Under er det to tekster om Mises. Den første teksten er skrevet av Lars Peder Nordbakken, økonom i Civita, og var opprinnelig publisert i boken Liberale tenkere for vår tid (2017). Den andre teksten er skrevet av Lars Fr. H. Svendsen, filosof i Civita, og ble publisert i antologien Liberalisme (2009).

En pionér i kampen for en liberal sivilisasjon

Ludwig von Mises var en banebryter for liberalismens renessanse etter andre verdenskrig. Mises opplevde på nært hold hvordan det tidligere så liberale, tolerante og kosmopolitiske Wien, allerede før første verdenskrig, skritt for skritt ble truet av rekke politiske mørkekrefter. Disse kreftene hadde på denne tiden ulike merkelapper: den kristelig-sosiale anti-semittismen, den tysk-nasjonale bevegelsen, marxistisk sosialisme og kommunisme.

Som et arketypisk barn av en borgerlig og fremtidsoptimistisk dannelseskultur, med jødiske røtter fra den østlige provinsen Galicia, kunne ikke den unge Mises unngå å se seg selv i et spenningsforhold til de frihetstruende kreftene rundt seg. Som mangeårig sjeføkonom ved det Østerrikske handelskammer (1920–1934), som også hadde en uavhengig rådgivende rolle i økonomisk-politiske spørsmål for parlament og regjering, opplevde Mises også det østerrikske «reduksjonssjokket» etter første verdenskrig på nært hold, det vil si overgangen fra det store dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn til den nye, lille republikken Østerrike. Alt som hadde virket truende før første verdenskrig, gikk heretter over til å utfolde sitt samfunnsødeleggende potensial gjennom en endeløs serie av kriser, voldeligheter og unntakstilstander.

Ludwig von Mises var også svært godt informert om utviklingen internasjonalt, og han var tidlig bekymret for utviklingen i Tyskland. I sine selvbiografiske notater skrev han at «rundt 1900 var praktisk talt alle i de tyskspråklige landene enten statsintervensjonister eller statssosialister. Fremtiden tilhørte den allmektige staten».[i] På grunnlag av sine inntrykk gjennom deltagelse i møtene til Verein für Sozialpolitik, den store foreningen som samlet samfunnsvitere og økonomer i det tyske språkområdet, mente Mises at man på slutten av 1920-tallet kunne telle antall liberale tyskere på to hender. Tydelig motivert av en tidlig erkjennelse av å stå midt oppe i en sivilisasjonskamp, bestemte Mises seg tidlig for å vie seg fullt og helt til å videreutvikle samfunnsøkonomisk teori, og til å kjempe for liberalismen – mot alle odds. Som liberal og som jøde hadde Mises ingen reelle muligheter til å bli utnevnt som ordinær professor ved universitetet i Wien. Og når det gjaldt liberalismen, som en intellektuell og levende idétradisjon, var den så godt som død etter første verdenskrig. Det fantes kun noen få isolerte sjeler her og der, og Mises var en av dem. I Wien fantes det riktignok også en liberal kvalitetsavis som var av stor betydning for kretsen rundt Mises: Die Neue Freie Presse.

Skal man forstå hvorfor nettopp Ludwig von Mises ble den avgjørende banebryteren for en ny liberal renessanse, er det lite som tyder på at det skyldes hans egen tolkning og fremstilling av liberalismen. Snarere tvert imot: Mises’ egen liberalismetolkning var for preget av den gamle og diskrediterte engelske gammel-liberalismen fra 1800-tallet, og dens betoning av laissez faire og et ubøyelig krav om at staten ikke skulle blande seg inn i økonomien. Det er også bemerkelsesverdig at ingen av Mises’ europeiske elever, inkludert Friedrich Hayek, som alle senere så på sin læremester som en helt, støttet fullt ut opp om Mises’ relativt ekstreme variant av laissez faire-liberalisme, som også gikk under tilnavn som Manchester-liberalisme og «nattvekterstaten».

Vi kommer nærmere en brukbar forklaring på Mises’ innflytelse, som utvilsomt viste seg å ha en betydelig utløsende kraft på andre, ved å fremheve kombinasjonen av hans nyskapende samfunnsøkonomiske tenkning, samt overbevisningskraften i hans gjennomgripende samfunnskritikk. Men selv her handlet ikke Mises’ innflytelse først og fremst om bred publisitet eller stor popularitet knyttet til de bøkene han skrev. Det var hovedsakelig gjennom påvirkning av et ganske lite antall uavhengige liberale intellektuelle og gjennom hans rolle som læremester og seminarleder, at hans ideer fikk konsekvenser. Det er ellers interessant å notere at praktisk talt alle hans «elever», inkludert Friedrich Hayek, opprinnelig så på seg selv som sosialister eller sosialdemokrater – før de ble konfrontert med Mises’ ideer.

De ideene som fikk mange til å tenke nytt omkring sosialismen som et ideal var Mises bok fra 1922: Gemeinwirtschaft (utgitt som Socialism på engelsk i 1936), en gjennomgripende økonomisk, historisk og sosiologisk kritikk av alle former for sosialisme. Her påviste Mises at sosialismen, i fravær av rasjonell økonomisk kalkulasjon basert på markedspriser, ville være ute av stand til å innfri sine løfter om økt levestandard for alle. Boken snudde opp ned på manges idealistiske forhåpninger i sosialistisk retning, og skulle få en helt spesiell betydning blant noen yngre økonomer som senere skulle komme til å prege den liberale renessansen etter andre verdenskrig: Fra Friedrich Hayek, Walter Eucken, Wilhelm Röpke og Alexander Rüstow, til Luigi Einaudi, Lionel Robbins og Bertil Ohlin, for å nevne noen.

Det kosmopolitiske Wien

Ludwig von Mises ble født i 1881 i Lemberg (Lviv) i den vestligste delen av nåværende Ukraina. Lemberg var lenge kjent som et sentrum for en progressiv jødisk kultur. Ludwig von Mises’ oldefar, Meyer Rachmiel Mises, var en typisk eksponent for denne kulturen. Han var en høyt respektert banksjef og samfunnsbygger. Han var blant annet pådriver for å spre bruk av tysk språk i det jødiske samfunnet, og pådriver for etablering av en tysk-språklig progressiv synagoge i Lemberg. I tillegg var han en av de ledende reform- og demokratiforkjemperne i Galicia, som skrev under en resolusjon til keiseren i 1848 med krav om like rettigheter for alle samfunnslag, frigjøring av jødene, og etablering av et eget galicisk parlament i Lemberg. Kravene ble innfridd det samme året. Meyer ble senere adlet av keiseren, med rett til å bære det honorære mellomnavnet «Edler von». Meyers yngste sønn og Ludwig von Mises’ bestefar, Hirsche, ble leder for en annen bank, og hans sønn, Hermann, var journalist og ble medlem av parlamentet i Wien for det liberale partiet i 1873. Det samme året ble også Joachim Landau, onkel av Mises’ mor Adele, innvalgt for samme parti. Giftemålet mellom Arthur Edler von Mises og Adele Landau var derfor også en union av to prominente, reformliberale jødiske familier.

