Aschehoug, 2016. 304 sider.

Teksten er Eirik S. Idsøe, deltaker på Civita-akademiet.

Tyskland siger frem

Tysklands redsel for å ta fokus vekk fra tragedieårene 1933-45, har ført til et manglende oppgjør med DDR-diktaturet.

Sten Inge Jørgensens bok Tyskland stiger frem er en velskrevet bok spekket med innblikk, fakta og skildringer av dagens Tyskland med både politiske, økonomiske, kulturelle og historiske aspekter. Det skal godt gjøres å skrive en dekkende bok om EUs største land, en av verdens største økonomier og et av historiens største politiske laboratorium, med det 20. århundrets arv som preger landets agenda både innen- og utenriks.

Tyskland stiger frem gir verdifull innsikt dersom en søker å forstå landets betydning for både Europa og verden for øvrig. Det er et viktig bidrag i en tid da nordmenn valfarter til vestens sekulære Mekka; New York, og forestiller seg at Norge er nærmere den angloamerikanske sfæren enn vår sentraleuropeiske nabo.

Venstreekstreme?

Omtalen av venstreekstreme er overraskende mangelfull. Det er slående da stort sett det meste av relevant nyere politisk utvikling i landet omtales meget bra. Boken vier blant annet fenomenet Piratpartiet stor plass, mens ytre venstre, som i Vest-Tyskland eskalerte med Rote Armee Fraktion (RAF) og dets tankegods som rådet i DDR-regimet gjennom Sozialistische Einheitspartei Deutschlands (SED) er lite utdypet. Terrorangrepet under OL i München i 1972 og RAF-terrorens høydepunkt i 1977, med drap, kidnappinger og flykapring, har hatt stor betydning for utviklingen av dagens Tyskland. Den direkte følgen av angrepet på Israels OL-delegasjon i München i 1972 ble opprettelsen av Grenzschützgruppe 9 (GSG 9) som er spesialtrent anti-terrorenhet. GSG 9 utførte i 1977 stormingen av det kaprede Lufthansa-flyet i Mogadishu. Opprettelsen av GSG 9 og Tysklands erfaring med politisk ekstremisme har medført at landet i dag står sterkt rustet både når det gjelder politiets evne og kapasitet samt et rettsapparat som har erfaring til å møte ekstremisme i det 21. århundret.

SEDs transformasjon etter murens fall til Partei des Demokratischern Sozialismus (PDS) og deretter Die Linke forklarer mye av årsaken til at de har blitt holdt ute i dagens tyske rikspolitikk. Deres toppolitikere som Oskar Lafontaine og Gregor Gysi kan karakteriseres som venstrepopulister. Partiets manglende evne og vilje til å ta oppgjør med egen historie og SEDs totalitære styresett i Øst-Tyskland er en sentral forklaring på partiets utenforskap i rikspolitikken.

Det manglende oppgjøret med SED-staten DDR er et annet aspekt som boken kunne utdypet i større grad. DDR ble oppløst for knapt 24 år siden, men det store oppgjøret med diktaturet er til nå ikke blitt tatt. Erfaringsmessig vil dette ta over en generasjon, om ikke lenger, før et oppgjør for alvor kommer frem i offentligheten – det samme skjedde etter 1945. Problemet med diktaturet DDR er dog at det relativt sett alltid vil fremstå som en lillebror i forhold til nazistenes diktatur. Det er også en uvilje og redsel i Tyskland til å ta fokus bort fra tragedieårene 1933-1945 for å vise til andre menneskelige lidelser begått av diktaturet som styrte Øst-Tyskland fra 1949-1990. Det har gjennom 2000-tallet foregått en kamp om historien mellom tidligere medløpere i Øst-Tyskland og regimekritikere. Blant annet hvorvidt DDR var en rettsstat eller ikke. Disse diskusjonene og betraktningene er utelatt fra boken og dermed mister leseren en vesentlig del av hvordan både gjenforening og omgang med nær historie blir debattert.

Tysk identitet

Jørgensen får frem kompleksiteten rundt den tyske identiteten på en god måte. Det er særdeles vanskelig å finne noe typisk tysk. Nasjonsbygging i Tyskland etter 2. verdenskrig har vært alt annet enn plankekjøring. En kulturarv som til de grader var misbrukt og maltraktert av nazistene skulle forsøkes gjenoppbygd. Som Jørgensen påpeker: «Ettersom en nasjon på mange måter er et forstilt fellesskap, kan den vanskelig bygges uten en forenende forfatningsmyte». For resten av landene i Europa var nasjonsbyggingen opplagt etter 1945: Finn gode heltehistorier om politikere, akademikere, hverdagshelter og motstandsfolk, legg lokk på eventuelle samarbeid med nazistene og dyrk i vei. Betydningen av 2. verdenskrig for blant annet norsk nasjonsbygging har vært – og er – betydelig.

Mens nabolandene dyrket sin egen moralske overlegenhet og sine krigshelter, tok Vest-Tyskland et oppgjør med egen historie og forbrytelser til et nytt nivå. Det var helt nødvendig, men også prisverdig. DDR bortdefinerte eventuell skyld og skam for nazismen og så på seg selv som et forsvarsfort mot fascisme og stormannsgalskap fra vest. Nazismens forbrytelser ble også benyttet systematisk i DDRs propaganda overfor egen befolkning. Det kan ikke utelukkes at nynazismens utbredelse i øst på 1990-tallet kan ha sammenheng med det manglende oppgjør med ideologi, holdninger og handlinger – selv om både ideologisk vakuum og arbeidsløshet sannsynligvis har vel så mye å si for oppblomstringen.

