Dreyer, 2017. 336 sider.

Teksten er skrevet av Bård Larsen, historiker i Civita.

De verste blant oss

Listen over AKP-eres syndsbekjennelser begynner etter hvert å bli ganske lang. Mange lurer nok på hvorfor det skrives så mye om en så liten og i maktens forstand ubetydelig bevegelse som AKP(m-l). Har vi ikke hørt nok?

Det er ikke opplagt at det er slik. AKP(m-l) er et ganske spesielt stykke politisk norgeshistorie. AKP var etterkrigstidens minst sympatiske blant partier som vi er nødt til å ta noenlunde seriøst: Totalitært, virkelighetsfjernt og aktive på en tid da Norge var et av de mest harmoniske stedene å leve i verden. Samtidig er AKPs historie ulik mange andre ytterliggående organisasjoner i Europa.

I 2003 samlet journalisten Stian Bromark en liste for Dagbladet over gamle partifolk som har klatret langt opp på karrierestigene. Listen er forbløffende lang. Det er ubegripelig at så mange oppegående mennesker kunne svelge partiets irrasjonelle ideologi med snøre, krok og agn.

AKP-ere led seg gjennom sjølproletarise­ring, mobbing av egne medlemmer anklaget for høyreavvik, støtte til komiske luksusstreiker, i krisemaksimeringens navn, som den famøse støtten til streikende flygeledere (som tjente flust med penger).

Til gjengjeld møtte AKP en arbeiderklasse som stort sett ikke tålte synet av dem. Fagbevegelsen hadde, i motsetning til AKP, også tatt lærdom av historien. De hadde sett det åpenbare: at under proletariatets diktatur er det organisasjonsfriheten som er det første offeret i den kommunistiske nyordningen.

AKP (m-l) var derfor et mislykket prosjekt, politisk sett. Men kulturelt seiret de på flere fronter. Mange maoister var ressurssterke og reelle tilskudd til den intellektuelle kapitalen i Norge, men på langt nær alle. Til det var de dogmatiske føringene for sterke og den kritiske refleksjonen tilsvarende svak.

AKP sto i bunn og grunn for en forsteinet antiintellektualisme, noe de gjorde et poeng av selv. Raffinert fransk filosofi var ikke maoistenes greie, den ble ansett for å være besteborgerlig og historieløs. Derfor harvet AKP over Blindern som en ideologisk skurtresker. I en periode ruinerte de studentpolitikken, ødela solidaritetsorganisasjoner – en stund også Forfatterforeningen. Resten av venstresiden og andre vantro orket ikke hardkjøret og trakk seg tilbake. De fikk nok.

Slik sett har AKPs voldsomme linje (kameraderi og utmattingsstrategier) gitt relativt gode resultater. AKP-ere dominerte offentligheten, delvis fordi de var dyktige kulturformidlere og gode strateger. Oktober Forlag, Klassekampen og plateselskapet Mai er nøkkelfenomener i så måte.

Det siste tilskuddet til ml-litteraturen kommer fra Rune Ottosen med boka Turist i Utopia, nylig utgitt på Dreyer Forlag. Ottosen var medlem av AKP i mange år, og han ble etter hvert sentral i rørsla. Boka omhandler primært de mange politiske pilegrimsreisene partiet foretok til det stalinistiske diktaturet Albania på 1970-tallet, der Ottosen etter hvert ble reiseleder.

Sett utenfra og i ettertid reiste de politiske pilegrimene til Albania for å få bekreftet mytene i eget hode, ikke for å oppdage verden. De lot seg dupere av regimets egne representanter i «sosialismens fyrtårn i Europa». De fleste som er interessert i nyere norsk politisk historie, kjenner til ulike former for politisk pilegrimeri. Særlig beryktet er reisene AKP foretok til Kambodsja midt under Pol Pots folkemord, mens de mange tilsvarende reisene til Albania har gått litt i glemmeboken.

Det er grenser for hvor mange nyskapende vinklinger det er mulig å finne opp om en tematikk som allerede er belyst i det vide og det brede. Har Ottosen noe nytt å fortelle? Svaret er et betinget ja.