I 1867 ble alle restriksjoner på jødisk innvandring til Wien avskaffet. Wien ble etter dette en magnet for progressive jøder fra de østlige provinsene som så en mulighet til å bli integrert i en mer sekulær og kosmopolitisk verden. Wienermagnetismen ble enda sterkere etter at polsk-nasjonale krefter fikk økt makt i Galicia fra 1882. Arthur og Adele flyttet til Wien etter at Arthur fikk stilling som rådgiver for jernbaneutbygging i jernbaneministeriet i Wien, noe av det mest fremtidsrettede og spennende en ung ingeniør kunne jobbe med på den tiden. Det bør nevnes at Wien mellom 1860 og 1914 kanskje var den mest dynamiske og kreative byen i hele Europa, og samtidig en by i sterk vekst, og preget av en helt spesiell åpen holdning til resten av verden. Forfatteren Stefan Zweig ga denne beskrivelsen av Wien i denne tidsepoken: »Alle som levde og arbeidet der følte seg fri fra pålagte begrensninger og fordommer. Det fantes ikke et sted hvor det var så lett å føle seg som en europeer».[ii]

Noe av det mest interessante med de progressive jødiske innvandrerne til Wien var at de på en bemerkelsesverdig måte tilførte byen ny energi, mer ambisjon og en appetitt på kultur som gjorde dem disponert til å gjennomføre beundringsverdige innovasjoner. Her levde en entreprenørånd som var frigjort fra frykten for ikke å bli sosialt akseptert, og mange jøder ble raskt ledende innenfor næringsliv, frie yrker, og innen kulturliv og vitenskap. Ved århundreskiftet representerte jødene i underkant av ni prosent av Wiens befolkning, men det er antatt at de stod for halvparten av alle artistiske og vitenskapelige prestasjoner. Et typisk trekk ved den borgerlige jødiske kulturen var mødrenes kulturelle dannelsesrolle i familien. Adele von Mises var et typisk eksempel. Hun la ned et stort arbeid i utdannelsen av sine tre sønner, med stor vekt på å oppdra dem til moderasjon og nøysomhet, og til å verdsette sannhet og moralske dyder – og fremfor alt å oppmuntre dem til å strekke seg mot det fremragende og gjøre sitt aller beste. Det var mange forbilder i Mises’ slekt som også Ludwig ble påvirket av. Blant de typiske miseske karaktertrekk var entusiasme, viljestyrke, intelligens og et klargjørende skriftspråk. Det var denne kulturen Ludwig von Mises vokste opp i. Den var også preget av pionérånd og av store muligheter til å ta aktivt del i de store spørsmålene i samtiden. For Ludwig von Mises ble det fort klart, spesielt etter at han hadde lest Carl Mengers Grundsätze, at han måtte bli samfunnsøkonom. Man skal heller ikke se bort fra at Wiens kafékultur gjorde diskusjonene og samtalene om de store spørsmålene i tiden ekstra lett tilgjengelig for unge talenter med et umettelig vitebegjær, som Ludwig von Mises. Mises vokste dessuten opp med tilgang til alt det Wien hadde å by på, innen kort gangavstand.

Mises studerte under den berømte økonomen, og flere ganger finansminister i Østerrike-Ungarn, Eugen von Böhm-Bawerk, og var i samme klasse som Joseph Schumpeter i to år. Böhm-Bawerk representerte, som en av Mengers etterfølgere ved universitetet i Wien, andre generasjon økonomer av den såkalte østerrikske skole.  Begrepet den østerrikske skole skriver seg fra den store metodestriden mellom den tyske historiske skolen anført av Gustav von Schmoller og Carl Menger fra Wien på slutten av 1800-tallet. Mises fikk raskt et forhold til denne metodestriden, og fortsatte kampen der Menger og Böhm-Bawerk slapp.

Böhm-Bawerk la fort merke til Mises og hans uredde, uavhengige og seriøse tenkning. Andre har også notert at Mises alt i ung alder var vanskelig å imponere, og at han hadde store vansker med å akseptere intellektuell latskap og dilettantisme, spesielt fra personer med fine titler og høye posisjoner. Slike holdninger gjorde ikke alltid livet enkelt for Ludwig von Mises, men de befestet en urokkelig integritet og representerte en karakterstyrke som kanskje gir oss en nøkkel til å forstå hvordan det var mulig for en enkeltperson langt på vei å starte revitaliseringen av liberalismen på egen hånd, omgitt av et hav av intoleranse og mørkekrefter.

Et banebrytende arbeid om penger og kreditt

Helt fra starten av Mises’ karriere i 1906, til han emigrerte til Genève i 1934, var hans akademiske arbeider noe han gjorde på fritiden, utenom vanlig arbeidstid. Hans første jobb etter studiene var som ansatt i finansavdelingen i fylket Niederösterreich. Han ble senere engasjert som utreder for et senter for boligreform, og ble i 1909 rekruttert som utredningsleder ved Handelskammeret i Wien. Mises skrev jevnlig fagartikler og artikler om økonomisk politikk, og hans utredninger ble ofte omtalt med rosende ord i pressen for sin grundighet og klare fremstilling.

Mises hadde en arbeidskapasitet og arbeidsdisiplin som var helt utenom det vanlige. Både Hayek og Mises’ senere kone, Margit, har gitt uttrykk for at de aldri helt forstod hvordan det var mulig å få gjort så mye som han gjorde, på toppen av en svært krevende jobb, og attpåtil alltid ha tid til hyggelige møter og samtaler. Det første beviset på denne evnen var den banebrytende boken Theorie des Geldes und der Umlaufsmittel (1912), som Mises skrev utenom arbeidstid gjennom året 1911. Denne boken var banebrytende på flere måter. Mises utvikler her en teori om penger og kreditt som er forankret i den subjektive, østerrikske verditeorien, og lykkes med dette å integrere penger og kreditt i en samlet samfunnsøkonomisk forståelsesramme, noe ingen tidligere hadde lyktes med. Mises viser hvordan både tilbudet og etterspørselen etter penger i virkeligheten blir påvirket av aktørenes individuelle verdivurderinger, og hvorfor det ikke er mulig med presise statistiske mål på tilbudet og etterspørselen etter penger. En annen banebrytende innsikt i Mises’ bok var forståelsen for at endringer i pengemengde og kredittvolum ikke virker nøytralt inn på økonomien, i motsetning til hva Irving Fisher la til grunn i sin enkle kvantitetsteori, og som også Milton Friedman senere bygde sin monetaristiske teori rundt. Basert på disse innsiktene, åpnet Mises opp et nytt kapittel i den såkalte østerrikske skolen: den østerrikske konjunkturteorien. Denne bygger på den grunnleggende forståelsen at det i perioder med ekspansiv pengepolitikk, kunstig lave renter og unormalt høy kredittvekst bygger seg opp finansielle og strukturelle ubalanser og bobler i økonomien, som senere vil sprekke og utløse en resesjon eller depresjon. Mises er i boken fra 1912 uvanlig forsiktig når han nøyer seg med å antyde at dette sannsynligvis er den beste mønsterforklaringen på de mest alvorlige konjunkturkrisene. Samtidig holdt han muligheten åpen for at det var mulig at andre årsaksforklaringer kan være like viktige. Det er i så måte nærliggende å nevne at Joseph Schumpeter i 1911 hadde utgitt sin bok, hvor han utledet sin berømte teori om økonomisk utvikling, og der penge- og kredittekspansjon også spiller en rolle, vel å merke ikke som en utløsende drivkraft, men snarere som en følge av bølger av innovasjoner. Mises kjente ganske sikkert til Schumpeters tenkning og kan ha holdt muligheten åpen for en tilnærming med Schumpeters perspektiv.

Det største tegnet på anerkjennelse av Mises’ bok kom fra ingen ringere enn professor Eugen von Böhm-Bawerk, som valgte å bruke hele to semestre av sitt seminar til å diskutere boken. Det ble etter hvert tydelig at Mises’ tenkning bestod sin kritiske prøve, og boken etablerte Mises som en betydelig samfunnsøkonom. Da den andre utgaven av boken kom ut i 1924, hadde Mises tatt bort forbeholdene omkring konjunkturforklaringer. Nå mente Mises mer bestemt at hans «teori om bankvirksomhet leder direkte til en konjunkturteori». Det er i ettertid nok å vise til utviklingen frem til børskrakket i 1929, den nylige finanskrisen i 2008, men også den såkalte norske bankkrisen på slutten av 1980-tallet, for å minne om hvor viktig Mises’ innsikt var, og hvor rett han hadde. Mises’ bok ble først oversatt til engelsk i 1934, men ble også levert inn som doktoravhandling, hvilket resulterte i at Mises fikk en tilknytning til universitetet i Wien som såkalt Privatdozent. Mellom våren 1913 og høsten 1914, også kalt den østerrikske skolens korte gullalder, kunne man som student oppleve forelesninger fra et stjernegalleri bestående av Böhm-Bawerk, Friedrich von Wieser, Eugen von Philippovich og Mises. I august 1914 døde Böhm-Bawerk og Mises ble sendt til krigsfronten i Karpatene. Dermed fikk gullalderen en brå slutt, men bare inntil videre.

