Under er det to tekster om Hayek. Den første teksten er skrevet av Lars Peder Nordbakken, økonom i Civita, og var opprinnelig publisert i boken Liberale tenkere for vår tid (2017). Den andre teksten er skrevet av Lars Fr. H. Svendsen, filosof i Civita, og ble publisert i antologien Liberalisme (2009).

Frihetens konstitusjon og skapende kraft

Den østerriksk-britiske økonomen Friedrich Hayek har spilt en nøkkelrolle i gjenreisningen av liberalismen som en relevant og viktig idétradisjon. Hayek ga flere viktige bidrag til samfunnsøkonomisk teori og forståelse, og for noen av disse ble han tildelt nobelprisen i økonomi i 1974. Men Hayek var også en stor samfunnstenker, som ga betydelige bidrag til politisk filosofi og liberal idéhistorie.

Hayek var et lysende eksempel på Wiens mye omtalte «sivilisasjon i eksil». Han var også en intellektuell som krysset mange grenser, og hans geografiske livslinje kan knyttes mellom Wien, London, Chicago og Freiburg. En fellesnevner ved disse byene var at de alle hadde små og viktige liberale intellektuelle miljøer, selv i de antiliberale 1930–40-årene, som senere skulle møtes på Hayeks initiativ, i den hensikt å skape en akademisk, internasjonal møteplass for å fremme en ny liberal samfunnsorden. Hayek var ingen typisk offentlig intellektuell. Han var heller ingen fremragende kommunikator, og han var på ingen måte karismatisk. Dessuten skrev han knapt avisartikler, og han pleiet en profesjonell distanse til dagsaktuell politikk og til politiske partier. Han insisterte på å være en uavhengig liberal intellektuell, som først og fremst ville påvirke samfunnsutviklingen gjennom idéutvikling og vitenskapelig kvalitet. Hayek var en sann anti-populist, som gjennom hele sitt intellektuelle liv var preget av en dyp søking etter en bedre forståelse av viktige sammenhenger i samfunnet, spesielt slike sammenhenger som påvirker betingelsene for personlig frihet.

Utvilsomt var det dybden og kvaliteten i Hayeks tenkning som gjorde ham til den helt uunnværlige liberale tenkeren i det 20. århundre. Få bøker har bidratt mer til å advare mot alle former for kollektivisme og forklare sammenhengene mellom personlig, politisk og økonomisk frihet enn The Road to Serfdom (1944). Og med The Constitution of Liberty (1960) ga Hayek uttrykk for sitt syn på den moderne liberalismens positive program.

Det startet som regel med Ludwig von Mises

I likhet med flere andre akademisk anlagte unge menn, som etter krigstjeneste under første verdenskrig vendte hjem til et redusert Østerrike i krise, hadde Hayek en idealistisk holdning om å bidra til gjenoppbyggingen av landet. Etter eget utsagn var han også preget av sosialdemokratiske holdninger.[i] Studievalget stod for Hayek mellom psykologi og samfunnsøkonomi, og kanskje ble det til slutt samfunnsøkonomi ved en tilfeldighet. Wien var et uvanlig spennende sted å studere samfunnsøkonomi, selve hovedsetet til den såkalte østerrikske skole, som oppstod i kjølvannet av Carl Mengers og Eugen von Böhm-Bawerks teoretiske arbeider. Hayek studerte under Friedrich von Wieser, som i 1921 utstyrte Hayek med et anbefalelsesbrev til Ludwig von Mises, som på den tiden var sjefsøkonom ved det østerrikske handelskammer i Wien.[ii]

Mises oppfattet raskt Hayeks talent og fikk ansatt Hayek i et midlertidig avregningskontor for oppgjør av internasjonal gjeld, tilknyttet handelskammeret. Dette skjedde midt under hyperinflasjonen, og Hayek befant seg plutselig i daglig kontakt med forfatteren av den banebrytende boken om penger, kreditt og konjunkturer fra 1912. Denne boken gjorde et sterkt inntrykk på Hayek, og ga utvilsomt inspirasjon til Hayeks senere konjunkturforskning.

Allerede i 1922 publiserte Mises en annen bok som skulle komme til å snu opp ned på Hayeks samfunnsforståelse for all ettertid. Det samme gjaldt for mange andre. Mises’ sosio-økonomiske analyse av sosialismen, i dens ulike varianter, erklærte rasjonell økonomisk kalkulasjon i sosialistiske samfunn for tilnærmet umulig, og konkluderte med at sosialismen aldri ville være i stand til å innfri sine fagre løfter om en bedre levestandard for det brede lag av folket. Hayek opplevde den gang Mises’ budskap som et hardt slag og som en sterk tankevekker, og det endte med at Hayek ble omvendt i liberal retning. Senere skulle han også bli motivert til å videreutvikle Mises’ analyse av sosialismen.

Hayek grep i 1923 en sjelden sjanse til å tilbringe et år i New York som forskningsassistent tilknyttet New York University. Året etter vendte tilbake til Wien til sin gamle jobb. Samme år ble Hayek også en fast deltaker i Mises’ berømte, interdisiplinære Privatseminar. Der møtte han en uvanlig spennende gruppe akademikere fra ulike disipliner som kom sammen hver 14. dag på Mises’ kontor for å diskutere et samfunnsvitenskapelig tema. Her deltok også andre unge økonomer som Gottfried Haberler og Fritz Machlup.

I 1927 tok Mises initiativet til å opprette det østerrikske konjunkturforskningsinstituttet og tilbød unge Hayek å bli instituttets leder. Dermed startet også Hayeks karriere som konjunkturteoretiker, en karriere som senere banet veien for at Hayek ble tilbudt et professorat ved London School of Economics i 1931, etter initiativ fra Lionel Robbins.

Hayek forsøkte i Prices and Production (1931) å utlede en sammenhengende konjunkturteori som kombinerte Mises’ innsikt om overinvesteringer skapt av penge- og kredittekspansjon med Böhm-Bawerks innsikt om kapitalstruktur og produksjonsstadier. Hayek lyktes langt på vei med å utvikle en god forklaring på årsakene til at de mest kredittekspansive oppgangsperiodene har en tendens til å utløse finanskriser, som i sin tur leder til en nedgangsperiode, i verste fall en dyp og langvarig depresjon, som på 1930-tallet. Da Hayek kom til London med denne teoretiske innsikten, var oppmerksomheten stor. Selv John Maynard Keynes hadde ingen forklaring på denne fasen av konjunktursyklusen, som for Hayek fremstod som hovedårsaken til den etterfølgende depresjonen.

