Ideer

Hayeks Veien til trelldom – 75 år etter

For den som for første gang vil gi seg i kast med Hayeks tenkning er fortsatt The Road to Serfdom et godt sted å starte.

Lars Peder Nordbakken

Publisert: 7. november 2019

Friedrich Hayeks navn brant seg raskt inn i min bevissthet etter å ha lest en forkortet norsk oversettelse av boken The Road to Serfdom (RTS), som 17-åring i 1975. Jeg tror ikke det er å overdrive så mye om jeg hevder at denne lille boken, mer enn noen andre, bidro til å befeste min egen gryende liberale identitet i tidlig alder, midt i en tid som var karakterisert av flere grunnleggende samfunnsdebatter.

Etterdønningene fra den store EF-debatten i 1972 var fortsatt levende, og tegnene på at mye var i ferd med å gå galt med den kraftig ekspanderende og detaljregulerende sosialdemokratiske styringsstaten ble stadig tydeligere.

I denne situasjonen gjorde det et betydelig inntrykk på meg å bli konfrontert med Hayeks advarsler: En stadig sterkere politisk bevegelse i retning av detaljregulerende markedsinngrep og statsstyrt planøkonomi tenderte mot frihetsundertrykkelse og undergraving av både rettsstaten og demokratiet. I verste fall kunne det ende i et totalitært diktatur. Derfor tittelen: «Veien til trelldom.»

Det gjorde også varig inntrykk å få et første innblikk i hvorfor sosialismen, kommunismen, fascismen og nasjonalsosialismen i praksis, og uten unntak, har vist seg å ha så mange frihetsundertrykkende fellestrekk:

Knebling av all ytringsfrihet. Politisk ensretting. Diktatur. Personkrenkende overvåking og angiveri. Vilkårlig diskriminering. Avskaffelse av reell privat eiendomsrett og næringsfrihet. Sentralstyrt statlig kommandoøkonomi. Avskaffelse av all frivillig internasjonal handel, migrasjon, kapitalformidling og kulturutveksling. En ekstrem nasjonalisering av mennesket. Alt dette ga meg mening den gang, og gjør det fortsatt – uten reservasjoner.

Det ga meg også mening å lese Hayeks forklaring på hvorfor de frihetsundertrykkende ideologiene på hver sin ytterkant betraktet liberalismen som sin felles fiende. Noe lignende ser vi utspille seg i full offentlighet i dagens virkelighet, gjennom en stadig tydeligere tendens til at ekstreme populister på hver sin ytterkant finner sammen i sin felles dyrking av avgrensende nasjonalisme og anti-liberalisme.

Naturlig nok kan også mitt første møte med denne boken sammenfattes som en døråpner til den internasjonale liberale idétradisjonen, som Hayek hadde vært en ledende eksponent for helt siden bokens opprinnelige publisering i 1944. I ettertid er det relativt enkelt å forstå at RTS innvarslet en ny fase i Hayeks karriere, og en ny rolle som nettverksbygger blant liberale intellektuelle i mange land.

Hayeks eneste bestselger

Hayek skrev manuskriptet til RTS mellom 1941 og 1943, hovedsakelig i Cambridge. London School of Economics, hvor Hayek hadde vært professor siden 1932, hadde midlertidig flyttet til Cambridge under krigen. Det vi vet i dag er at boken, i følge Hayek selv, startet som en skisse på en planlagt oppfølger til et større verk med arbeidstittelen The Abuse and Decline of Reason. Dette verket ble aldri realisert som planlagt. «Skissen» ble imidlertid raskt en bestselger i både England og i USA, og raskt oversatt til en rekke språk. Den første utgaven på norsk kom ut i 1949, utgitt av Dreyer forlag med støtte fra Libertas.

RTS kan i likhet med Karl Poppers Open Society and its Enemies og Wilhelm Röpkes bøker om den aktuelle samfunnskrisen og «det tyske spørsmålet» forstås som Hayeks intellektuelle krigsinnsats. Innsatsen var ladet med en frustrasjon og dyp følt frykt for hva som kunne komme til å skje etter krigen, hvis de underliggende politiske, økonomiske og sosiale årsakene til at Tysklands endte opp som en nasjonalsosialistisk katastrofe ikke ble forstått, spesielt i England og i USA.