Nasjon, stat og økonomi

Ludwig von Mises’ intellektuelle energi lot seg ikke påvirke av en verdenskrig. Etter en dramatisk tilværelse som offiser i den alpine fronten i sør, ble Mises i november 1917 utnevnt til kaptein og bragt til Wien som offiser i krigsøkonomi-ministeriet. Som mange andre samtidige intellektuelle hadde også Ludwig von Mises behov for å forstå årsakene og konsekvensene av en krig som ødela den gamle verden. Omtrent samtidig med at Keynes i 1919 utga The Economic Consequences of the Peace,kom Mises ut med sin bok Nation, Staat und Wirtschaft.[iii] I denne boken viste Mises for første gang frem den imponerende intellektuelle bredden og dybden som siden skulle bli så karakteristisk for hans tenkning. Boken analyserer nasjonalitetsprinsippet og betoner forskjellene mellom en liberal, demokratisk og pasifistisk nasjonalisme, på den ene side, og en militant, autoritær og imperialistisk nasjonalisme, på den annen side, samt deres idérøtter. Den militante prøyssiske nasjonalismen ble av Mises viet stor oppmerksomhet i en meget kritisk analyse, og satt i nær sammenheng med Tysklands problematiske demokrati-historie.

I dette arbeidet analyserte også Mises de problemene og erfaringene som krigsøkonomien har gitt om autarki, krigssosialismens økonomiske sentralstyring, og hvorfor sosialismens internasjonalt konfliktskapende tendens og potensial kunne komme til å true freden på nytt. Allerede i 1919 kan vi også ane at Mises er i startfasen på sitt neste store verk, en fundamentalkritikk av alle former for sosialisme:

Det kan tenkes at sosialismen representerer en bedre metode for organisering av menneskelig arbeid. Hvis denne teorien skulle vise seg å bli bekreftet, vil en hel verden, demokratisk forent i liberalismen, ikke nøle med å implementere det kommunistiske programmet. Hvem vil vel i et demokratisk samfunn opponere mot en reform som vil bringe de største velferdsgevinstene til det brede lag av folket? En rasjonell politikk vil ikke avvise sosialismen på prinsipielt grunnlag. Men den vil avvise en sosialisme som ikke bygger på saklig forståelse, som i stedet hviler på uklare følelser, som ikke bygger på logikk men heller på mystikken rundt en frelseslære, en sosialisme som utgår fra den frie folkeviljen til en majoritet, men snarere fra terrorismen fra ville fanatikere.[iv]

For Mises var det en smittsom autoritær sykdom i alle former for anti-liberalisme, og hans vurdering av Tyskland var alt annet enn optimistisk:

Det er kanskje forståelig at et folk som er blitt utsatt for maktens evangelium i årtier, og som fikk vekket sine instinkter for maktbruk av den store krigens grusomheter, også i denne krisen tyr til maktbruk og realpolitikk. Spartakistenes terror er kun en fortsettelse av junkernes politikk, på samme måte som bolsjevikenes terror representerer en videreføring av tsarismen.[v]

Mises’ bok var nok spesielt myntet på Tyskland, med en innstendig bønn om å lære av historien, og innse at Tysklands redning er å omfavne det liberale demokratiet, som Mises, i sin kjerne, tolket som selvbestemmelse for både individer og nasjoner. Men det er klart at Mises allerede i 1919 ante at det på nytt kunne gå galt:

Det ville utgjøre den mest forferdelige ulykke for Tyskland og for hele menneskeheten hvis ideen om revansj skulle komme til å dominere tysk politikk i fremtiden.[vi]

Boken om nasjon og stat skal også ha vært en viktig inspirasjonskilde for yngre tenkere som Hayek og Röpke. Mises deltok også i mange av Wiens diskusjonskretser og ble etter hvert kjent som der Liberale, eller Mr. Liberal. Etter at Mises ble sjeføkonom for handelskammeret i 1920, tok han initiativ til å starte et samfunnsvitenskapelig orientert privatseminar. Det skulle vise seg å bli av stor betydning i en periode hvor universitetet ble stadig mer politisert og preget av alt annet enn fri forskning.

Mises’ privatseminar 1920–1934      

Mises’ privatseminar ble avholdt på fredag kveld fra kl. 19:00 til kl. 22:00 hver 14. dag i Handelskammerets romslige lokaler, etterfulgt av et måltid på en italiensk restaurant, og deretter avsluttet på Cafe Künstler, ikke sjelden inn i de små timer. I hvert seminarmøte presenterte en av deltagerne en rapport fra sitt akademiske arbeid, basert på sitt eget selvvalgte tema, etterfulgt av diskusjon. Hensikten var at deltagerne på denne måten skulle få testet sine ideer, motta kommentarer og kritikk, og dermed få hjelp til å videreutvikle og forbedre sitt eget arbeid. Mises så på seg selv kun som en uformell leder av seminaret og som en deltager på lik linje med alle andre.

Mises’ privatseminar var utvilsomt en stor suksess i et lite format, og dette seminarets betydning for den enkelte deltagers egen utvikling forklarer mye av årsaken til Mises’ store betydning som banebryter for den moderne liberalismen. For det første var atmosfæren i seminarene, etter alle rapporter å dømme, unik i sin dyrking av fri diskusjon og toleranse innenfor en frivillig ramme. Seminaret hadde overhodet ingen formell funksjon, og det var fristilt fra både universitetet og handelskammeret. Deltagerne var enige om å ikke fremstå som en enhet utad, og det eneste felles målet var å bidra til å fremme samfunnsvitenskap gjennom kvalifiserte diskusjoner. Temaene som ble diskutert handlet typisk om samfunnsøkonomi, sosiologi, politisk filosofi, vitenskapsfilosofi og kunnskapsteori. Ifølge Mises var det innenfor denne seminarkretsen den yngre østerrikske skolen levde videre etter første verdenskrig.

Kvaliteten på Mises’ privatseminar er lettest å lese ut fra hvem som deltok jevnlig på møtene. Av de 27 mest faste deltagerne var det også syv kvinner, hvilket var uvanlig på denne tiden. En av de kvinnelige deltagerne, Martha Stephanie Braun, som senere underviste ved New York University, beskrev mange år etter sin egen opplevelse slik:

Jeg har levd i mange byer og vært medlem av mange organisasjoner. Jeg er sikker på at det ikke finnes noen tilsvarende krets, hvor diskusjonenes intensitet, interesse og intellektuelle standard er så høy som den var i Mises-seminaret.[vii]

De øvrige faste deltagerne inkluderte navn som Gottfried Haberler, Friedrich Hayek, Oskar Morgenstein (en pionér innen spillteori), Fritz Machlup, Alfred Schütz, Felix Kaufmann, Karl Bode, Helene Lieser-Berger og Erich Voegelin. Seminaret tiltrakk seg etter hvert også internasjonal oppmerksomhet, og blant de sporadiske deltagere fra andre land finner vi Lionel Robbins (London School of Economics), den estlandske økonomen Ragnar Nurske og den britiske Labour-politikeren Hugh Gaitskell.[viii] Noen av Mises’ egne ord om privatseminaret fortjener også å bli gjengitt:

Vi dannet hverken en skole, forsamling eller sekt. Vi hjalp hverandre mer basert på kritikk enn enighet. Men vi var enige og samstemte på en sak: å fremme samfunnsvitenskap. Hver og en av oss arbeidet for seg selv, slik seg hør og bør for en tenker. Likevel arbeidet vi hver og en også for kretsen, og vi søkte ingen annen belønning enn enkel intellektuell anerkjennelse….I denne kretsen produserte wienerkulturen en av sine siste blomster. [ix]

Perioden mellom 1920 og 1934 var en meget produktiv periode for Ludwig von Mises. De temaene han involverte seg mest i var stabiliserende pengepolitikk og konjunkturpolitikk, problemer knyttet til sosialistisk planøkonomi, statsintervensjonisme, samt et forsøk på å gjenskape liberalismens samfunnsidé.