Kunst og kultur

Boken vier, med rette, kulturfeltet stor oppmerksomhet. Tysklands betydning for kunst- og kulturhistorien er udiskutabel. Kontinuiteten innenfor kulturfeltet illustreres blant annet med Thomanerkoret i Leipzig som ble etablert i 1212 og har overlevd mer enn 800 år med mildt sagt varierende rammebetingelser. Tyske kulturbyer har også mottatt bølger med utenlandske kunstnere gjennom århundrer. Som Jørgensen påpeker oppholdt nordmenn som Edvard Grieg og E.C. Dahl over lengre perioder i Tyskland. Etter murens fall har Berlin igjen blitt en magnet på kunstnere fra hele verden.

Øst-vest, nord-sør og kristendommen

Det er en vanlig oppfatning at det mentale skillet mellom øst og vest i Tyskland den dag i dag er tilstedeværende som følge av den tyske delingen gjennom store deler av det 20. århundret. Til en viss grad og i noen områder kan det være tilfellet, men Jørgensen viser til at aksen nord-sør er mer markant enn det en skulle tro. Hansabyene og protestantiske områder som har gamle bånd blant annet under Preussen, forener østtyske Mecklenburg Vorpommern og vesttyske områder som Schleswig Holstein, Hamburg og Bremen, mens østtyske Sachsen står nærmere naboene i vesttyske Bayern.

Jørgensen omtaler i liten grad kirkens og kristendommens innflytelse i Tyskland. Som majoriteten av vestlige, sekulære land er tilbakegangen i aktive kirkegjengere også merkbart i Luthers hjemland. Bak tallene om antall medlemmer i ulike trossamfunn er dog de kulturelle normene og referansene til kristendommen fremtredende. Forskjellen nord-sør gjenspeiler grovt sett protestantisme versus katolisisme.  Et interessant fenomen i den anledning er å finne i barneoppdragelsen. I katolske områder er utbygging av barnehager svært lav og andelen hjemmeværende mødre svært høy i forhold til det vi ser i nord. Den tyske sosiologen Max Webers legendariske bok Die protestantische Ethik und der Geist des Kapitalismus fremhever  hvor viktig protestantismen har vært for akkumulering av kapital, investeringer og arbeidsmoral. I tillegg har kristendommeni Tyskland hatt sterk innflytelse på kulturen i århundrer.

Kirkens betydning i DDR og dens rolle i regimets kollaps var sentral, til tross for at samfunnet var forsøkt renset for religion gjennom hele etterkrigstiden. Mandagsdemonstrasjonene som sprang ut fra Nikolaikirche i Leipzig høsten 1989 og de opposisjonelles base i Getsemanekirche i Berlin, viste at kirken og kristendommen har spilt en vesentlig rolle også i nyere tid. I tillegg har, som Jørgensen viser til, en rekke prester og barn av teologer, som Angela Merkel, Joachim Gauck og Markus Meckel satt, og setter fortsatt, preg på det politiske Tyskland både før og etter gjenforeningen i 1990.

Det grønne Tyskland

Et annet tema som belyses av Jørgensen er Tysklands ledende rolle når det gjelder miljøsatsing. Tyskernes romantiske forhold til naturen kjenner vi igjen blant fra de klassiske campingturistene som finner frem til de merkeligste knauser og kratt her hjemme og ikke minst malplasserte flypassasjerer ikledd fjellsko og full oppakning når de vandrer rundt på en tysk flyplass før avreise til Norden.  Tyskland tar miljø og klima på alvor. Dette illustreres blant annet med Energiewende som tar sikte på å avskaffe atomkraften i landet. Sosialdemokratene (SPD) og Kristendemokratene (CDU), som for tiden sitter i regjering, leder an i den gigantiske miljøsatsingen.

I boken vises det til at Energiewende får massiv kritikk fra en rekke hold for de mildt sagt enorme kostnadene dette prosjektet innebærer. Blant annet går kritikken på de høye tyske strømprisene, som er 150 prosent over amerikansk nivå. Dette kan gå utover tysk konkurransekraft. I tillegg vil avhengigheten av russisk gass øke i fremtiden. Energi fra vestlige land som Norge og Nederland er langt fra nok for å dekke Tysklands enorme energibehov når atomkraftanleggene nedlegges.

Tyskland i verden

Bokens siste kapittel er interessant av flere årsaker. Både fordi det illustrerer Tysklands ambivalente forhold til utenrikspolitikk og hvilke ambisjoner landet har på verdensscenen. Der noen land har en tendens til å gå fullstendig av skaftet og oppfører seg som fotballsupportere når det er  væpnede konflikter i andre verdensdeler, forholder tyskerne seg langt mer edruelige. Tyskland har heller ingen illusjoner hva misjonering av egne verdier angår. Viljen til å bruke våpen i utlandet er forsvinnende liten. Deltakelsen i Kosovo i 1999 var første gang Tyskland deltok i væpnet konflikt utenfor landets grenser siden 1945. «Tyskland har en lang tradisjon for å satse på dialog og multilateralisme for å bygge gjensidig tillit», skriver Jørgensen. Det er riktig. Dette har også gitt dem en viktig rolle overfor stormakten Kina, som anser Berlin som viktigere enn Brüssel – noe som ble illustrert da Li Keqiang valgte Tysklands hovedstad som reisemål for sitt første Europabesøk.

Alt i alt er boken et kjærkomment og viktig bidrag for å forstå dagens Tyskland. Det er et krevende prosjekt å skrive en bok om en rekke ulike tema om vår verdensdels viktigste stat. Tyskland stiger frem er absolutt leseverdig og vil forhåpentligvis bidra til økt interesse for å lære mer om landet som kommer til å prege Europa i stigende grad utover det 21. århundret.

Teksten er publisert i Minerva 5.9.2014.