anti-kapitalisme. Snarere er poenget med velregulert markedsøkonomi å skape best mulig ressursutnyttelse, slik at vi kan skape velstand, arbeid, samarbeid og omfordeling.

Høyer Leivestads kritikk av nyliberalismen tyder på lav interesse for oppsidene ved markedsøkonomien. Klart det er nedsider vi må ta på alvor, og som krever politiske svar, men kvaliteten på reguleringene er avgjørende. Høyer Leivestad er opptatt av «enorme og økende ulikheter» som angivelig «faller sammen med det rike mindretallets frihet til å isolere seg.» Men å påstå at kapitalisme handler om å berike de rike, er for enkelt og ideologisk. Grovt sagt kan man likevel si at der høyresiden kanskje har en tendens til å overse økonomisk ulikhet, overser deler av venstresiden kulturell ulikhet, eller at markedsøkonomi skaper velstand.

Det er ved å fremheve både likhet og marked vi kan hindre at demokratier splittes.

Teksten er publisert i Minerva 6.3.21.