Sosialisme og statsintervensjonisme 

Allerede kort tid etter publiseringen av boken om nasjon og stat i 1919 hadde Mises utviklet sin teoretiske analyse av mulighetene for rasjonell økonomisk kalkulasjon i sosialistiske samfunn. Han presenterte sin teoretiske analyse i den nasjonaløkonomiske foreningen tidlig i 1920, med flere ledende marxistiske økonomer og Joseph Schumpeter til stede. Mises’ nøye grunngitte konklusjon om umuligheten av rasjonell økonomisk kalkulasjon i en sosialistisk økonomi, hvor alle produksjonsmidlene er statseide, slo ned som en intellektuell bombe i forsamlingen. De motforestillingene som dukket opp ble i tur og orden parert av Mises, og et varig paradigmeskift i analysen av sammenlignende økonomiske systemer var innvarslet gjennom Mises’ tenkning.

Men dette var bare starten på det store verket om sosialismen som Mises publiserte i 1922, og som er omtalt tidligere. Mises tar i Gemeinwirtshaft (Socialism) for seg tre hovedområder i sin kritikk av alle former for sosialisme: sosialismens økonomiske funksjonsdyktighet nasjonalt og internasjonalt, sosialismens påståtte uunngåelighet, samt sosialismens krav på moralsk overlegenhet. Kritikken er systematisk, grundig, redelig og fullstendig ødeleggende for sosialismens tilhengere, både til høyre og venstre, og ble oppsummert slik av Mises:

Vi har vist hvorfor den sosialistiske økonomien ikke lar seg realisere: ikke fordi menneskets moralske standard er for lav, men fordi problemene en sosialistisk samfunnsorden må løse innebærer noen uoverkommelige vanskeligheter. Sosialismens umulighet skyldes en intellektuell svakhet, og ikke en moralsk svakhet. Sosialismen kan ikke nå sine mål fordi en sosialistisk økonomi ikke kan kalkulere basert på markedsverdier. Selv engler, hvis de var utstyrt med menneskelig fornuft, vil ikke være i stand til å skape et sosialistisk samfunn.[x]

Mises demonstrerte ikke bare hvorfor de sentrale planleggerne i en kollektivistisk økonomi ville være hjelpeløse så lenge de ikke hadde tilgang til det avgjørende verktøyet som muliggjorde rasjonell økonomisk kalkulasjon – fordi det forutsetter markedsgenererte priser, som reflekterer et realistisk forhold mellom relativ ressursknapphet på tilbudssiden og forbrukernes verdivurderinger og preferanser på etterspørselssiden. Mises viste også hvorfor en konsekvent gjennomført økonomisk kollektivisme må lede til tyranni, siden staten ville ha monopolistisk kontroll over alt folk trenger for å leve sine liv.

I de innledende kapitlene, hvor de deskriptive forskjellene mellom sosialisme og liberalisme behandles, gir også Mises en tydeligere beskrivelse av liberalismens ultimate forankring i individets frihet, sammenlignet med tidligere skrifter:

Menneskets frihet i sine relasjoner med andre betyr å være uavhengig av sine medmenneskers vilkårlige makt og vilje. Å være sikret juridisk anerkjennelse av sine borgerrettigheter, å begrense myndighetenes rom for å opptre vilkårlig så mye som mulig – det er målet til den liberale bevegelsen.[xi]

Et nært beslektet problem med sosialismen, som også gjorde seg gjeldende med full tyngde i mellomkrigstiden, var et stort spekter av statlige intervensjoner i økonomien, gjennom ulike former for prisregulering, kvoteregulering, subsidier, monopolprivilegier, handelsproteksjonisme og diskriminering, valutaregulering og kontroll med videre. I en lengre artikkel fra 1926 viste Mises at statsintervensjonisme i markedets funksjonsmåte ikke kan anses som et stabilt, alternativt økonomisk system, fordi reguleringene vil ha en tendens til å påkalle stadig nye reguleringer for å bøte på de negative konsekvensene av de opprinnelige inngrepene. Dermed oppstår en selvforsterkende intervensjonssyklus som logisk ender opp som en fullstendig sentralstyrt økonomi, som tilsvarer en sosialistisk økonomi.[xii]

En spesielt farlig kombinasjon av sterk monetær inflasjon og altomfattende prisregulering for å holde prisene kunstig nede, såkalt undertrykt inflasjon, viste seg senere å bli en snarvei inn i en sentralstyrt autoritær kommandoøkonomi, med rasjonering av alle varer og tjenester. Slik ble tysk økonomi raskt forvandlet under nasjonalsosialismen etter 1933.

Mises skrev også viktige bidrag som aktualiserte den østerrikske penge- og konjunkturteorien. Midt i hyperinflasjonen publiserte Mises i 1923 en fagartikkel om stabilisering av pengesystemet, en lengre profetisk artikkel i 1928 om pengepolitisk stabilisering for å eliminere sterke konjunktursvingninger og kriser, samt en oppsummering av status i internasjonal konjunkturforskning fra 1933.[xiii]Mises holdt ellers et lengre foredrag i Tsjekkoslovakia i 1931, hvor han analyserte årsakene til den økonomiske krisen og mulige veier ut av problemene. I dette foredraget ga han uttrykk for bekymring for at krisen hadde blitt ekstra forsterket av ulike statlige markedsintervensjoner som vanskeliggjorde en mer fleksibel tilpasning av produksjonen.[xiv] I 1926 tok Mises initiativet til å etablere det østerrikske konjunkturforskningsinstituttet, med Friedrich Hayek som første leder, senere etterfulgt av Gottfried Haberler og Oskar Morgenstern.

Liberalismus

I den idékampen som Mises forstod seg selv å stå i bresjen for, en kamp for å bevare og fornye den liberale sivilisasjonen, følte han etter hvert også et behov for å presentere den liberalismen han stod for på en systematisk måte. I Liberalismus fra 1927 (oversatt til engelsk i 1962) blir de tidligere bruddstykkene av Mises’ liberalisme satt sammen til et helhetlig samfunnssyn. Dette var Mises’ forsøk på å utvikle et manifest for liberalismen i en populær form, først og fremst myntet på et publikum i Tyskland og Østerrike.

I denne boken skriver Mises om hva «de liberale» mener og står for. Det synet Mises gir uttrykk for når han snakker om «de liberale» er imidlertid ikke å forstå som en sammenfatning av en slags konsensus blant et sett av liberale tenkere. Det Mises gir uttrykk for i Liberalismus er egentlig hans egen tolkning av den klassiske engelske liberalismen fra 1800-tallet, oppdatert med resultatene av sitt eget arbeid. Det siste er viktig nok, siden dette var første gangen Mises utledet de positive politiske implikasjonene av sine tidligere arbeider.

Mises’ forsvar for liberalismen var høyst originalt av minst to grunner. For det første, hevdet Mises at liberalismen ikke utgjør noen komplett doktrine eller dogme, men tvert i mot er å forstå som en anvendelse av lærdommer fra samfunnsvitenskapene, omsatt i vår egen samfunnssituasjon.[xv] Mises’ liberalisme er med andre ord vitenskapelig fundert.  Av den grunn, hevdet Mises, holder det heller ikke å gå tilbake til tenkere som Smith, Hume, Ricardo, Bentham og Humboldt, fordi vitenskapen, og følgelig også liberalismen, har utviklet seg en hel del siden deres tid. Liberalismen er derfor hele tiden i bevegelse, slik at også Mises’ bok kun kan forstås som et dekkende bilde basert på den samfunnsvitenskapelige statusen i 1927.