I tillegg var han bekymret for at mange intellektuelle hadde naive forestillinger om forholdene i Sovjetunionen, og ikke forstod hvorfor de to formene for totalitærisme i praksis var tvillinger. Eksempler på naive sosialister trengte han dessuten ikke se langt etter. Det holdt å kaste et blikk over til sin LSE-kollega Harold Laski.

Men Hayek ble lest mer enn noen gang tidligere, og advarslene nådde ut i langt bredere lag av opinionen enn Hayek selv hadde trodd var mulig. Den legendariske økonomen John Maynard Keynes, som Hayek tilbrakte mye tid sammen med på brannvakter i Cambridge, leste RTS om bord på skipet Queen Mary, på vei til Bretton Woods-konferansen. Keynes sendte ved ankomst i USA et brev til Hayek hvor han uttrykte stor sympati og sa seg enig i det aller meste, men mente Hayek gikk for langt i sin frykt for planøkonomi. Keynes mente det hadde noe å si om det var gode eller dårlige menn som ble satt til å planlegge. Kanskje følte Keynes seg litt truffet her?

Hayek tolket Keynes svar som et eksempel på farlig naivitet. For var ikke nettopp Hayeks hovedtese at totalitærisme ikke var noe som oppstod bare på grunn av historiske tilfeldigheter og valg av feil ledere, men tvert i mot var et logisk utfall av det institusjonelle regimet som nødvendigvis må ledsage en sosialistisk-kollektivistisk planøkonomi? Keynes klarte aldri å imøtegå Hayeks grunnleggende argument på en seriøs måte: Den sentralistiske planøkonomiens organisatoriske logikk er helt uforenlig med liberale institusjoner, ikke bare med markedsøkonomien, men med både rettsstaten og demokratiet.

Debatten fikk vi også litt senere i Norge, som følge av de mye omtalte fullmaktslovene etter andre verdenskrig – de såkalte Lex Thagaard og Lex Brofoss og Arbeiderpartiets lange flørt med planøkonomi – inntil «påskeopprøret» på Youngstorget i 1953. Det var i all hovedsak Hayeks argumenter som gikk igjen i debattene og i den store kampanjen mot fullmaktslover og planøkonomi 1947-1953, med organisasjonen Libertas i spissen, og med minneverdige bidrag fra Hayeks venn Trygve J.B. Hoff i tidsskriftet Farmand og høyesterettsjustitiarius Johs. Andenæs.

Hayeks RTS ble dermed plutselig høyaktuell i Norge i tiåret etter andre verdenskrig, med konsekvenser som store deler av det politiske spektret i dag vil være takknemlige for.

RTS bragte til og med Hayek kjendis-status i USA i 1944-45, etter at Readers Digest bestemte seg for å publisere enkeltkapitlene som en fortløpende, månedlig føljetong. Da Hayek selv så tilbake på suksessen med RTS, en gang på begynnelsen av 1970- tallet, slo det ham at det var takket være denne boken han kom i kontakt med en stor krets av liberale tenkere i flere land. De skulle Hayek senere invitere til et berømt møte ved foten av Mont Pèlerin, ved Vevey i Sveits våren 1947: møtet som markerte etableringen av det internasjonale liberale intellektuelle nettverket Mont Pelerin Society.

Den siste setningen i RTS lød dessuten nærmest som en møteinnkalling: «If in the first attempt to create a world of free men we have failed, we must try again.»

Mer enn polemikk

Hayek var selv alltid nøye med å understreke at RTS, som han selv introduserte som en polemisk og politisk pamflett, skilte seg vesentlig fra sitt øvrige arbeid av dypere teoretisk karakter. RTS var med andre ord unntaket som bekreftet hovedregelen i Hayeks karriere: at Hayek stort sett var opptatt med de dypereliggende epistemologiske, teoretiske og empiriske sammenhenger i økonomi og samfunn.

Ser vi nærmere på Hayeks karriereforløp blir det lettere å plassere RTS i en større sammenheng. Hayek startet allerede fra midten av 1920-tallet sin karriere som konjunkturteoretiker, og ble gradvis mer interessert i hvordan økonomiske prosesser og utvikling blir påvirket av ulike institusjonelle rammebetingelser. Fra 1935 engasjerte han seg i den store systemdebatten om økonomisk kalkulasjon i sosialistiske samfunn. Tematisk fulgte han dermed i sporene etter sin mentor fra Wien, Ludwig von Mises. Det var gjennom den store systemdebatten, og parallelle studier av Carl Mengers metodiske arbeider, Hayek kom på sporet av sitt store kunnskapsteoretiske gjennombrudd, som ble presentert i artikkelen Economics and Knowledge i 1937.

