Leo, Maxim: Rød kjærlighet – en østtysk familiehistorie

Besteforeldregenerasjonen som vokste opp i mellomkrigstiden er i ferd med å forsvinne, men deres historier, tanker og handlinger preger fortsatt generasjonene etter dem.

Publisert: 19. november 2019

Vigmostad & Bjørke, 2015. 

Teksten er skrevet av Erik S. Idsøe, deltaker på Civita-akademiet.

Tilpasning til diktaturet

«Når man stadig lever i fare, når det kun handler om å redde sitt eget skinn, når man ligger i møkka i månedsvis og ser kameratene dø, kan man da uten videre bli normal igjen? Kan man noensinne bli normal igjen?»

Sitatet er hentet fra Maxim Leos omtale av farfaren, Werner, som tjenestegjorde som soldat i Wehrmacht under 2. verdenskrig. Dette er også kjernen i den reisen Leo gjør i sin egen familiehistorie ved å søke å forstå besteforeldrenes valg, deres skjebne og hvorfor familien er slik den er.

Det ideologiske laboratoriet

Det er skrevet utallige bøker om hverdagsliv i DDR. En rekke av disse har til dels hatt form av forsvarsskrift og relativisering for den tidligere østtyske staten, eller som angrep på system, styresett og logikk. Hvordan hverdagen i DDR fremstod for tyske familier er i mindre grad beskrevet. Maxim Leos bok gir innsikt i til dels kompliserte, tilfeldige og tankevekkende årsakssammenhenger som strekker seg gjennom Tyskland i det 20. århundret.

Boken er mer en familiekrønike enn kun en beskrivelse av livet i DDR. På en personlig måte bruker forfatteren sin egen familiehistorie som illustrasjon på det ideologiske eksperimentet Tyskland var gjennom stort sett hele forrige århundre. Boken er fri for nostalgi og romantisering av tilværelsen i DDR, men søker heller å forklare hvordan tilfeldigheter og skjebne kan få mennesker til å tilpasse seg diktatur, ideologiske omveltninger, krig og hverdag parallelt med samfunnsutviklingen.

Besteforeldre på hver side av krigen

Maxim Leo har en familiebakgrunn lik millioner av andre tyskere. Hans morfar, Gerhard, havner i fransk eksil under 2. verdenskrig pga. farens, en advokat av jødisk avstamning, involvering i en rettssak med Joseph Goebbels i 1927. I eksil blir Gerhard kommunist og aktiv i den franske motstandsbevegelsen. Tilfeldigheter gjør at Gerhard overlever krigen. Det er ikke overraskende at morfaren etter krigen holder fast ved sitt kommunistiske tankegods og utvikler sympati for den sovjetisk-okkuperte sonen i Tyskland som senere blir DDR.

På den annen side blir Werner som så mange andre unge menn i mellomkrigstidens Tyskland, begeistret for nasjonalsosialismen som både gir dem meningsfylt arbeid og stolthet. Etter krigstjeneste i den tyske hæren havner Werner i amerikansk fangenskap i 1945 og senere som tvangsarbeider i Frankrike før han returnerer til familien i Øst-Berlin i 1947. Familiens videre skjebne avgjøres da han ved en tilfeldighet søker seg til læreryrket og havner i Øst-Berlin fremfor å satse på et alternativt yrke i Kreuzberg i Vest-Berlin. Werner blir raskt oppslukt av kommunismen, deltar på dugnader for å bygge opp DDR og belønnes med leilighet i Berlins første sosialistiske gate, Stalinallee.

Oppvekst og dagligliv i DDR

Besteforeldrenes bakgrunn og senere virke i DDR påvirker også Maxims foreldre, Anna og Wolf. Deres reaksjon på foreldregenerasjonenes vektlegging av disiplin, selvkontroll og ideologiske overbevisning ender i en alternativ familieform med opprør mot den rådende styreformen, strømlinjeforming og A4-liv. Gjennom sin oppvekst og ungdom i DDR opplever Maxim Leo selv hvordan det er å leve i et diktatur. Leo beskriver hverdagen i 1970- og 80-tallets DDR på en utmerket måte, fritt for romantisk tilbakeblikk. Etter en beskyttet barndom får forfatteren erfare statens sterke posisjon.

«For første gang merket jeg hvor mektig staten var, ved at den rett og slett bestemte hvem som fikk gjøre hva i livet»

Maxim Leo fikk etter grunnskolen ikke gå videre på skolen da andre elever hadde langt høyere prestasjonsevne i kombinasjon med forbilledlig oppførsel. De som ikke fikk videregående utdannelse måtte gå i yrkeslære fra de var 16 år. Det var ikke mulig å gjøre ingenting i DDR. Gjennom kveldsskole tar Leo videregående utdanning.

Han viser hvordan DDR, som var besteforeldregenerasjonenes prosjekt, aldri klarte å følge med i tiden og innføre nødvendige reformer og opphørte å eksistere i 1990 da folket var lei av løgner, mangler og mistet frykten for Stasi og staten.

Maxim Leo beskriver en oppvekst i parallelsamfunn hvor man var en person i det offentlige rom og en annen privat. Overlevelsesteknikken bestod i å bevare lærere og autoriteter det de forventet og holde sine egne tanker, holdninger og innvendinger for seg selv. Å utfordre autoriteter i DDR var ikke særlig smart.

«DDR var ensbetydende med forbud, åndssvake regler, røde bannere på gaten (…) Mine foreldre lærte meg å ha så lite kontakt med DDR som overhode mulig, å holde avstand»

Rød kjærlighet er tankevekkende når den viser hvor tilfeldig skjebnen er. Den nyanserer tyskerne og tysk historie. Ikke alle tyske soldater var nådeløse nazister, noe Gerhard fikk oppleve som opposisjonell i eksil. Overbeviste nazister klarte på utmerket vis å konvertere til overbeviste sosialister, noe livshistorien til Werner viser. Boken illustrerer med konkrete eksempler menneskets formidable evne til å tilpasse seg omgivelsene og de rammebetingelser de lever i. Leo får også frem hvor enorme følger de tyske diktaturene i det 20. århundret hadde – og fortsatt har for millioner av tyskere. Besteforeldregenerasjonen som vokste opp i mellomkrigstiden er i ferd med å forsvinne, men deres historier, tanker og handlinger preger fortsatt generasjonene etter dem.

Teksten er publisert i Minerva 21.1.16.