For det andre bygger Mises sitt forsvar for liberalismen utelukkende på et velferdsargument. Han forsvarer essensen i den engelske utilitarismen, selv om han er kritisk til Benthams uttrykk: «the greatest happiness of the greatest number». I stedet hevder Mises følgende:

Historisk var liberalismen den første politiske bevegelsen som siktet mot å fremme alles velferd, ikke bare velferden til spesielle grupper. Liberalismen skiller seg fra sosialismen, som i likhet med liberalismen også hevder å fremme det felles beste, ikke gjennom hvilke mål man sikter mot, men med hvilke midler man velger å ta i bruk. …Liberalismen lover kun én ting: fredelig, uforstyrret utvikling av en bedre levestandard for alle, og derigjennom beskytte den enkelte fra eksterne kilder til smerte og lidelse – så langt det er mulig for samfunnsinstitusjoner å bidra til nettopp dette. Å redusere lidelse og øke menneskets lykke og velvære: det er liberalismens mål.[xvi]

Basert på disse to hovedpremissene utleder Mises sitt liberalisme-argument gjennom en firedelt oppbygning: 1) fundamentet for liberal politikk, med hovedvekt på institusjoner, 2) liberal økonomisk politikk, med vekt på valg av økonomisk system, 3) liberal utenrikspolitikk, og til slutt 4) om forholdet mellom liberalismen og politiske partier. Om det siste hadde Mises også et markant syn som gjenspeiler en tydelig skuffelse over å ha observert at ingen politiske partier har levd opp til den genuine liberalismen: «Liberalismen har ingen partiblomst, ingen partifarge, ingen partisang, ingen partiidoler, ingen symboler og ingen slagord. Den har substansen og argumentene, og kun disse kan lede liberalismen frem til seier».[xvii]

Den liberalismen Mises forfektet i Liberalismus reflekterte en samfunnsorden kjennetegnet av en sterkt begrenset stat, en minimumstat, som i all hovedsak begrenser seg til å ivareta primæroppgavene: beskyttelse av liv, frihet og eiendom. Mises var tydelig kritisk til alle ambisjoner om å gå utover disse primæroppgavene, og minnet om Jacob Burckhardts syn på makt, som et onde i seg selv – uansett hvem som utøver den.[xviii] Mises er likevel ganske vag på det konkrete hva gjelder statens legitime oppgaver, og det viste seg senere at han i flere utredninger og rapporter nyanserte seg selv, og la til flere oppgaver, spesielt knyttet til samfunnsinfrastruktur og utdanning.

En helt spesiell kvalitet ved Mises’ liberalisme er at han fremfører et kompromissløst forsvar for økonomisk frihet i sin fulle bredde: frie markeder, fri handel, frie kapitalbevegelser og fri migrasjon. Samtidig forfekter Mises en forståelse av det frie samfunnet, basert på rettsstat, demokrati og markedsøkonomi, som det eneste samfunnssystem som fremmer harmoni mellom alle samfunnsmedlemmers «riktig forståtte» egeninteresse. Mises ser derfor på liberalismen som den eneste reelle fredsideologien. Mises’ liberalisme er fremfor alt kosmopolitisk, og det er kanskje nettopp i sin betoning av det kosmopolitiske at Mises sterkest gir uttrykk for en idealistisk glød:

Det sneversynet som ikke evner å se noe utover sin egen stat og sin egen nasjon, og som ikke har noen begreper om viktigheten av internasjonalt samarbeid, må bli erstattet med en kosmopolitisk forståelse. Imidlertid er dette kun mulig hvis det internasjonale samfunnet av nasjoner er konstituert på en slik måte at intet folk og intet individ blir undertrykt på grunnlag av sin nasjonalitet eller nasjonale særegenheter. Nasjonalistisk politikk, som alltid forsøker å ruinere sine naboer, er dømt til å ende opp med å ruinere alle.[xix]

I denne sammenheng fremfører også Mises et knallhardt oppgjør med alle former for imperialisme og kolonialisme, og leverer et glødende filosofisk manifest for et kosmopolitisk liberalt verdensbilde:

Liberalismens ultimate ideal er en verden kjennetegnet av et fredelig og friksjonsfritt samarbeid som inkluderer hele menneskeheten. Liberal tenkning har alltid hatt blikket rettet mot hele menneskeheten, og ikke bare deler av den. De liberale ideene begrenser seg ikke til enkelte grupper, de stanser ikke opp ved grensene til landsbyer, provinser, nasjoner eller kontinenter. De er kosmopolitiske og økumeniske, de inkluderer alle og en hel verden. Liberalisme er i så henseende humanisme, og de liberale er verdensborgere og kosmopolitter.[xx]

En person som uttrykker seg på en slik måte kan man kanskje også mistenke for å basere sitt liberalismesyn på litt mer enn avledet samfunnsvitenskap. Kanskje formidler slike ord også bildet av en person som mange lot seg fascinere av som en levende representant for en helt unik wienersk og liberal dannelseskultur – en sivilisasjon som ble tvunget i eksil.

Mises i Genève 1934–1940

De politiske forholdene i Wien ble stadig forverret, og i 1934 var Mises kommet til et punkt hvor emigrasjon var eneste utvei. Mises uttalte senere at det særlig var den raske fremveksten av det nasjonalsosialistiske partiet som skremte ham, og som påskyndet hans beslutning om å takke ja til et professorat i internasjonal økonomi ved Institut des Hautes Études Internationales i Genève, under ledelse av William Rappard og Paul Mantoux. Fra nå av kunne Mises for første gang vie seg fullt og helt til samfunnsøkonomiske studier. Emigrasjonen til Genève var en stor befrielse for Mises, så lenge det varte: «Det var en vennlig atmosfære mellom studenter og lærere, og ånden til den genuine liberalismen blomstret i denne unike institusjonen. Overalt rundt oss steg den barbariske flommen, og vi visste alle sammen at vi kun kjempet med et fortapt håp».[xxi]

I Genève satte Mises i gang med sitt største og mest ambisiøse prosjekt, en samlet teoretisk fremstilling av samfunnsøkonomi, hvor realøkonomien forenes med penge- og kredittsystemet til en realistisk helhet, fundert i Mises’ oppdaterte forståelse av den østerrikske skolens unike innsikter. Resultatet ble boken Nationalökonomie, som ble utgitt i mai 1940, rett før det aktuelle forlaget gikk konkurs. Tragedien med den dårlige timingen ble fullbyrdet ved at mange av de kopiene Mises selv hadde, og som han forsøkte å sende til venner og kollegaer, ikke nådde frem til mottaker. Mises klarte å ta dette på en humoristisk måte: «Jeg antar at nazistene brukte bøkene som drivstoff».[xxii]

Nationalökonomie fikk senere nytt liv gjennom den berømte reviderte engelske utgaven, som fikk navnet Human Action, A Treatise on Economics (1949). Dette verket ble for ettertiden det sentrale referanseverket for den østerrikske skolen av samfunnsøkonomer. Her utledes et perspektiv på samfunnsøkonomi som bygger på individuelle og hensiktsmotiverte menneskelige handlinger, et perspektiv som betoner markedet som en konkurransedrevet entreprenøriell prosess, hvor aktørene besitter begrenset kunnskap og foretar handlinger rettet mot en usikker fremtid. Her finnes ingen perfeksjon, ingen likevekt og ingen tidløshet. I stedet finnes dynamiske prosesser som er kritisk betinget av markedets institusjonelle rammebetingelser. Det mest banebrytende aspektet ved Mises’ bidrag til samfunnsøkonomisk forståelse, utover det epistemologiske og metodiske fundamentet, består ifølge Israel Kirzner i å behandle markedet som en prosess, og ikke som en tilstand. I dette perspektivet blir ikke samfunnsøkonomien behandlet som et lukket og predeterminert system, slik det gjøres i formalisert nyklassisk teori, men tvert i mot som en åpen og udeterminert prosess, med rom for entreprenørskap, prøving og feiling og produktivitetsvekst gjennom verdiskapende innovasjoner.[xxiii] Denne markedsprosessen har ifølge Mises også noen uvurderlige koordinerende egenskaper:

Markedet er en prosess som drives av samspillet mellom individuelle handlinger basert på arbeidsdeling. Drivkreftene som bestemmer markedssituasjonen – som er under konstant forandring – er verdivurderingene til de samme individene, og deres handlinger basert på disse verdivurderingene. Det er ingenting ved marked som er mystisk eller som ikke er menneskelig. Markedsprosessen er helt og holdent et resultat av menneskelige handlinger. Markedet styrer det enkelte individs aktiviteter i den retningen som best tjener behovene og ønskene til sine medmennesker.[xxiv]

Det er god grunn til å hevde at Mises’ grunnleggende dynamiske syn på markedsøkonomien fikk stor oppslutning blant de fleste liberale økonomer som senere skulle komme til å prege den internasjonale markedsøkonomiske renessansen som startet i Vest-Tyskland etter andre verdenskrig. Det var ingen drøm om perfekte markeder, perfekt konkurranse, statisk likevekt eller rasjonelle forventninger som veiledet Hayek, Röpke eller Eucken – de forstod markedsøkonomiens modus operandi mer i retning av Mises’ grunnleggende forståelse.