Hayek var, sammen med Mises, en av de 26 intellektuelle som deltok på den mye omtalte internasjonale konferansen Colloque Walter Lippmann i Paris i august 1938, for å diskutere behovet for å fornye liberalismen i lys av den amerikanske journalisten Walter Lippmanns aktuelle bok The Good Society. Boken utfordret deltagerne til økt engasjement for fornyelse av liberalismen.

Etter referatene å dømme later det ikke til at Hayek var blant de mest aktive i diskusjonene. Men allerede i april 1939 kom det et slags bevis på at konferansen hadde gjort et inntrykk på Hayek. I pamfletten Freedom and the Economic System, en forløper til RTS, gjenspeiler Hayek den dominerende diskusjonen i Colloque Walter Lippmann med sin analyse, tydelig påvirket av tenkningen til de eksil-tyske økonomene Wilhelm Röpke og Alexander Rüstow, nærmere bestemt av behovet for å reformere spillereglene for markedsøkonomien for å fremme fri konkurranse og bedre sosiale levekår og framtidsutsikter. Den samme vektleggingen av bekjempelse av maktkonsentrasjon og uverdige sosiale levekår trer også tydelig frem i RTS.

Når Hayek skriver RTS er han midt i en utviklingsprosess som peker mot en neste fase av hans karriere, som politisk filosof og evolusjonsteoretiker. Eller sagt på en annen måte: Vi er tilbake til den opprinnelige planen om et verk kalt The Abuse and Decline of Reason, som ikke ble realisert som planlagt, med følgende oppsiktsvekkende forklaring fra 1979: «..it took me forty years to think through the original idea.» Sitatet er hentet fra bind tre av verket Law, Legislation and Liberty (LLL).

Det som tok hele førti år å tenke gjennom sammenfattet Hayek i tre punkter: 1) det finnes to typer orden, spontan orden og organisert orden, 2) et begrep om sosial rettferdighet har kun gyldighet innen en organisert orden, og 3) hvis de grunnleggende liberale demokratiske institusjonene ikke lykkes med å skape et sterkere maktfordelende skille mellom den lovgivende og utøvende politiske makt, underordnet lover som definerer generelle regler for rettferdig handling, vil samfunnet gradvis transformeres fra et fritt samfunn til et totalitært samfunn.

Dette er Hayeks egne ord anno 1979, som i ettertid har provosert mye kritikk og bidratt til å så tvil om Hayeks rolle som ledende liberal tenker.

Hayeks kompleksitet

Noe av Hayeks kompleksitet som tenker kan kanskje tilskrives hans skiftende holdninger til optimisme og pessimisme om fremtiden. RTS er i så måte et kampskrift som tok utgangspunkt i en dyster advarsel og endte opp som et opprop til liberal fornyelse. En fornyelse Hayek selv mente å konstatere var på god vei til å bli realisert allerede i 1949: «The intellectual revival of liberalism is already underway in many parts of the world. Will it be in time?»

Dette ble skrevet etter dannelsen av MPS, etter etableringen av GATT, etter oppstarten av Ludwig Erhards økonomiske liberaliseringsprogram og midt under etableringen av Forbundsrepublikkens nye liberale grunnlov, og etter delvis realisering av Italias konstitusjonelle og økonomiske reformer, også med tydelige liberale fortegn.

Hayeks neste store verk var The Constitution of Liberty (CL) av 1960. Dette verket ble forfattet i Chicago og var preget av samtidens vestlige fremtidsoptimisme. Boken var et forsøk fra Hayeks side på å formidle et positivt og konstruktivt svar på den advarende teksten i RTS.

Hayek besvarer denne utfordringen ved å fortolke og klargjøre sin egen forståelse av Vestens liberale konstitusjonelle samfunnsorden, samt formidle noen grunnleggende politiske svar på politikkutfordringer på utvalgte områder – i tråd med sin egen tolkning av den liberale tradisjonen. Ikke ulikt RTS har også CL etterlatt seg et bredt fotavtrykk som løftet Hayek opp som ledende liberal tenker.