Albania er ikke et land vi hører mye om, så det i seg selv borger for innsyn i relativt ukjent farvann. Den største styrken i Ottosens bok er selve fortellergrepet, som i korthet innebærer at han reiser rundt i dagens Albania for å møte ofrene for den politikken han en gang for lenge siden forsvarte med hud og hår.

Det er et modig grep som menneskeliggjør en retrospektiv fortelling om politisk galskap flettet inn i refleksjon i sanntid. Hvem var disse menneskene som ble satt i fengsel og fikk livene sine ødelagt? Hva var det vi overså, eller ikke ville se? Ikke minst spør Ottosen seg selv og oss som lesere: Hva fikk oss til å ønske oss en sannheter som ikke eksisterte?

I Dag Solstads Gymnaslærer Pedersen fremstilles AKP-erne som svermere som trodde de kunne sykle på vannet. Det er mange som oppfatter Solstads roman som et oppgjør med AKP. Det stemmer bare et stykke på vei. Selv oppfatter jeg Gymnaslærer Pedersen snarere som en romantisering av AKP, en fremstilling av rare idealister som tror på en bedre verden og går seg vill i abstraksjoner og fjerne slagord.

AKPs menneskesyn innebar vold som den fremste fødselshjelperen for historisk forandring. For å bruke Solstads ana­logi skulle folk tvinges til å sykle på vannet. Den som ikke trodde at det gikk an å sykle på vannet, skulle omskoleres eller, i verste fall, klynges opp i lyktestolpene. Det er selvsagt ikke mulig å trekke slutningen at det fantes AKP-ere som var inhumane og sadistiske, i og med at de aldri fikk prøvd ut politikken sin i praksis. Men de for­fektet en politikk som var det. De psykologiske aspektene mellom intensjon og handling er slik sett komplekse.

AKP forfektet absolutte svar på historiens endemål gjennom den vitenskapelige sosialismen, skriver Ottosen. Når svaret på verdens problemer er meislet i stein på denne måten, er det lett å overse eller ignorere nyheter og kunnskap som står i motstrid til dogmene. Det har Ottosen helt rett i.

Men det finnes et annet ord for dette: fanatisme. Uansett hvordan vi skrur på det, også i urolige tider med mye konflikt, er det som regel bare et fåtall som hører til den virkelig fanatiske kjernen, som hever seg over kunnskapens tyngdekraft og er villige til å ødelegge omgivelsene koste hva det koste vil.

Folk flest er heller opportunister eller feige og prøver så godt det lar seg gjøre å leve normale liv. Det gjaldt også i Nazi-Tyskland.

At noen fanatikere er psykopater, er kjent fra historien. Om fanatisme kan forklares psykologisk er selvsagt intrikat og hører til en fagkrets langt utenfor min egen. Uttrykket totalitær mentalitet blir nevnt i faglitteraturen, men uten at dette egentlig kan defineres presist. De fleste som har gått gjennom perioder hvor de har latt seg blende av ekstreme ideer, vil komme på bedre tanker over tid hvis omstendighetene tillater det. Derfor er det nok mer naturlig å se tiltrekningen som noe periodebestemt, noe som appellerer til folk under gitte omstendigheter.

Ottosen selv er ikke bekvem med å tolke ml-bevegelsen utfra personlighet, slik for eksempel Bernt Hagtvet har gjort: «Hagtvet bruker begrepet ‘kognitiv dissonans’ for å betegne mekanismene som trer inn i gapet mellom tro og virkeligheten. Selv om Hagtvet utvilsomt har rett i at vi ml-ere ikke ville ta inn over oss brutaliteten i de regimene vi forsvarte, tror jeg ikke helt på psykologisering som forklaring på 70-tallsradikalismen.»

I stedet gir Ottosen sin tilslutning til den danske historikeren Peter Frederiksen, som har analysert danske ml-eres forhold til den totalitære tradisjonen: «Fredriksen mener at solidaritet var det viktigste motivet for det politiske engasjement, og har ikke funnet belegg for at det var noe ønske om å støtte overgrep: ‘Det er ikke kildebelæg for at mene, at et motiv for at træde ind i KAP [AKPs søsterparti, forf.anm.] var en glæde ved ’totalitære’ eller fremmede regimers massemyrderier.’»

I en ellers god bok er dette min største innvending mot Ottosens analytiske etterpåklokskap. Jeg er nemlig ikke så sikker på at idealisme og omsorg for de fattige er en tilstrekkelig forklaring på (alle) AKP-kadrenes virken.

Ottosen er for øvrig ikke den eneste som har en slik delforklaring.

Espen Haavardsholm, som skrev den famøse romanen Historiens kraftlinjer i 1975, en panegyrisk hyllest til Enver Hoxhas totalitære Albania, skrev for eksempel så sent som i 2003 at AKP: «… var det eneste handlingsalternativet i en lamma verden. Jeg vokste opp i etterkrigstida, med terrorbalansen og følelsen av at verden gikk til helvete. Vietnamkrigen herja og fjernsynet brakte massakrene rett inn i stua. Vestens behandling av den tredje verden var uholdbar. Noe måtte gjøres. Nå.»

Men det var svært få motstandere av krig, kapitalisme og imperialisme på 1970-tallet som gikk inn for å rehabilitere Josef Stalin. På denne tiden var Stalins forbrytelser så godt kjent at det krever ganske særegne måter å oppleve verden på for å kunne overse dem. For det andre bør vi huske at den kinesiske kulturrevolusjonen ble beundret av AKP. Som kjent var dette en prosess Mao satte i gang for å avlede oppmerksomheten fra sin egen katastrofale og folkemorderiske politikk mot egen befolkning. All ulykke som hadde skjedd Kina ble skyflet over på en befolkning som ifølge Mao ikke hadde vært faste nok i troen.

Mao skrøt av ungdommen og sa at de var nasjonens pionerer. De ble til en blodtørstig mobb som herjet over hele Kina. Tusenvis av lærere ble banket opp på skolene fordi de angivelig lærte studentene klassefiendtlig lærdom, kunnskap som ikke var kommunistisk nok. For å ydmyke mest mulig ble det helt maling over ofrene. De satte på dem papirhatter for å latterliggjøre og skambanket dem foran publikum. I sidegaten sto lastebiler som transporterte dem til retterstedet hvor de ble skutt i nakken.

Som Ottosen selv skriver i boka, gjennomførte AKP sin egne lille kulturrevolusjon, best kjent gjennom pamfletten Teser om høyreavviket, som kom i 1976. Formålet var å røyke ut det minste spor av fritenking i partiet. Det var ikke få medlemmer som måtte stå til rette for borgerlig avvik, for å ha et privatliv som ikke samsvarte med doktrinen og som ble tvunget til å forlate sin akademiske tilværelse og «sjølproletarisere» seg.

Tidligere medlemmer har stått frem og fortalt at de nesten ble ødelagt som mennesker av den indre kaderdisiplinen.

Det er her Ottosens beretning skurrer. For AKP er ikke som (alle) andre typer «70-tallsradikalisme».

Et eksempel på det er at Ottosen flere ganger i boken understreker at AKP i det minste kan være stolte av å ha tatt avstand fra Sovjetunionen, i motsetning til NKP og segmenter i SF/SV. Det er en gjenganger blant gamle ml-ere at AKP oppfattet Sovjet som en minst like stor trussel som USA, og at de også støttet den polske fagbevegelsen Solidarność i deres kamp for frihet.

Riktignok understreker Ottosen det paradoksale i at AKP ikke ble noe mindre totalitære av å ta avstand fra Sovjet, siden de på den annen side ga full støtte til det enda mer totalitære Albania, for ikke å si Kina og det genocidale Kambodsja. For denne leseren fremstår det nettopp av de grunner nesten litt uvesentlig at AKP tok avstand fra Sovjet. Det var jo først og fremst et uttrykk for den indre spenningen mellom Kina og Kreml, og ikke et spørsmål om politisk moral og frihet.