I 1938, i det samme året Ludwig von Mises giftet seg med skuespillerinnen og oversetteren Margit Sereny Herzfeld, deltok han på det berømte seminaret i Paris som ble arrangert av en gruppe franske intellektuelle, i et forsøk på å gjenskape og fornye liberalismen som en intellektuell bevegelse. Seminaret fikk navnet Le Colloque Walter Lippmann, oppkalt etter den amerikanske journalisten og forfatteren, som et par år tidligere hadde utgitt boken The Good Society, et «opprop» til liberale intellektuelle om å fornye liberalismen som et svar på den gamle liberalismens svakheter. På dette møtet deltok flere intellektuelle som senere skulle bli sentrale i Mont Pèlerin Society, som ble etablert i 1947.

Allerede ved Paris-møtet ble det klart at det fantes to ytterfløyer i forsamlingen, en liten klassisk liberal laissez-faire-fløy med Mises som talsmann, og en langt større moderat fløy som allerede var godt i gang med å fornye liberalismen, anført av Alexander Rüstow og Wilhelm Röpke. På dette tidspunktet var forresten Röpke og Mises kollegaer ved samme institutt i Genève. Friedrich Hayek inntok en mellomposisjon, selv om hans tenkning i de nærmeste årene etter Paris-møtet lente tydelig i retning av Röpke, Rüstow og den ordoliberale Walter Eucken. Det var på dette møtet man ble enige om å markere avstand til den gamle liberalismen ved å ta i bruk begrepet «nyliberal», etter forslag fra Alexander Rüstow. Ifølge referatet fra møtet var alle enige om dette, til og med Mises – overraskende nok. Initiativtakerne hadde etter det suksessfulle møtet store planer om oppfølgende møter og til og med etablering av et internasjonalt liberalt tidsskrift på akademisk nivå. Men, den nye verdenskrigens anmarsj satte en stopper for planene.

Mises’ tidligere følelse av befrielse over å etablere seg i Genève ble også raskt borte etter utbruddet av andre verdenskrig. Da fikk Mises oppleve baksiden av de sveitsiske myndighetenes «gjestfrihet»: Myndighetene ga beskjed til instituttet om at Mises’ tilknytning ble betraktet som en politisk byrde, og som en sikkerhetsrisiko.[xxv] Etter et intenst arbeid med å finne en trygg fluktrute til Lisboa, for så å ta båten over til New York, lyktes det Mises å flykte ut av Sveits i august 1940. Denne flukten er godt beskrevet av Margit von Mises i boken My Years with Ludwig von Mises.[xxvi] Mises så ikke Europa igjen før han deltok på det første møtet i Mont Pèlerin Society, påsken 1947.

New York

Ludwig von Mises ble til slutt en new yorker. Her gikk han på nytt i gang med å etablere seg i et nytt hjemland, 59 år gammel. Samtidig åpnet Mises et nytt kapittel i sin produktive karriere, med base på West Side Manhattan, som assosiert professor ved New York University, med velvillig støtte fra The Volcker Fund og The Rockefeller Foundation.

Blant de første arbeidene Mises skrev i New York var noen foredrag og rapporter omkring gjenoppbyggingen av Europa etter krigen. Han skrev blant annet flere interessante foredrag om betingelsene for å lykkes med en europeisk union, om Amerikas nøkkelrolle i å stimulere til en sunn liberal gjenoppbygging, som Mises understreket måtte komme innenfra, fra europeerne selv.[xxvii] Av stor interesse er også en skisse Mises skrev om anbefalte retningslinjer for gjenoppbygging av Østerrike i 1940, på oppfordring fra Otto von Habsburg, den tidligere erkehertugen av Østerrike. I 1941 skrev Mises et annet interessant notat, et forslag om å etablere en øst-europeisk økonomisk union, som han kalte for Eastern Democratic Union, for etablering av varig fred i Øst-Europa. I dette forslaget ser Mises for seg en føderal statsdannelse for hele området fra Tyskland og Italia i vest til grensen mot Russland i øst. Mises foreslår en begrenset sentralmakt som sikrer en økonomisk union med felles valuta, fri handel, og frie bevegelser av kapital og mennesker, samt full nasjonal selvbestemmelse innenfor unionen.[xxviii] Det Mises foreslår kan tolkes som en modernisert og utvidet versjon av det gamle Østerrike-Ungarn, samtidig som parallellene til vår tids EU også er slående.

Under andre verdenskrig skrev også Mises en ny bok, Omnipotent Government, The Rise of the Total State and Total War (1944), som analyserte årsakene til Vestens krise. Boken handlet i hovedsak om Tysklands tragiske historie, fra Bismarck til Weimar-republikken – en historie om militarisme, etatisme, sosialisme, nasjonalisme, anti-semittisme og rasisme.[xxix]

I 1944 publiserte Mises også en liten bok med tittelen Bureaucracy, en analyse i grenselandet mellom sosiologi og samfunnsøkonomi av forskjellene mellom byråkratisk ledelse og lønnsomhetsbasert resultatledelse, samt disse ledelsesformenes sosiale, politiske og sosialpsykologiske konsekvenser. Mises retter i denne boken også et fornyet lys mot hvordan et lands politiske kultur blir påvirket av landets økonomiske kultur, og spesielt i hvilken grad det økonomiske systemet gjenspeiler en liberal markedsøkonomi kontra en sosialistisk planøkonomi, eller noe midt i mellom.[xxx] Den markedsøkonomiske delen av analysen videreutviklet Mises i et mye omtalt foredrag på et møte i Mont Pèlerin Society i 1951, under tittelen Profit and Loss. I dette foredraget levendegjorde Mises hvordan markedsøkonomiens doble sett av incentiver, gjennom både prisdannelsen og økonomisk kalkulasjon og resultatregnskap, skaper en selvforsterkende drivkraft som gjennom entreprenørskap kanaliserer samfunnets ressurser mot tilfredsstillelse av befolkningens mest påtrengende behov.[xxxi] Også det sosialpsykologiske aspektet i Bureaucracy følger Mises opp i en popularisert pamflett fra 1956, med tittelen The Anti-Capitalistic Mentality.[xxxii]

Et nytt privatseminar  

Mises startet i 1948 opp på nytt med et mangeårig privatseminar etter mønster fra Wien. Dette seminaret holdt Mises helt til 1969, og det samlet en ny Mises-krets med nye ringvirkninger.[xxxiii] Den nye Mises-kretsen i New York kan deles inn i to hovedgrupper: En seniorgruppe med hans nære venner Henry Hazlitt, Leonard E. Read og Lawrence Fertig i spissen, og en yngre gruppe som senere skulle få stor betydning ved å bygge videre på Mises’ akademiske arbeider: Israel Kirzner, Murray Rothbard, Hans Sennholz, George Reisman, Louis Spadaro og Ralph Raico. Av disse var det særlig Israel Kirzner som utmerket seg med en serie viktige studier omkring entreprenørskap, konkurranse og dynamiske markedsprosesser. Kirzner ble senere professor ved New York University, og skrev sin doktoravhandling om samfunnsøkonomisk metode med tittelen The Economic Point of View, med Mises som veileder. Den andre av de unge stjernene, Murray Rothbard, ble mest kjent som talsmann for en anarkistisk versjon av amerikansk libertarianisme.

Mises’ siste vitenskapelige arbeider

Mises avsluttet sin intellektuelle karriere med flere viktige bidrag til å belyse den østerrikske skolens idéhistorie, epistemologiske grunnlag og metode. I 1962 utkom The Ultimate Foundation of Economic Science[xxxiv], som omhandler epistemologiske og metodiske problemer innen samfunnsøkonomien, og i 1969 publiserte Mises et essay om den østerrikske skoles idéhistorie, The Historical Setting of the Austrian School of Economics.[xxxv] Den siste publikasjonen gir også et godt bilde av bakgrunnen og innholdet i den såkalte metodestriden mellom den tyske historiske skolen og den østerrikske skolen.