Imidlertid hadde Keynes en ny og troverdig oppskrift på hva som må til for å motvirke en ødeleggende depresjonsspiral etter at krisen har inntruffet. Keynes viet all sin oppmerksomhet til å finne en vei ut av den aktuelle krisesituasjonen, og foreskrev en ekspansiv finans- og pengepolitikk for å få økonomien ut av likviditetsfellen gjennom å øke den effektive etterspørselen. Hayek, på sin side, avviste hele forestillingen om at det fantes en makroøkonomisk virkelighet, i tillegg til den mikroøkonomiske, slik Keynes forstod det. Hayek kom derfor i skade for å anbefale en politikk som utelukkende baserte seg på rask likvidering av feilinvesteringer, kombinert med frie markeder og fri prisdannelse, som midler til å gjøre de smertefulle tilpasningene så raske og smidige som mulig. Hayek hadde nok et viktig poeng, men dette poenget gikk fullstendig tapt i skyggen av hans avvisning av det kroniske makroøkonomiske problemet. Hayek tapte derfor debatten med Keynes ganske ettertrykkelig. De omfattende teoretiske forsøkene Hayek senere gjorde på å gjendrive Keynes’ teorier og politiske forslag var heller ikke vellykkede. De fikk preg av å være innelåst i et teoretisk blindspor, og fikk sitt endelige punktum i boken The Pure Theory of Capital (1941).

Det hører også med til historien at Hayek selv, på et senere tidspunkt, gjorde retrett på et avgjørende punkt. Retretten hadde form av en støtteerklæring til det synet den sveitsiske økonomen Wilhelm Röpke hadde gitt uttrykk for som nødvendige penge- og finanspolitiske mottiltak mot en truende «sekundærdepresjon», et syn Röpke hadde  utdypet allerede i sin bok Crises and Cycles (1936), som utkom rett før Keynes publiserte sin The General Theory senere det samme året.[iii]

Hayeks oppdagelse av den spontane samfunnsorden

Midt i den perioden hvor Hayek slet mest med sine konjunkturteoretiske frustrasjoner, kom han på sporet av, etter eget utsagn, sin største samfunnsvitenskapelige oppdagelse. Denne oppdagelsen var tydelig inspirert av Carl Mengers metodetenkning i Untersuchungen [iv]fra 1883, og kan i korthet sammenfattes med en gjenoppdagelse av betydningen av spredt kunnskap og generelle handlingsregler for dannelsen av en dynamisk og spontan samfunnsorden – som kilde til økonomisk og sosial utvikling.

Selv om man finner flere ansatser til Hayeks oppdagelse i de kritiske analysene omkring økonomisk kalkulasjon i sosialistiske samfunn fra 1935, er det essayet Economics and Knowledge fra 1936 som markerer selve gjennombruddet.[v] I dette brilliante essayet, som bygget på et foredrag i London Economic Club, leverte Hayek en generalkritikk, i en typisk mild og høflig form, av det teoretiske fundamentet for alle de rådende teorier om generell likevekt, perfekt kunnskap og perfekte markeder. Hayek påpekte her faren for at mange økonomer gjennom intetsigende tautologier hadde satt seg selv ute av stand til å belyse hvordan reelle markedsprosesser fungerer, hvilken betydning informasjons- og kunnskapsdeling har i relasjon til dynamisk ressursallokering og markedets spontane koordinering av individuelle planer. Hayek forsøkte i det samme essayet å formulere det han oppfattet som det sentrale spørsmålet for all samfunnsvitenskap:

Hvordan kan kombinasjoner av fragmentert kunnskap, som eksisterer spredt i ulike hoder, frembringe resultater, som hvis de skulle bli realisert, bevisst ville kreve en så stor kunnskapsmengde konsentrert i ett sentralt styrende hode, som det er utenkelig at en enkeltperson kan besitte?[vi]

Fra dette utgangspunktet startet Hayek på en lang intellektuell reise som varte livet ut. Denne reisen avstedkom en serie berømte bøker og essay som har etterlatt varige spor innen så vel samfunnsøkonomisk tenkning, som innen politisk filosofi og allmenn samfunnsforståelse. Hayek selv var ikke i tvil om at hans største originale bidrag nettopp lå i det å forfølge denne opprinnelige oppdagelse av de spontane drivkreftenes koordinerende og skapende kraft, til å belyse en rekke sosiale sammenhenger, ikke minst for å utvikle et systematisk argument for individuell frihet.

Et av de første anvendelsesområdene Hayek interesserte seg for var de institusjonelle rammebetingelsene for en liberal samfunnsorden, samt sammenhengene mellom ulike typer institusjoner knyttet til rettsstat, økonomi og politikk. Dette kom tydelig til uttrykk i essayet Freedom and the Economic System (1939), hvor Hayek advarer mot å tro at planøkonomi og sentralstyring vil skape et mer «rasjonelt økonomisk system», og at det lar seg gjøre å kombinere demokrati og politisk frihet med en kollektiv, sentralstyrt planøkonomi, det vil si med et autoritært styre som begrenser seg til det økonomiske systemet.[vii]

I det samme essayet kommer han også med en kritikk av det han opplevde som gammel-liberalismens uvilje og unnlatelse av å reformere de institusjonelle rammebetingelsene for en fri markedsøkonomi. Hayek betraktet dette som en fatal feiltagelse, som han mente hadde gitt liberalismen et dårlig rykte, og dessuten bidratt til liberalismens sakte forvitring siden 1870-tallet.[viii] Denne forståelsen lå også til grunn som et sentralt element i den opprinnelige «nyliberalismen», også kalt ordoliberalismen, som etter andre verdenskrig særlig ble forbundet med Walter Eucken, Alexander Rüstow og Wilhelm Röpke – en ny liberal retning som også Hayek følte seg nært forbundet med. Det er nok ingen tilfeldighet at Hayek skrev det nevnte essayet etter å ha deltatt på et seminar over en hel uke blant liberale intellektuelle i Paris i 1938, det såkalte Colloque Walter Lippmann, et forsøk på å revitalisere den liberale idétradisjonen og diskutere den amerikanske journalisten Walter Lippmanns aktuelle bok The Good Society. På dette seminaret var liberalismens tidligere feilgrep ett av de temaene som ble diskutert inngående, med eksiltyskerne Rüstow og Röpke som tydelige talsmenn for viktigheten av en liberal kritikk av den gamle liberalismen.[ix]

Ifølge Hayek selv hadde Röpke tidlig gjort ham oppmerksom på Walter Eucken. Eucken var en stillfaren og dypt vitenskapelig orientert økonom som hadde publisert lite. Hayek fikk først i 1940, via Röpke, tak i Euckens banebrytende Grundlagen der Nationalökonomie. [x] Dette verket gjorde et varig inntrykk på Hayek og imøtekom Hayek gjennom å adressere mange av de samme temaene som opptok ham selv – uten at de to hadde hatt kontakt med hverandre. Av spesiell interesse var Euckens systematiske behandling av ulike økonomiske systemer og deres institusjonelle forutsetninger og sammenhenger. Euckens innflytelse på Hayek kom også tydelig til uttrykk i Hayeks berømte bok The Road to Serfdom fra 1944.