Når vi rykker frem til 1971 møter vi en Hayek som på nytt er preget av pessimisme. På nytt hevder Hayek at «verden er truet av en ny kollektivistisk trend.» Utsagnet var ikke uten grunn. Trenden gikk i hvert fall i retning av en sterkt ekspanderende velferdsstat, vesentlig økt skattenivå, enda høyere vekst i offentlige utgifter, store budsjettunderskudd, økende inflasjon, mer detaljregulering og subsidiering av næringslivet, samt ikke å forglemme – omfattende eksperimenter med sosialistisk planøkonomi og proteksjonisme i stadig flere utviklingsland.

I 1977 har stemningen snudd til betinget optimisme, etter at både han selv og Milton Friedman har mottatt nobelpriser i økonomi, liberale reformer i New Zealand, tilløp til reformer i USA, etter et bredt stemningsskifte i Storbritannia i favør av Margaret Thatchers argumenter for reformer og nye initiativ til utvidet frihandel: «I am more optimistic than I was twenty years ago, when nearly all the leaders of opinion wanted to move in the socialist direction. This has particularly changed in the younger generation.»

Mellom de to siste stemningsskiftene publiserte Hayek de første to bindene av LLL, og stod på terskelen til å legge siste hånd på det tredje og siste bindet. Aldri før har Hayek borret dypere på et så begrenset område, med de ulemper og fordeler det medførte. Den største ulempen var at Hayeks liberale tenkning ble stadig snevrere etter hvert som den nesten utelukkende handlet om rettsfilosofiske essensbetraktninger, hvor det meste ble redusert til kontrasten mellom generelle regler og spesifikke kommandoer, mellom nomos og taxis – og hvor virkelighetens mer urene kategorier, konstellasjoner og nyanser lett forsvinner av synet.

Forsøket i bind tre av LLL på å anvende essenstenkningen til å konstruere en «modellkonstitusjon» for nye demokratier, med en høyst ukonvensjonell innsnevring av den lovgivende maktens handlingsrom, falt på stengrunn. Hayek kunne med dette beskyldes av mainstream-liberale for både å ville overregulere og begrense demokratiet langt ut over det rimelige. Hans tenkning om markedsøkonomi later til å ha blitt preget av stadig mindre realisme og vektleggingen av politikkens rolle som regelsetter. Hayeks tidligere lærdommer fra de ordoliberale økonomene fordunster gradvis i en serie av teoretisk-prinsipielle hyldester av den spontane ordens selvregulerende egenskaper.

Abstrakt og fremtidsrettet

Men Hayeks abstrakte og prinsipielle essensbetraktninger har også skapt inspirasjon blant jurister til nytenkning omkring føderalisme og videreutviklingen av det internasjonale regelbaserte handelsregimet i verdens handelsorganisasjon WTO. Ansatsene til slike inspirasjoner kan interessant nok også spores tilbake til det siste hovedkapitlet av RTS om framtidsutsiktene for den internasjonale orden.

Her finner vi ikke bare konturene av fremtidens FN, EU og WTO, men også prinsipiell oppgradering av det lokale demokratiet: «Nowhere has democracy ever worked well without a great measure of local self-government, providing a school of political training for the people at large as much as for their future leaders.”

Friedrich Hayek var en kompleks tenker, som i mangel på strømlinjeformet struktur og ferdigtygde politiske løsninger – og ikke sjelden av mangel på praktisk-politisk dømmekraft – hadde noe spesielt å by på, som siden har vist seg å være av stor betydning. Det Hayek først og fremst bidro med var noen få store ideer om sammenhengene mellom individuell frihet og samfunnets institusjoner som er etterprøvbare, påbyggbare og korrigerbare, og som i overraskende stor grad har vist seg anvendelige på stadig nye områder og i møte med nye problemer. Hayeks tenkning var en vitenskapelig oppdagelsesreise, full av filosofiske refleksjoner, som aldri pretenderte å representere noe ferdig og definitivt svar på våre samfunnsproblemer. Den som leter etter ferdigtygde dogmer og eviggjeldende svar bør lete helt andre steder enn hos Hayek.

Fremtidige generasjoner vil med sikkerhet komme til å vende tilbake til Hayeks tenkning igjen-og-igjen, og kan hente inspirasjon fra hans største innsikter om spredt kunnskap og dynamisk ordnende oppdagelsesprosesser. Det er innsikter med et ikke ubetydelig fremtidsoptimistisk tilsnitt. For den som for første gang vil gi seg i kast med Hayeks tenkning er fortsatt The Road to Serfdom et godt sted å starte.

Artikkelen er på trykk i Minerva nr. 4/2019. Se også: