Cappelen Damm, 2016. 

Teksten er skrevet av Jane Meyer, deltaker på Civita-akademiet.

Truslene mot ytringsfriheten

Flemming Rose ble for 10 år siden verdenskjent etter publiseringen av tolv satiriske Muhammed-tegninger. Han var Jyllands-Postens kulturredaktør og tidligere utenrikskorrespondent. Med lang utenrikspolitisk erfaring, spesielt fra Russland, har han opplevd hvordan det er å leve i land der folk ikke har rett til å ytre seg fritt. Etter publiseringen av tegningene er Rose paradoksalt nok blitt en av de minst frie menneskene vi kjenner. Han kan ikke bevege seg ute uten livvakter og det er ingen ting som tyder på at han vill kunne gjøre det i overskuelig fremtid. Etter angrepet på Charlie Hebdo i januar 2015 ble det offentliggjort en liste over mennesker som ekstreme islamister ønsket døde, eller levende. Flemming Rose er en av dem.

Forrige helgs terrorangrep i Frankrike bringer tankene tilbake til 7. januar 2015 og angrepet på det satiriske bladet Charlie Hebdo. Det er også det Rose gjør i denne boken. Han tar oss med tilbake til Frankrike, til tiden rett etter terroren, der flere tegnere og ansatte inkludert sjefsredaktøren, ble drept. Boken er skrevet gjennom samtaler og intervjuer med venner og kollegaer av de drepte.

Frihet med forbehold

Boken veksler mellom personlig skildringer, samtaler og intervjuer med aktuelle personer i debatten om ytringsfrihet.

Flemming Rose beskriver hvordan han opplevde det da terroren og truslene igjen ble en del av hans liv etter angrepene i Paris, og kort tid etter, 14 februar, i København. Etter disse angrepene valgte Rose å gjeninntre i debatten om frihet. Han ville se på de siste ti årenes utvikling. Hvor står debatten nå, hvor er den på vei, hva har forandret seg? Ytringsfrihet vekker positive assosiasjoner hos de fleste, og ved første øyekast får man inntrykk av at ytringsfriheten lever i beste velgående. Men Rose spør likevel: hvor godt står det egentlig til, etter at talene er overstått og glassene er tømt? Var folks reaksjoner etter terroren i Paris kun spontane reaksjoner på sjokket og forferdelsen over de brutale drapene, eller var de folkerike manifestasjonene en støtte til ytringsfriheten? Tiden etter viser at støtten til redaktører og medarbeidere på Charlie Hebdo ikke var så entydig. Hadde de ikke selv bedt om det med sin kompromissløse linje? Var det noen grunn til å krenke muslimers følelser, når profeten betyr så mye for dem?

Siden 2005 har Jyllands-Posten vært et mål for islamske terrorister. Flere angrep og mordforsøk mot redaksjonen og mot de ansatte, og også mot Danmarks ambassade i Pakistan, er blitt avverget. For Jyllands-Posten har dette resultert i at Muhammed-tegningene ikke har blitt trykket der det ellers ville vært naturlig, enten som dokumentasjon eller som illustrasjon til en historie.

Rose argumenterer i boken både på empirisk, filosofisk og politisk grunnlag for hvorfor ytringsfrihet med et men etter betyr at vi gir avkall på vår individuelle rett til ytringsfrihet. Ordet ”men” betyr at noe annet er viktigere, enten det er av hensyn til demokratiet, religion, sannheten eller folkeskikk. Da er, mener Rose, i utgangspunktet ingen grenser for hvor mye friheten kan innskrenkes.

Rose peker på problemet ved innvandring av millioner av mennesker, som ser på ytringsfrihet med helt andre øyne – og ikke har noen erfaring med hele vår kultur for satire. Boken blir derfor også relevant i den flyktningkrisen Europa står ovenfor i dag, der vi utfordres på våre verdier og holdninger til det voksende multikulturelle samfunnet.

Frihet og toleranse

Rose skriver om forskjellen mellom USA og Europa og synet på ytringsfrihet. USA har et helt annet syn på statens rett til å gripe inn ovenfor borgernes ytringer. De har ingen lovgivning mot blasfemi eller rasisme, så lenge den ikke oppfordrer til vold. Hvorfor er det så stor forskjell på de to når det kommer til retten til å gripe inn overfor borgernes ytringer? Rose skriver at amerikanere tradisjonelt sett har hatt en større mistillit til statens makt. Samtidig står individet i sentrum når balansen mellom stat og innbyggere diskuteres.

Flemming Rose er på linje med den amerikanske samfunnsmodellen. Han snakker om toleranse og frihet som to sider av samme sak. Toleranse ble frihetens fundament etter at vi fikk religionsfrihet i Europa. Ideer og meninger ble ikke lenger kriminalisert på samme måte som handlinger. Den vestlige frihetstradisjonens kjerne bygger på de to begrepene og var en forutsetning for at ytringsfrihet ble en fundamental frihetsrettighet. Toleranse handler om ikke å forby det man hater, og å argumentere mot de holdninger man forakter. Rose sier at toleransebegrepet har mistet sin opprinnelige betydning i dagens samfunn og mener at tiden er inne for å reformere begrepet tilbake til utgangspunktet. Ytringsfrihetens men er også et resultat av at toleransebegrepet har mistet sin opprinnelige betydning.

Vold virker

Etter angrepet på Charlie Hebdo valgte Jyllands-Posten ikke å trykke tegningene deres. Dette var ikke en enkel avgjørelse. Charlie Hebdo hadde trykket Jyllands-Postens tegninger i 2006, og mange mente det var viktig å vise den samme respekten tilbake ved å trykke deres tegninger. Rose valgte ikke å komme med innvendinger på avgjørelsen, men insisterte likevel på at avisen skulle være ærlige om sin avgjørelse. 9. januar skrev de lederen Vold virker. Et tilbakeblikk viser at siden 2008, da flertallet av danske dagsaviser gjenopptrykket Muhammed-tegningen til Kurt Westergaard, etter at tre muslimer ble tatt for å planlegge et attentat mot ham, har ingen store danske aviser trykket tegningene. Forklaringen er naturligvis frykt.

Jyllands-Postens  dilemma er de selvsagt ikke alene om å ha. Hver uke blir journalister truet og drept rundt omkring i verden. Ikke bare av terrorister, men også av fiendtlige innstilte statsmakter eller innflytelsesrike forbrytersyndikater. International  News Safety Institute gir ut halvårlige statusrapporter som rangere de farligste landene å være journalist i. I 2015 meldte de om 60 drepte mediefolk første halvår, og for første gang rangerte et vestlig demokrati øverst på listen. Frankrike ligger nå foran Sør-Sudan, Jemen, Irak, Libya og Syria på denne listen.

Statlig historiefortelling

Etter helgens nye terroraksjoner i Frankrike er boken om mulig enda mer aktuell i debatten om frihet. Rose forsvarer det åpne samfunnet som nå må agere overfor terrorister og andre fiender. Europa skal forsvare og bevare hver enkelts frihet som det har tatt oss århundrer å opparbeide, spesielt sett i sammenheng med religiøs fanatisme og absolutisme. Han mener at dersom vi skal ta hensyn til et stadig voksende multikulturelt samfunn, og det innebærer at vi innskrenker hva vi har lov å ytre oss om, er det den største trusselen mot vår frihet. For hvem skal bestemme hvilke ytringer som skal forbys? Vi har allerede land der historiske sannheter er vedtatt i loven. Som eksempel nevnes holocaustbenektelsen. FNs høykommissær for menneskerettigheter har oppfordret sine 47 medlemsland om å innføre en lov som gjør det straffbart å benekte jødeutryddelsen under holocaust. Bakgrunnen er å begrense antisemittisme, som isolert sett er en god grunn. Problemet kommer når stadig flere nasjoner bruker denne standarden for å begrense ytringsfriheten. Sist ute var Ukraina som vedtok at det er forbudt benekte det legitime i uavhengighetskampen i det 20. århundre, dette til tross for at denne kampen også medførte utryddelse av jøder og polakker, og ikke kun var vendt mot Stalin.

Rose er troverdig og overbevisende når han argumenterer for hvordan denne formen for statlig historieskriving innskrenker ytringsfriheten, og får stadig nye grupper til å kreve beskyttelse mot hatefulle ytringer.

Flemming Rose gav i 2013 ut Taushetens tyranni, en svært god bok til debatten om frihet og toleranse. Med denne boken har den påståtte provokatøren igjen kommet med et nytt vesentlig bidrag til debatten om ytringsfrihet.

Hvis målet med boken var å bevise at friheten er verdt en hymne, har hans anstrengelser ikke vært forgjeves.

Innlegget er publisert hos Minerva 23.11.15. Se også:

Ytringsfrihet