The Road to Serfdom

I The Road to Serfdom beveget Hayek seg inn i en langt mer populær og politisk aktuell kommunikasjonsform enn tidligere. Boken ble, til Hayeks store overraskelse, raskt en bestselger over hele den engelsktalende verden, og ble snart oversatt til en rekke andre språk. Aldri før var sammenhengene mellom personlig frihet, politisk frihet, rettssikkerhet og økonomisk frihet blitt så overbevisende belyst – opp mot de truende formene for autoritære og kollektivistiske samfunnsmodeller – som nettopp i The Road to Serfdom. Denne boken ga til og med Hayek kjendisstatus i USA, etter at boken ble publisert som en serie i Readers Digest, med ett kapittel fra boken i hver utgave.

Hayeks The Road to Serfdom uttrykte både en sterk advarsel mot alle former for kollektivisme og sosialisme, og var samtidig et opprop til å skape en ny og sterkere liberal samfunnsorden etter andre verdenskrig. Boken avsluttes med noen ord som har en klang som minner litt om Churchill:

Selv om vi har feilet i vårt første forsøk på å skape en verden av frie mennesker, så må vi ikke gi oss, men prøve igjen. Det grunnleggende prinsippet, som sier at den eneste virkelig progressive politikken er en politikk for individuell frihet, er like sant i dag som det var i det nittende århundre.[xi]

Sammen med Karl Poppers The Open Society and its Enemies og Wilhelm Röpkes Die Deutsche Frage og Civitas Humana ga The Road to Serfdom viktige bidrag til å gi liberale og demokratisk sinnede mennesker i mange land svar på hvilke ideer og krefter som hadde holdt på å ødelegge den vestlige verden, og som fortsatt kunne true friheten i ettertiden. Men, de formidlet også noe mer: Et håp om en ny tid forankret i et fredelig og liberalt demokrati som løfter hensynet til enkeltmenneskets frihet og egenverdi opp som ledestjerner.

Det var et av Friedrich Hayeks store bidrag at han påla seg selv et spesielt ansvar, godt hjulpet av Wilhelm Röpke, for å etablere en internasjonal møteplass for liberale intellektuelle som ønsket å utvikle og dele ideer som kunne påvirke utviklingen i retningen av en ny og revitalisert liberal samfunnsorden. Denne møteplassen ble etablert i 1947 som et frivillig akademi uten andre mål enn egenutvikling og fikk navnet The Mont Pèlerin Society, oppkalt etter fjellet i nærheten av det hotellet hvor det første møtet fant sted, i nærheten av Vevey i Sveits.[xii] Denne internasjonale forsamlingen kunne, litt spøkefullt, ifølge et av de opprinnelige medlemmene like godt ha blitt kalt «Hayeks venneforening».[xiii] I ettertid er det nærliggende å tolke et slikt utsagn som et tegn på at Hayek etter hvert ble den helt uunnværlige liberale intellektuelle – attpåtil en internasjonal inspirasjonskilde for flere generasjoner. Bak denne tolkningen ligger også en erkjennelse av hvor stor betydning enkeltmedlemmer av Mont Pèlerin Society faktisk har hatt som liberale idébærere og drivkrefter, og navn som Ludwig Erhard og Luigi Einaudi er bare to eksempler. Antall nobelprisvinnere i økonomi blant medlemmene er dessuten forbausende høyt.

De siste to årenes forberedelser til etableringen av Mont Pèlerin Society bragte Hayek i en intensiv og nær dialog med Wilhelm Röpke og Walter Eucken.[xiv] Både Röpke og Hayek var sterkt engasjert i å påvirke utviklingen i Vest-Tyskland i liberal retning etter frigjøringen, og de var spesielt opptatt av å støtte opp om Euckens program for å etablere en frihetsmaksimerende og maktminimerende markedsøkonomi, med fri konkurranse og fri prisdannelse som øverste prinsipp. Eucken hadde helt siden slutten av 1930-tallet bedrevet et hemmelig undergrunnsarbeid sammen med en liten gruppe kollegaer i Freiburg, med sikte på å utvikle et program for en ny økonomisk orden etter naziregimets fall.[xv]

Allerede i The Road to Serfdom viste Hayek hvor naturlig Euckens syn på en konkurransedrevet økonomisk orden sammenfalt med hans egen oppdagelse av spontan orden og koordinering:

Det liberale argumentet handler om å nyttiggjøre, på en best mulig måte, konkurransens drivkrefter som et middel til å koordinere menneskelige handlinger og anstrengelser. Det handler ikke om å la tingenes tilstand forbli som de er. Det liberale argumentet er basert på den overbevisningen at overalt hvor vi kan skape effektiv konkurranse, så er det en bedre metode for veiledning av individuelle anstrengelser, sammenlignet med alle andre. Dette argumentet benekter ikke, men tvert i mot understreker, at konkurranse trenger et nøye gjennomtenkt juridisk rammeverk for å fungere på en god måte, samt at hverken de eksisterende eller tidligere spilleregler er feilfrie. Det liberale argumentet benekter heller ikke at vi må ty til andre metoder for å styre økonomisk aktivitet i de tilfellene hvor det er umulig å skape de nødvendige rammebetingelsene for virksom konkurranse. Imidlertid motsetter den økonomiske liberalismen seg forsøk på å erstatte konkurranse med mindre egnede koordineringsmetoder. Den anser konkurransemetoden som overlegen, ikke bare fordi den er den mest effektive metoden vi kjenner, men også fordi den er den eneste metoden som gjør det mulig for oss å tilpasse våre aktiviteter til hverandre, uten tvangstiltak eller vilkårlig intervensjon fra en overordnet myndighet.[xvi]

Euckens omtalte arbeid viste seg å være et banebrytende positivt program for en liberal markedsøkonomi. På det første møtet i Mont Pèlerin Society, påsken 1947, holdt Hayek og Eucken hvert sitt innledningsforedrag om grunnlaget for en konkurransedrevet markedsøkonomi, og igjen er det interessant å registrere hvor nært Hayeks budskap lå opp til Euckens ordoliberale tilnærming, med spesiell vekt på å utvikle en best mulig institusjonell ramme for reell og fri konkurranse, og slå hardt ned på alle former for monopolisme og maktkonsentrasjon.[xvii] Hayeks tilnærming gjenspeilte dessuten hans to nye essays, begge basert på en videreutvikling av ideen om spontan orden, The Use of Knowledge in Society (1945) og The Meaning of Competition (1946).

The Constitution of Liberty

Allerede i 1947 viste Hayek tegn til å bevege seg mot formuleringen av et positivt program for et fritt samfunn som et tillegg til den advarende bestselgeren fra 1944. Dette arbeidet skjøt fart etter at Hayek takket ja til et professorat i politisk filosofi ved Chicago-universitetet i 1952.

Kombinert med nye studier innen liberal idéhistorie, samfunnsvitenskapelig metode og epistemologi – blant annet The Counter-Revolution of Science– Studies in the Abuse of Reason (1952) – og en fordypet utforskning av amerikansk konstitusjonalisme, rettsstatens utvikling og den evolusjonære utviklingen av den engelske common-law-tradisjonen, hadde Hayek startet arbeidet med å utarbeide et hovedverk som var tiltenkt å bli et manifest for den moderne liberalismen. Dette hovedverket utkom i 1960 under tittelen The Constitution of Liberty. I dette verket kommer Hayeks imponerende helhetlige forståelse av de institusjonelle forutsetninger for en liberal samfunnsorden til uttrykk på en måte som både gir et overblikk og en dybdeanalyse som mangler sitt sidestykke. The Constitution of Liberty er derfor blitt et sentralt referansepunkt for å forstå de grunnleggende institusjonelle forutsetningene for et liberalt samfunnssystem.

På tilsvarende måte som i The Road to Serfdom gjentar Hayek i The Constitution of Liberty at de liberale institusjonene krever noe mer enn gammel-liberalismens laissez-faire, og at de samtidig trenger vedlikehold og forbedringer over tid:

Den gamle formen for laissez faire eller ikke-intervensjon gir oss ikke et tilstrekkelig kriterium for å foreta et skille mellom hva som er og hva som ikke er å regne som et fritt samfunnssystem. Det fins rikelig med plass for eksperimentering og forbedring innen den varige juridiske rammen som gjør det mulig for et fritt samfunn å fungere best mulig. Sannsynligvis vil vi aldri kunne bli helt sikre på at vi allerede har kommet frem til de beste institusjonelle løsningene, som gjør at markedsøkonomien kan bli så velfungerende som mulig.[xviii]

Med denne forståelsen bekrefter Hayek på nytt at han deler noe grunnleggende i Walter Euckens og Wilhelm Röpkes syn på institusjonenes betydning for å gi den personlige friheten et reelt innhold.

En gjennomgående kvalitet ved The Constitution of Liberty er at Hayek bevisst nøyer seg med å utlede retningsvisere som åpner for ulike detaljtolkninger, selv når han beveger seg ut på konkrete politikkområder, som for eksempel sosialpolitikk og byplanlegging. Det er derfor i første rekke et prinsippbudskap Hayek ga uttrykk for i The Constitution of Liberty, hvor noen grunnleggende institusjoner ble betraktet som konstituerende for et fritt samfunn – i særdeleshet gjaldt det rettsstaten.

Denne åpenheten og mangelen på detaljsvar kan nok ha irritert enkelte som hadde ønsket seg klarere svar på en rekke konkrete samfunnsspørsmål. Samtidig er det nettopp denne åpenheten som kanskje tydeligst bekrefter at Hayeks liberalisme handler om idégrunnlaget for et åpent og polysentrisk samfunn, uten noen pretensjoner om å gi endelige svar på alt mulig – men som tvert i mot inviterer til en samfunnsorden hvor menneskene selv kan finne de beste løsningene og svarene, gjennom et mangfold av åpne oppdagelsesprosesser som gjør kunnskapsvekst og skapende utvikling mulig. Dette poenget uttrykker Hayek med stor klarhet i sitt senere essay Competition as a Discovery Procedure (1968). Det er liten tvil om at Hayek forstod de liberale kvalitetene ved både rettsstaten, demokratiet, markedsøkonomien og sivilsamfunnet som uløselig knyttet til disse grunninstitusjonenes egenskaper som åpne oppdagelsesprosesser. Her gjenfinner vi også Hayeks store idé om spontan samfunnsorden – i dynamisk versjon – frie prosesser som tar i bruk spredt kunnskap på en produktiv måte, og som genererer vekst og utvikling, og ikke minst: Muligheter for alle til å leve sitt eget liv på sin egen måte – som frie borgere.

For Hayek fremstod det motsatte grunnsynet, det som søker å detaljregulere, overstyre og sentralstyre samfunnsutviklingen etter en «mer rasjonell plan», som en fatal feiltagelse: Troen på at man sentralt kan samle, dele og ta i bruk like mye kunnskap sammenlignet med den kunnskapen som frie mennesker utvikler og tar i bruk spontant gjennom desentraliserte og åpne oppdagelsesprosesser – som for eksempel gjennom markedsprosesser disiplinert og koordinert gjennom fri konkurranse og fri prisdannelse.[xix]

Det åpne demokratiet

I The Road to Serfdom beskrev Hayek hvordan en sentralstyrt planøkonomi vil fremtvinge et økonomisk-politisk diktatur. Siden en sentralstyrt planøkonomi gjør det nødvendig å komme frem til kollektiv enighet om et enormt antall detaljsaker knyttet til investeringer, produksjon og forbruk, og siden så vidt omfattende kollektive beslutninger vanskelig lar seg forene med ordinære demokratiske prosesser, oppstår kravet om å overlate beslutningene til en sentral statsenhet med vide fullmakter.[xx] Dette diktatur-dilemmaet mente Hayek også ville oppstå som en konsekvens av en detaljregulerende intervensjonssyklus. Vel å merke, betinget av at markedsinngrepene var av den typen som grep inn i markedets sentrale funksjonsmåte. Det var denne typen inngrep Hayek i flere sammenhenger beskrev som en selvforsterkende syklus, hvor den ene intervensjonen skaper behov for et nytt inngrep, i et forsøk på å bøte på de problemene som ble skapt av det første inngrepet. Prisregulering og tvangsmonopolisering av hele næringer (såkalt «rasjonaliseringspolitikk») var klassiske eksempler.[xxi]

Hayeks konstruktive forståelse av demokratiet handler imidlertid om noe helt annet. Hans demokratisyn er av særlig interesse, fordi han både tilla hensynet til rettsstaten og øvrige mer strukturelle samfunnsmessige forutsetninger så stor betydning for å sikre grunnlaget for et velfungerende demokrati. Det er også interessant å merke seg Hayeks moderne prosessforståelse av demokratiet, som har klare likhetstrekk med en tenker som Amartya Sen:

Demokratiet er fremfor alt en opinionsdannende prosess. Det er i dets dynamiske aspekter, snarere enn i de statiske, at demokratiet bekrefter sin verdi. Som ideal hviler demokratiet på den tro at de meningene som virker styrende inn på en regjering vokser frem, basert på en uavhengig og spontan prosess. Derfor er det så viktig at det finnes en stor samfunnssfære, som er uavhengig av den regjerende majoritetens kontroll, hvor enkeltmenneskenes opinionsdannelse finner sted.[xxii]

Med andre ord legger Hayek til grunn et syn som fremstår som en parallell til de øvrige åpne oppdagelsesprosessene som danner en liberal samfunnsorden. Opinionsdannelsen i et samfunn preget av mangfold og et fravær av maktkonsentrasjon baserer seg derfor på en konkurranse mellom ulike perspektiver og meninger, og utfallet vil avhenge av prøving og feiling gjennom en åpen oppdagelsesprosess. Et velfungerende demokrati, i Hayeks ånd, er derfor korrigerbart og åpent, og har som sådan en rekke likhetstrekk med markedsøkonomien og sivilsamfunnet. For Hayek er basiskriteriet for at demokratiet skal beskytte og videreutvikle den personlige friheten, og legge forholdene til rette for økonomisk vekst og utvikling, at den demokratiske makten er rammet inn og begrenset av rettsstaten.[xxiii]

Hayek var likevel bekymret for at statens omfang og kompetanseområde kunne komme ut av kontroll gjennom en sterkt ekspanderende velferdsstat, kombinert med mulighetene for store budsjettunderskudd og inflasjon. Han var videre bekymret for at en slik utglidning ville friste til gjentagelse av en ødeleggende politikk med pris- og lønnskontroll, og deretter detaljregulering av investeringer og produksjon. Selv om det med dagens øyne kan se ut som om Hayek overdrev dette problemet, må man huske på at Hayek skrev om dette under og etter krigen, og han hadde observert nøye hvordan nasjonalsosialistene også innførte økonomisk diktatur i Tyskland, nettopp via undertrykt inflasjon. Og, han så hvordan mange land i Vesten bedrev en ødeleggende reguleringspolitikk, kombinert med store velferdspolitiske ambisjoner etter andre verdenskrig.[xxiv]

Hayeks bekymringer for den sterkt ekspanderende staten må derfor ses i lys av hans syn på de nødvendige vilkårene for demokratiet, rettsstaten, markedsøkonomien og sivilsamfunnet for å fremme frihet og økonomisk utvikling.

To typer orden

Hayeks tanker om frihetens skapende kraft handler ikke bare om økonomisk utvikling i snever forstand. De handler like mye om betingelser for kunnskapsutvikling, kulturell utvikling, sosial utvikling, og om moralens utvikling. I Hayeks modne tanker om samfunnsorden bringes alle de nevnte dimensjonene for samfunnets utvikling tilbake til en grunnleggende betraktning om to ulike typer orden i samfunnet.

Den ene typen orden, som de fleste forbinder med ordet «orden», handler om en styrt orden hvor enkeltkomponentene settes sammen til en helhet basert på en konstruksjonsplan som bygger på et forhåndsbestemt mål og en hensikt. Dette er den form for orden vi finner vi en organisasjon – en organisert orden. I Hayeks tankeverden er vi mennesker helt avhengige av denne evnen til å organisere på mikroplanet, som enkeltaktører innenfor et større begrep om en samfunnsorden. Problemet oppstår i den grad vi tror at hele samfunnet eller hele økonomien kan styres som én organisasjon, i ytterste konsekvens gjennom en sentralstyrt planøkonomi.

Ifølge Hayek er vi i storsamfunnet avhengig av en helt annen type orden som koordinerer våre handlinger som individer og som organisasjoner. Hvor viktig oppdagelsen av denne utvidede formen for samfunnsorden er i Hayeks tenkning går tydelig frem av følgende sitat fra essayet Kinds of Order in Society (1964):

Oppdagelsen av at det i samfunnet finnes en annen type orden, som ikke er blitt designet av noen, men tvert i mot er vokst frem som et resultat av mange individuelle handlinger, uten at noe enkeltmenneske har hatt til hensikt å skape en slik orden, er en viktig samfunnsteoretisk erkjennelse. Denne erkjennelsen rokket ved den inngrodde troen på at der hvor det finnes en orden, må det også finnes en person som har konstruert denne orden. Vår nye forståelse av samfunnet, basert på den nevnte erkjennelsen, har muliggjort et systematisk argument for personlig frihet.

Vår frie samfunnsorden er ikke skapt av noen, men former seg selv. Av den grunn blir den vanligvis kalt for en «spontan» eller, noen ganger også, en «polysentrisk» orden. Hvis vi forstår de drivkreftene som bestemmer en slik orden, kan vi også bruke denne forståelsen til å forme de rammebetingelsene som kreves for å skape en spontan orden.

Vi er i stand til å sikre at en slik allmenn orden vil utvikle seg og besitte vise ønskelige generelle egenskaper, men kun dersom vi lar være å kontrollere detaljene i en slik samfunnsorden. Dannelsen av en slik abstrakt orden forutsetter at vi overlater de konkrete og spesifikke detaljer til den enkelte, og nøyer oss med å skape de generelle og abstrakte spillereglene som binder menneskene sammen i et produktivt samspill.[xxv]

I sitatet over fremgår det også hvordan Hayek forbinder samfunnsvitenskapelig tenkning med forståelse av hvilke rammebetingelser den personlige friheten forutsetter. Det er et slående faktum at Hayeks tenkemåte også i denne sammenheng ligger nært opp til Walter Euckens ordoliberalisme. Eucken bygde sin teori på en vitenskapelig analyse av forutsetninger og konsekvenser av alternative måter å ordne økonomien på. Derfor er det kanskje litt overraskende at Hayek ikke selv viser til Eucken i 1964. Imidlertid viser Hayek til vitenskapsmannen Michael Polanyis tanker om en polysentrisk orden, og det er også på det rene at den mangeårige og fruktbare dialogen mellom Hayek og Karl Popper om kunnskapsteori, vitenskapelig metode og spontan orden var av vesentlig betydning for Hayeks egen tenkning. Hayek var utvilsomt også en viktig inspirasjonskilde for Popper, som dediserte sin bok Conjectures and Refutations (1963) til sin gamle venn Hayek.

Hayek videreutviklet sine tanker om sammenhengene mellom samfunnsorden og frihet i første bind av Law, Legislation and Liberty (1973). I denne boken trekker Hayek linjene videre fra de generelle reglene og rammebetingelsene som en fri samfunnsorden forutsetter, til et fornyet argument for betydningen av sammenhengende prinsipper og ideologi – ja til og med i retning av et forsvar for et liberalt Utopia på vitenskapelig grunnlag:

I dag har ord som Utopia og ideologi en dårlig klang. Det er ikke til å fornekte at de fleste utopier har som mål å omforme samfunnet radikalt, og lider av innebygde selvmotsigelser som umuliggjør deres realisering. Likevel kan et idealbilde av samfunnet eller et retningsgivende konsept for en overordnet samfunnsorden, selv om de ikke er fullt ut realiserbare, vise seg å være uunnværlig som en politisk rettesnor, men også formidle et viktig vitenskapelig bidrag til løsning av praktiske politiske problemer.[xxvi]

Noen vil kanskje undre seg over at Hayek, som var en sterk kritiker av konstruktivistisk rasjonalisme, uttrykker så vidt konstruktive, byggende tanker som disse. Men dette er ikke så paradoksalt som det først kan se ut, når man tar i betraktning at Hayek uttrykte seg konstruktivt-utopisk om et samfunnskonsept definert av prinsipper for en fri samfunnsorden – og ikke om detaljregulering av hvordan en slik orden skal utfolde seg. Prinsippene er for Hayek, som for Benjamin Constant, frihetens forutsetninger. Detaljreguleringer er det motsatte – de er frihetsberøvende.

For Hayek er også detaljregulering og teknokratisk styringsoptimisme mulig å forstå på et vitenskapelig grunnlag, som en overdrevet tro på sentralisert kunnskap, eller som illusjon om hva vi faktisk kan ha kunnskap om. Blant annet påpekte Hayek den kunnskapsillusjonen som mange makroøkonomiske modeller bygger på. Det samme gjelder matematisk formaliserte modeller av økonomiens funksjonsmåte. I summen av disse punktene aner man også et siste svar fra Hayek til Keynes, og særlig til hans etterfølgere med store styringsambisjoner. Det er kanskje like stor grunn til å tolke Hayeks kritikk av kunnskapsillusjoner, slik den også ble oppsummert i hans nobelprisforedrag The Pretence of Knowledge [xxvii], som en grunnleggende kritikk av den fatale feilutviklingen som overdrevet tro på formaliserte matematiske modeller, perfekt effektive markeder og rasjonelle forventninger, som preget så store deler av det samfunnsøkonomiske fagmiljøet før finanskrisen i 2008. Etter den tid er det interessant å registrere at flere har begynt å lese Hayek.

Hayek unlimited

I dette portrettet av Hayek har jeg valgt å konsentrere meg om Hayeks største bidrag til forståelse av samfunn og økonomi som grunnlag for hans liberale argument. Av den grunn er en rekke øvrige bidrag innen alt fra europeisk samarbeid og union, institusjonell konkurranse og evolusjon, kognitiv psykologi, stagflasjonen på 1970-tallet og hans radikale forslag om valutakonkurranse ikke blitt berørt. Jeg har heller ikke behandlet oppfølgeren til The Constitution of Liberty, trebindsverket Law, Legislation and Liberty (1973–1979), samt den siste boken The Fatal Conceit (1988) på noen inngående måte. Alle disse arbeidene fortjener sin rettmessige plass i et mer komplett bilde av Friedrich Hayek, selv om de to siste arbeidene i liten grad tilfører noe nytt, og snarere har karakter av fordypninger og paralleller til tidligere publiserte studier.

Likevel kan listen over ikke-behandlede studier tjene som en understrekning av Hayeks allsidighet, grenseløse nysgjerrighet og dype vitenskapelige orientering. Hayek vil med stor sannsynlighet fortsette å vekke interesse, takket være den inspirasjonen som kvaliteten ved hans arbeid formidler – og som hele tiden inviterer til både nye oppdagelser og kritiske refleksjoner.

Like sikkert er det at Hayek også etterlater seg mange paradokser, uferdige tanker og noen selvmotsigelser. Enkelte av Hayeks tanker kan nok også ha bidratt til å redusere hans innflytelse som en ledende liberal tenker for vår tid. Ralf Dahrendorfs harde kritikk av Hayeks forhold til sosial rettferdighet bør spesielt nevnes.[xxviii] Hayek mente å bevise, nærmest vitenskapelig, at begrepet sosial rettferdighet var meningsløst i en liberal samfunnsorden, siden resultatet av spontane og anonyme markedsprosesser, hva angår inntektsfordeling, beror på en kombinasjon av dyktighet og flaks, og siden ingen konkret person har bestemt hvordan resultatet av prosessen blir.[xxix] Til Hayeks forsvar kan det hevdes at det har vist seg vanskelig å komme frem til en enighet om hva vi mener med «sosial rettferdighet».

Samtidig var Hayek tilhenger av moderat omfordeling og en minstestandard for alle. Det er derfor vanskelig å forestille seg at ikke Hayeks vurderinger, på dette punktet, må ha hatt noe å gjøre med et begrep som ligner på sosial rettferdighet, eller i det minste om sosial samvittighet eller anstendighet. Kanskje er ikke dette paradokset noe annet enn en bekreftelse på at Hayek var en kompleks tenker, og at han noen ganger kunne sette et ord eller et begrep på spissen, på en upopulær måte.

Men det er også gode grunner til å påstå at Hayek hadde en tendens til å neglisjere eller undervurdere samfunnsproblemer som hadde sitt utspring i privat makt og maktkonsentrasjon, samt maktforhold i samfunnet generelt. Denne kritikken av Hayek, selv om den ble fremført indirekte og på en høflig måte, finner vi tydelig uttrykt av både Walter Eucken, Wilhelm Röpke, og Alexander Rüstow.

Teksten over er skrevet av Lars Peder Nordbakken, økonom i Civita, og var opprinnelig publisert i boken Liberale tenkere for vår tid (2017). Teksten under er skrevet av Lars Fr. H. Svendsen, filosof i Civita, og ble publisert i antologien Liberalisme (2009).

Friedrich Hayek

Friedrich August von Hayek ble født i Wien den 8. mai 1899. Han var av en lavadelig slekt, og filosofen Ludwig Wittgenstein var hans tremenning, men de to ble aldri særlig godt kjent. Som ung var Hayek mest opptatt av biologi, men under første verdenskrig begynte interessen hans å dreie seg i retning av samfunnsvitenskapene, og særlig økonomifaget. Ved universitetet i Wien ble han introdusert for den økonomiske liberalismen, og den viktigste inspirasjonskilden var Carl Menger.

I 1921 fikk Hayek sin første jobb, som juridisk rådgiver i den østerrikske statsadministrasjonen, med Ludwig von Mises som sjef. Derigjennom skulle Mises få avgjørende innflytelse på Hayeks intellektuelle utvikling, da det førte til at Hayek forkastet den sosialismen han hadde vært tiltrukket av og ble en forsvarer av det frie markedet.  Mises så at Hayek var en stor begavelse, og i 1927 fikk han opprettet Det østerrikske instituttet for konjunkturforskning, der Hayek ble direktør. I 1931 ble Hayek invitert til å holde en serie forelesninger ved London School of Economics, og disse ble så godt mottatt at han fikk tilbud om en vitenskapelig stilling der. I 1938 ble han britisk statsborger.

Han utga boken The Road to Serfdomi 1944, og denne boken er så sterkt knyttet til den historiske situasjonen for sin tilblivelse at den i dag fremstår som mer datert enn mange av de andre verkene til Hayek. I utgangspunktet var boken tenkt som en fremstilling av motsetningen mellom de liberale demokratiene i Vesten og de totalitære regimene i Nazi-Tyskland og Sovjetunionen, men på grunn av krigens forløp valgte Hayek å legge mer vekt på Nazi-Tyskland, og redigerte bort mye av stoffet om Sovjet. Hayek betraktet ikke nazismen som sosialismens motsetning, men snarere som en videreutvikling av den. Boken ble en stor suksess, og førsteopplaget ble utsolgt på bare noen dager. I 1945 utga Hayeks venn Karl Popper sitt tobindsverk The Open Society and Its Enemies, som hadde store likheter med The Road to Serfdom. Hayek og Popper ble svært overrasket da de så hvor store likhetene var, for de hadde skrevet verkene helt uavhengig av hverandre. Hayek tok initiativ til dannelsen av Mont Pelerin Society, som hadde sitt første møte i påsken 1947. Her møttes klodens viktigste liberale tenkere for sammen å arbeide for å fremme liberale idealer, og denne gruppen fikk stor innflytelse på sikt.

I årene 1950-1963 levde Hayek i USA. Han virket ved universitetet i Chicago, der han hadde kontakt med medlemmer av den såkalte Chicago-skolen, som Milton Friedman. Hayek og Friedman kan imidlertid i liten grad sies å ha påvirket hverandre – snarere anerkjente de begge at de hadde kommet frem til en del beslektede standpunkter ad svært ulike veier.

Hayeks to viktigste bidrag til den politiske filosofien er The Constitution of Liberty (1960) og trebindsverket Law, Legislation and Liberty (1973-1979). Hayeks ambisjoner for The Constitution of Liberty – som han for øvrig fullførte på sin 60-årsdag – var store: Han håpet at den ville bli for det 20. århundre hva Adam Smiths Wealth of Nations hadde vært for det 18. Han ble imidlertid skuffet over mottagelsen verket fikk. Mot slutten av livet slet Hayek en del med depresjoner. Da han i 1974 ble tildelt Nobelprisen i økonomi, fikk han et mentalt løft og fikk en renessanse som blant annet innebar at han ble løftet frem av statsledere som Margaret Thatcher og Ronald Reagan. Like etter at Thatcher ble leder for det konservative partiet, avbrøt hun en taler under et møte og løftet opp Hayeks The Constitution of Liberty slik at alle kunne se boken. ”This is what we believe”, sa hun strengt, og slo boken i bordet. Hayeks siste verk var The Fatal Conceit (1988), men han var svært svekket på denne tiden, og flere har hevdet at boken i det vesentlige ble skrevet av dens ”redaktør”, William Warren Bartley. Hayek døde i Freiburg 23. mars 1992.

Gjennom et halvt århundre utfordret Hayek den til tider så utbredte oppfatningen om at sosialisme både er et mer rettferdig og mer effektivt økonomisk system enn kapitalismen. Hans hovedmotstander var sosialismen, men han var heller ikke særlig velvillig innstilt overfor konservatismen, og det er ingen tilfeldighet at The Constitution of Liberty ble avsluttet md en bredside mot sistnevnte ideologi. Man kan hevde at det i grunnen ikke er så mye ”nytt” å finne i Hayeks filosofi. De fleste av hans sentrale oppfatninger kan man også finne hos tidligere tenkere som David Hume, Adam Smith, John Stuart Mill, Ludwig von Mises etc. Hayeks selvforståelse var også den han ikke lanserte en ny teori, men snarere ga den klassiske liberalismen en ny og klarere utforming for sin egen tid.

En kjernetanke hos Hayek, som hos så mange andre i den liberale tradisjonen, er at det kan finnes frihet bare der det finnes lover. Friheten må utfolde seg i et samfunn, og et samfunn kan eksistere bare hvis det finnes lover. Denne tanken blir mest utførlig utviklet i trebindsverket Law, Legislation and Liberty, som han arbeidet med i 16 år og som er kommet litt ufortjent i skyggen av The Constitution of Liberty. Lovgivernes oppgave er å skape betingelser for at en spontan orden skal kunne vokse frem og fornye seg selv. Samtidig forutsetter friheten at individet har en avgrenset privatsfære der det kan gjøre som det ønsker uten at andre har rett til å blande seg inn, selvfølgelig under forutsetning at dette ikke innebærer en krenkelse av andres rettigheter. Det skal være fullstendig likhet for loven, noe som vil føre til forskjeller rett og slett fordi mennesker har ulike evner som produserer ulikt utkomme. Det er ikke en legitim oppgave for staten å utjevne disse forskjellene. Hayek avviste helt og fullt tanken om at frihet skal knyttes til å ha en viss levestandard. Velferd og frihet betraktes som separate spørsmål.

Hayeks frihetsbegrep er rent negativt – frihet betraktes utelukkende som fravær av tvang. Han skriver at tvang er et onde fordi den eliminerer individet som et tenkende og velgende vesen, og reduserer til et redskap for å oppnå mål som ikke er dets egne. Ufrihet reserveres for tvang forårsaket av personer, dvs. at for eksempel et naturfenomen ikke kan betraktes som et hinder for min frihet. Det kan virke som en selvmotsigelse av Hayek å tillate statlige intervensjoner som tilfredsstiller hans definisjon av tvang, som tvungen beskatning. Her hevder Hayek imidlertid at slikt er legitimt hvis en regel ligger til grunn og at denne regelen rammer alle borgere likt.

Ifølge Hayek er demokrati mulig bare der også finnes kapitalisme, dvs. at politisk frihet forutsetter økonomisk frihet. Hayek er positiv til demokratiet, men han mener også at det rommer betydelige farer. Han tillegger ikke demokratiet en egenverdi, men mener at det er et viktig middel for å sikre fred og frihet. Demokratiet kan imidlertid også bli en trussel mot friheten. Det faktum at noe er demokratisk bestemt, er ifølge Hayek ikke tilstrekkelig for å sikre det legitimitet, da det er fullt tenkelig at et flertall vedtar lover som krenker individers rettigheter. Det må derfor settes grenser for hva majoriteten i et demokrati overhodet har anledning til å bestemme. Her føyer Hayek seg inn i tradisjonen fra Tocqueville. I likhet med sistnevnte betraktet også Hayek ikke-statlige organisasjoner og foreninger som avgjørende deler av et velfungerende samfunn.

Et av de mest grunnleggende premissene i Hayeks filosofi knytter seg til hans syn på kunnskap, nærmere bestemt til at kunnskapen alltid er begrenset og spredt. Denne begrensningen gjør seg særlig gjeldende når vi forsøker å forstå komplekse systemer som for eksempel sosiale institusjoner. Kunnskapen er alltid spredt blant mange ulike individer og grupper, og ingen er i besittelse av det hele. For økonomiens del trakk han den slutningen av dette at sentral planlegging av økonomien er umulig å gjennomføre. I et fritt marked vil derimot prissystemet forsyne individer med koordinert informasjon som gjør det mulig å fordele ressursene på en mest mulig effektiv måte. En variant av dette argumentet var for øvrig tidligere fremført av John Stuart Mill, som fullstendig avviste tanken om at en stat skulle kunne kontrollere økonomien på en hensiktsmessig måte gjennom sentral planlegging. Hayek arbeidet for å fremme det han kalte en ”liberal utopi”. Den karakteriseres av konkurranse i både offentlig og privat sektor, med en betydelig reduksjon av den offentlige sektoren, og det vil videre være sterk desentralisering med mer makt på lokalplanet og mindre hos staten.

Teksten er skrevet av Lars Fr. H. Svendsen, filosof i Civita, og ble publisert i antologien Liberalisme (2009).

Videre lesning:

En vitenskapelig utgave av Hayeks samlede verker i 19 bind er under utgivelse fra University of Chicago Press (1988-).

The Road to Serfdom, Routledge, London 1944. (Norsk utgave:Veien til trelldom, overs. Gunnar Chr. Røed, Dreyer, Oslo 1949.)

Individualism and Economic Order,University of Chicago Press, Chicago 1948.

The Counter-Revolution of Science,Free Press, Glencoe 1952.

The Constitution of Liberty, Routledge, London 1960.

Law, Legislation and Liberty. Volume 1. Rules and Order. University of Chicago Press, Chicago 1973.

Law, Legislation and Liberty. Volume 2. The Mirage of Social Justice. University of Chicago Press, Chicago 1976.

Law, Legislation and Liberty. Volume 3. The Political Order of a Free People. University of Chicago Press, Chicago 1979.

The Fatal Conceit: The Errors of Socialism, University Of Chicago Press, Chicago 1988.

Butler, Eamonn: Hayek: Hans betydning for politisk og økonomisk tenkning, Civita, Oslo 2004.

Caldwell, Bruce: Hayek’s challenge: An intellectual biography of F.A. Hayek, University of Chicago Press, Chicago 2004.

Feser, Edward (red.): The Cambridge Companion to Hayek, Cambridge University Press, Cambridge 2006.

Gray, John: Hayek on Liberty, 3. utg., London, Routledge 1998.

Kley, Roland: Hayeks’s Social and Political Thought, Clarendon Press, Oxford 1994.

Petsoulas, Christina: Hayek’s Liberalism and ist Origins, Routledge, London 2001.

Wood, J.C og R. N. Woods (red.): Friedrich A. Hayek: Critical Assessments, 4 bind, Routledge, London 1991.

Noter

[i]Alan Ebenstein, Hayeks Journey, Palgrave Macmillan, 2003, 45.

[ii]Stephen Kresge (red.), Hayek on Hayek, The University of Chicago Press, 1994, 5–6.

[iii]Se Gottfried Haberlers intervju med Hayek 9. april 1975, gjengitt i A Discussion with Friedrich von Hayek,AEI, 1975, 12., men også F. A. Hayek, Full Emplyment at Any Price?, IEA, 1975, 26.

[iv]De tankene Hayek viste er gjengitt i Carl Menger, Problems in Economics and Sociology, University of Illinois Press, 1963, 144–159.

[v]Stephen Kresge (red.), Hayek on Hayek, op. cit., 80.

[vi]F. A. Hayek, Individualism and Economic Order, RKP, 1976, 54.

[vii]Se F. A. von Hayek, Freedom and the Economic System, The University of Chicago Press, 1939, 28–29.

[viii]Se F. A. von Hayek, Freedom and the Economic System, op.cit.,11–12.

[ix]Se Stefan Kolev, Hayek as an Ordo-Liberal, University of Hamburg/HWWI og Wilhelm-Röpke-Institute, Erfurt, 2009, 12.

[x]Se F. A. Hayek, The Fortunes of Liberalism, Routledge, 1992, 189.

[xi]F. A. Hayek, The Road to Serfdom, RKP, 1976, 178.

[xii]En god redegjørelse for den prosessen som til slutt ledet til dannelsen av Mont Pèlerin Society finnes i Philip Plickert, Wandlungen des Neoliberalismus– Eine Studie zu Entwicklung und Ausstrahlung der Mont Pèlerin Society, Lucius & Lucius, 2008, 115–153.

[xiii]Bemerkningen skriver seg fra Chicago-økonomen George J. Stigler, ref. George J. Stigler, Memoirs of an Unregulated Economist, Basic Books, 1988, 116–117.

[xiv]Historien om etableringen av Mont Pèlerin Society, og Hayeks rolle, er gitt en meget god og dekkende fremstilling i Philip Plickert, Wandlungen des Neoliberalismus –Eine Studie zu Entwicklung und Ausstrahlung der Mont Pèlerin Society,Lucius & Lucius, 2008, 115–153.Se også R. M. Hartwell, A History of the Mont Pelerin Society,Liberty Fund, 1995, 26–51.

[xv]Se Nils Goldschmidt og Jan-Otmar Hesse, Eucken, Hayek, and the Road to Serfdom, Walter Eucken Institute 2012, og Stefan Kolev m.fl., Walter Eucken’s Role in the Early History of the Mont Pelerin Society, Walter Eucken Institute, 2014.

[xvi]F. A. Hayek, The Road to Serfdom, op. cit., 27.

[xvii]Se Stefan Kolev m.fl., Walter Eucken’s Role in the Early History of the Mont Pelerin Society, Walter Eucken Institute, 2014.

[xviii]F. A. Hayek, The Constitution of Liberty, RKP, 1976, 231.

[xix]Ref. F. A. Hayek, New Studies, RKP, 1978, 179–190, og F. A. Hayek, Individualism and Economic Order, op. cit., 77–91

[xx]F. A. Hayek, The Road to Serfdom, 50–53.

[xxi]F. A. Hayek, The Road to Serfdom, 135–149.

[xxii]F. A. Hayek, The Constitution of Liberty, 108–109.

[xxiii]F. A. Hayek, The Constitution of Liberty, 115–117.

[xxiv]Se F. A. Hayek, New Studies, 191–218.

[xxv]F.A. Hayek, Kinds of Order in Society, opprinnelig publisert i 1964, gjengitt i The Politicization of Society, Liberty Press, 1979, 506–521.

[xxvi]F.A. Hayek, Law, Legislation and Liberty, Vol 1, RKP 1973, 64–65.

[xxvii]Gjengitt i F. A. Hayek, New Studies, op. cit., 23–34.

[xxviii]Ralf Dahrendorf, In dubio pro libertate, Freidrich Naumann Stiftung für die Freiheit, 2008.

[xxix]F. A. Hayek, New Studies, op. cit. 57–68.