Mises’ siste større arbeid går likevel noen år tilbake, til 1957, og publiseringen av hans mest filosofiske verk Theory and History, med undertittelen An Interpretation of Social and Economic Evolution. En viktig rød tråd i denne boken er å vise hvorfor teori og historie trenger hverandre for å hjelpe oss frem til en god forståelse av den historiske utviklingen. Her viser Mises tydeligere enn noen gang at teoriene er helt avgjørende for å skape mening basert på historien. Som Mises skriver:

Alle historiske rapporter, uansett om de handler om forhold og hendelser fra en fjern fortid eller fra i går, er nødvendigvis basert på en bestemt økonomisk teori. Historiske fakta må tolkes på grunnlag av allerede tilgjengelige teoremer. De kommenterer ikke seg selv.

Antagonismen mellom samfunnsøkonomi og historisisme handler ikke om historiske fakta. Den handler om tolkningen av historiske fakta.[xxxvi]

For Mises fantes det en parallell til denne lærdommen om historisk forståelse, som også sier oss noe vesentlig om hva som bestemmer fremtiden:

Menneskehetens historie er i hovedsak ideenes historie. Det er ideer som skiller mennesket fra andre levende vesener. Ideer gir opphav til institusjoner, politiske forandringer, teknologier og alt det vi forstår med økonomiske forhold. Når vi søker etter disse ideenes opprinnelse, kommer vi til slutt til et punkt hvor vi bare kan konstatere at ett bestemt menneske hadde en bestemt idé.

Sivilisasjon skiller seg fra de rent biologiske og fysiologiske aspektene ved våre liv ved å ha sitt utspring i ideer. Ideene er essensen i en sivilisasjon.[xxxvii]

Ludwig von Mises så seg selv i en idékamp for det han forstod som de grunnleggende forutsetningene for å sikre og gjenskape en liberal sivilisasjon. I den grad det har lyktes å skape en mer liberal verdensorden siden Mises skrev sine bøker og avholdt sine privatseminarer, er det vanskelig å komme utenom den spesielle pionerrollen Mises og hans ideer har spilt.

Mises var idéentreprenøren som gikk foran, som i kraft av sitt eget engasjement utløste en stor strøm av liberale ideer fra andre. Verdien av Mises’ innsats for liberalismen er når alt kommer til stykket ikke avhengig av hvor rett eller feil han fikk i ett og alt, men mer i form av at han var med å skape et paradigmeskift i vår forståelse av samfunnet og økonomien.

Teksten over er skrevet av Lars Peder Nordbakken, økonom i Civita, og var opprinnelig publisert i boken Liberale tenkere for vår tid (2017). Teksten under er skrevet av Lars Fr. H. Svendsen, filosof i Civita, og ble publisert i antologien Liberalisme (2009).

Ludwig von Mises

Ludwig von Mises ble født i 1881, i Lemberg som da var en del av Østerrike-Ungarn. Familien flyttet til Wien da Mises var ung, og han begynte å studere på universitetet der. Som student var Mises først positiv til sosialismen, og han mente at offentlige inngrep i økonomien både kunne være legitime og nødvendige. Etter å ha lest Carl Menger, som sammen med Eugen Böhm-Bawerk betraktes som grunnleggeren av den såkalte østerrikske skolen i økonomi, kom han til den stikk motsatte oppfatning. Han fulgte også Böhm-Bawerks forelesninger på universitetet. I 1906 tok han den juridiske doktorgraden ved universitetet i Wien – det fantes ikke noe eget institutt for økonomi ved universitetet, så man måtte gå veien om jussen – og fra 1907 arbeidet han ved det østerrikske handelskammeret.

Det første viktige arbeidet fra Mises var Theorie des Geldes und der Umlaufsmittel (1912), som viste at pengers verdi – i likhet med verdien til alle andre goder – er basert på deres marginale nytte. På bakgrunn av dette arbeidet ble han utnevnt til privatdosent ved universitetet i Wien, noe som innebar at han fikk tillatelse til å forelese der, men ikke ble avlønnet av universitetet.

Under første verdenskrig tjenestegjorde Mises som offiser, først i tre år som kaptein i artilleriet på østfronten, men han ble overført til generalstaben i Wien, hvor han arbeidet som økonom, etter at han pådro seg malaria. Etter krigen vendte han tilbake til handelskammeret, hvor han ble utnevnt til direktør.  Mises var beryktet for sitt kraftige temperament, men han var også tolerant, og hans ”Privatseminar” fra 1920 og fremover, var også åpent for deltagere med oppfatninger som skilte seg sterkt fra Mises’. Meningsmotstandere fikk imidlertid høre klart og tydelig hva Mises mente om deres synspunkter.

På grunn av nazismens fremvekst valgte han å forlate Wien til fordel for Geneve i 1934, hvor han arbeidet ved Institutt for internasjonale studier. Etter hvert følte han seg heller ikke trygg i Sveits, og reiste i august 1940 til USA sammen med sin kone Margot, som han hadde giftet seg med to år tidligere. Han ble amerikansk statsborger i 1946, og året etter var han en av grunnleggerne av Mont Pelerin Society. I USA livnærte Mises seg hovedsakelig av stipender fra ulike stiftelser, men han hadde også en deltidsstilling ved New York University, hvor han også gjenopptok sin seminarvirksomhet.

Mises fikk relativt liten anerkjennelse i akademiske kretser, men hadde stor innflytelse på tenkere som Wilhelm Röpke og Friedrich Hayek. Senere fikk han også en liten gruppe entusiastiske tilhengere som ble sentrale i libertarianske miljøer i USA. Ikke minst hadde Mises avgjørende innflytelse på flere av de mest sentrale skikkelsene i gjenoppbyggingen av Europa etter annen verdenskrig, som den tyske finansministeren og senere forbundskansleren Ludwig Erhard, Charles de Gaulles økonomiske rådgiver, Jacques Rueff og den italienske presidenten Luigi Einaudi. Blant senere beundrere kan Ronald Reagan nevnes. Mises døde 10. oktober 1973, i en alder av 92 år.

Mises skrev over 20 bøker og hundrevis av artikler. Et av hans mest innflytelsesrike verker er Die Gemeinwirtschaft (1922), som ble oversatt til engelsk som Socialism, og vel er mest kjent under denne tittelen. Denne boken overbeviste mange sosialister om å forkaste sine sosialistiske ideer og bli tilhengere av det frie markedet. Mises argumenterte for at en sosialistisk økonomi nødvendigvis vil være dysfunksjonell. I en kapitalistisk økonomi vil prisene fastsettes av aktørene i markedet, og det oppstår da balanse mellom tilbud og etterspørsel. Derimot vil en sosialistisk økonomi, hvor prisene fastsettes av en statlig myndighet, ikke kunne skape slik balanse fordi prisene fastsettes vilkårlig. Resultatet blir en overproduksjon av visse varer og en mangel på andre, kort sagt en kaotisk økonomi uten evne til å korrigere seg selv. Dette økonomiske argumentet er Mises hovedinnvending mot sosialismen, men han følger det opp ved å forsøke å vise at sosialismen også er uholdbar i et psykologisk, sosiologisk, historisk og filosofisk perspektiv.

I Liberalismus (1927) er hovedpoenget at bare en fri markedsøkonomi – hvor eiendomsretten har en absolutt gyldighet – kan skape en sosial orden med individuell frihet og allmenn velstand. Statlige intervensjoner vil derimot føre til en dysfunksjonell økonomi og politisk korrupsjon. Mises’ liberalisme er gjennomført materialistisk. Den har, som han skriver, ”ikke noe annet for øye enn å fremme menneskenes ytre, materielle velferd og bekymrer seg i utgangspunktet ikke for deres indre, sjelelige og metafysiske behov”. Den er ikke begrunnet i noen teori om naturlige rettigheter, og er i stedet gjennomført utilitaristisk og pragmatisk: Det er rett og slett en slik liberalisme som gir mennesker de beste materielle levekår. Det er dessuten den ideologien som i størst utstrekning fremmer fred, fordi den tolererer enhver religiøs tro eller metafysisk oppfatning.

Mises’ hovedverk er utvilsomt Human Action (1949), som var omarbeidet versjon av hans store bok Nationalökonomie (1940). I dette gigantiske verket forsøker han å samle all sin økonomiske tenkning. Utgangspunktet for Mises er at menneskelig handling alltid er motivert i et ønske om å oppnå et gode. Disse godene er fullstendig subjektive, dvs. at ingenting er et gode i seg selv, men utelukkende fordi noen vurderer det som et gode. Økonomi forstår han nå som studiet av menneskelig handling, dvs. av menneskets forsøk på å oppnå disse godene. Han argumenterer for at en fri økonomi gir alle økt velstand, mens statlige inngrep i lengden alltid vil føre til det motsatte. Mises konkluderte med at ethvert statlig inngrep i økonomien er skadelig, og at slikt aldri er berettiget. Den eneste akseptable økonomiske politikken er en restriksjonsløs laisses-faire. Han avviste helt og fullt muligheten for en ”tredje vei”, en mellomting mellom markedsøkonomi og sosialisme.

Mises var tilhenger av en minimalstat, som han mente var nødvendig for å opprettholde et funksjonelt samfunn. Denne staten skal begrenses til å beskytte borgerne og deres eiendom gjennom politi, retts- og militærvesen innenfor sitt territorium, og den skal finansieres gjennom beskatning. En slik minimalstat var en svært radikal tanke, og mange av Mises’ arvtagere skulle utforme mer moderate varianter, til Mises’ store misnøye. Han skrev for eksempel en anmeldelse av Friedrich Hayeks The Constitution of Liberty (1960), der han priste de to første delene av verket, men kritiserte den tredje delen for å være altfor positiv til velferdsstaten. Andre av Mises’ elever, som Murray Rothbard, skulle gå enda lenger enn Mises, ut i en anarko-kapitalisme hvor selv en minimalstat, finansiert gjennom tvungen beskatning, var å betrakte som en krenkelse av individets frihet.

Teksten er skrevet av Lars Fr. H. Svendsen, filosof i Civita, og ble publisert i antologien Liberalisme (2009).

Videre lesning:

Theorie des Geldes und der Umlaufsmittel, Duncker & Humblot, München/Leipzig 1912.

Nation, Staat und Wirtschaft, Manzsche Verlags- und Universitäts-Buchhandlung, Wien/Leipzig 1919.

Die Gemeinwirtschaft, Gustav Fischer, Jena 1922.

Liberalismus, Gustav Fischer, Jena 1927.

Kritik des Interventionismus, Gustav Fischer, Jena 1929.

Omnipotent Government,Yale University Press, New Haven 1944.

Bureaucracy, Yale University Press, New Haven 1944.

Planned Chaos, Foundation for Economic Education, Irvington-on-Hudson 1947. (Norsk utgave: Det planlagte kaos, Nå, Oslo 1981.)

Human Action, Yale University Press, New Haven 1949.

The Anti-Capitalistic Mentality, D.Van Nostrand Co., Princeton 1956.

Theory and History,Yale University Press, New Haven 1957.

Boettke, Peter og Peter Leeson (red.): The Legacy of Ludwig Von Mises, 2 bind, Edward Elgar Publishing, Williston 2006.

Ebeling, Richard M. (red.): Human Action: A 50-Year Tribute, Hillsdale College Press, Hillsdale 2000.

Herbener, Jeffrey M. (red.): The Meaning of Ludwig von Mises, Kluwer Academic Press, Norwell 1993.

Hülsmann,Jörg Guido Mises: The Last Knight of Liberalism,Ludwig von Mises Institute, Auburn 2007.

Kirzner, Israel M.: Ludwig von Mises, ISI Books, Delaware 2001.

Moss,  Laurence S. (red.): The Economics of Ludwig von Mises: Toward A Critical Reappaisal, Sheed & Ward, Kansas City 1976.

Rothbard, Murray N.: Ludwig von Mises: Scholar, Creator, Hero,Ludwig von Mises Institute, Auburn 1988.

Sennholz, Mary (red.):On Freedom and Free Enterprise: Essays in Honor of Ludwig von Mises, 2. rev. utg., Foundation for Economic Education, Irvington-on-Hudson 1994.

[i]Ludwig von Mises, Notes and Recollections, Libertarian Press, 1978, 13.

[ii]Stefan Zweig, The World of Yesterday, Cassell 1987 (1943), 29.

[iii]Utgitt på engelsk, oversatt av Leland B. Yeager i 1983: Ludwig von Mises, Nation, State and Economy, New York University Press, 1983.

[iv]Ludwig von Mises, Nation, State and Economy, 221.

[v]Ludwig von Mises, Nation, State and Economy, 208.

[vi]Ludwig von Mises, Nation, State and Economy, 220.

[vii]Sitert i Jörg Guido Hülsmann, Mises, the last Knight of Liberalism, Mises Institute, 2007, 366.

[viii]Se forøvrig Ludwig von Mises, Notes and Recollections,100, Jörg Guido Hülsmann, Mises, the last Knight of Liberalism, 365–368, og Murray Rothbard, Ludwig von Mises: Scholar, Creator, Hero, Ludwig von Mises Institute, 1988, 49–50.

[ix]Ludwig von Mises, Notes and Recollections, 97–98.

[x]Ludwig von Mises, Socialism, An economic and sociological analysis, Jonathan Cape, 1974 (1936), 451.

[xi]Ludwig von Mises, Socialism, An economic and sociological analysis, 94.

[xii]Se Ludwig von Mises, A Critique of Interventionism, Arlington House, 1977, 15–69.

[xiii]Se Ludwig von Mises, On the Manipulation of Money and Credit(Ed. Percy L. Greaves Jr.), Free Market Books, 1978, 1–211.

[xiv]Ludwig von Mises, The Causes of the Economic Crisis, Ludwig von Mises Institute, 2006, 155–181.

[xv]Ludwig von Mises, Liberalism, Sheed Andrews and McMeel, 1978 (1962), 3.

[xvi]Ludwig von Mises, Liberalism, 7 og 193.

[xvii]Ludwig von Mises, Liberalism, 193.

[xviii]Ludwig von Mises, Liberalism, 52.

[xix]Ludwig von Mises, Liberalism, 144.

[xx]Ludwig von Mises, Liberalism, 105–106.

[xxi]Ludwig von Mises, Notes and Recollections, 137.

[xxii]Jörg Guido Hülsmann, Mises, the last Knight of Liberalism, 759.

[xxiii]Se Israel Kirzner, Ludwig von Mises, The Man and his Economics, ISI Books, 2001, 93.

[xxiv]Ludwig von Mises, Human Action, Henry Regnery, 1966 (1949), 257–258.

[xxv]Ludwig von Mises, Notes and Recollections, 138.

[xxvi]Margit von Mises, My Years with Ludwig von Mises, Arlington House, 1976, 57–62.

[xxvii]Richard Ebeling (Ed.), Selected Writings of Ludwig von Mises, The Political Economy of International Reform and Reconstruction, Liberty Fund, 2000, 1–49.

[xxviii][xxviii]Richard Ebeling (Ed.), Selected Writings of Ludwig von Mises, The Political Economy of International Reform and Reconstruction, 169–201.

[xxix]Ludwig von Mises, Omnipotent Government, The Rise of the Total State and Total War, Arlington House, 1969 (1944).

[xxx]Ludwig von Mises, Bureaucracy, Arlington House, 1969 (1944), 74–108.

[xxxi]Ludwig von Mises, Planning for Freedom, Libertarian Press, 1980, 108–150.

[xxxii]Ludwig von Mises, The Anti-Capitalistic Mentality, Libertarian Press, 1972 (1956).

[xxxiii]Se Margit von Mises, My Years with Ludwig von Mises, 133–141.

[xxxiv]Ludwig von Mises, The Ultimate Foundation of Economic Science, Sheed Andrews and McMeel, 1976 (1962).

[xxxv]Ludwig von Mises, The Historical Setting of the Austrian School of Economics, Ludwig von Mises Institute, 2003 (1969).

[xxxvi]Ludwig von Mises, Theory and History, Arlington House, 1969 (1957), 208–209.

[xxxvii]Ludwig von Mises, Theory and History, 187 og 225.