Tvert imot illustrerer AKPs kommunistiske stormaktsprioriteringer hvor langt ut i det ekstremradikale bevegelsen var. Etter Stalin utviklet Sovjet seg i det som på fagspråket kalles den posttotalitære fasen: Den politiske undertrykkelsen og kontrollen ble mindre aggressiv, likvidering av politiske motstandere avtok kraftig. På 1970-tallet hørte det til sjeldenhetene. Det var i dette tidsvinduet AKP valgte å se i retning av regimer der eksekusjonspelotongene aldri hvilte.

Partiavisa Klassekampens logo var prydet av Stalin og forlaget Oktober ga ut Stalins verker. Kommunismen forsvant med Stalins død, var AKPs historiedoktrine, alt annet var revisjonisme og høyreavvik.

Så er det kanskje noe i det som har blitt sagt mange ganger: At det ikke nødvendigvis er urett som motiverer de absolutte ytterpunktene i politikken når de gir sin støtte til suspekte ledere og bevegelser, men heller hvordan disse omtaler og behandler sine fiender.

For å si det enkelt kan det virke som om det var hat og forvirring som motiverte AKP, mindre enn løsninger og håp. Det er i alle fall den eneste logiske forklaringen jeg kan komme på, og det er en forklaring som gir mening til at ml-erne befant seg i et parallelt univers når det gjaldt forholdet til åpenbare sannheter. Som forklarer at de ga sin uforbeholdne tilslutning til de mest bisarre og voldelige tankesett og regimer som var å oppdrive på den tiden.

For noen i partiet var det kanskje uttrykk for resignasjon over en verden som var i ferd med å gå til hundene, slik de opplevde det. Men for andre, særlig i den harde kjernen, må driveren ha vært en nådeløs oppfatning av hvilke metoder som var nødvendige for å fjerne kapitalisme, borgerskap og annerledes tenkende fra historien en gang for alle.

Det er for så vidt ikke noe ukjent fenomen innen revolusjonær hybris, men for AKPs del var gartnerimpulsen så impregnert i ideologien at selv SV ble omtalt som fascister.

Da jeg leste Ottosens bok kom jeg på en historie som ikke er med i boka hans.

Etter en delegasjonsreise til Albania i 1975, ble Tron Øgrim og Pål Steigan «intervjuet» om sine inntrykk i Klassekampen, under tit­telen «Albania i enorm framgang – Proletariatets diktatur styrkes». Øgrim og Steigan snakket om viktigheten av å ta et oppgjør med reaksjonære tendenser i Albania.

Én av dem var det uhyrlige faktum at mange albanere så på italiensk fjernsyn. For å få bukt med dette ble det arrangert allmøter, hvor det ble diskutert hvordan «alle[!] denne gla­ninga på borgerlig reklame, pornografi og borgerlig politikk på alle felter umulig kunne tjene oppbygginga av det sosialistiske Albania».

Etter et par måneder ble det, ifølge Øgrim, «holdt ei avstemning om en skulle ta ned antennene: 94 prosent stemte JA. De som fortsatte å se ble så trukket med i nye diskusjoner for å overbevise dem om at dette undergravde sosialismen.»

Det var viktig med «stålhard disiplin», mente AKP-lederne: «Proleta­riatet trenger enhet, trenger å marsjere i takt i riktig retning. For hvordan skal det ellers klare å forsvare og bygge ut proletariatets diktatur? Vi kunne føye til: Eller gjennomføre den proletariske revolusjon i vårt land?» sa Øgrim.

For Steigan og Øgrim må alt dette, iallfall hvis man skal kunne tillegge dem en flik av fornuft, ha fortonet seg som kulisser og rekvi­sitter i et iscenesatt spill: Små boklærde rampegutter på første rad i et politisk-antropologisk freakshow. Dette var et land hvor slengbukser og rock var forbudt. Hvor staten i tråd med den nye tidsregning hadde nedlagt forbud mot å døpe barn med «kristne» navn.

Både Stei­gan og Øgrim må ha vært klar over hvilke former for sanksjoner det albanske regimet hadde i bakhånd når fattige albanere sa «ja» til å fjerne antennene, til fordel for statskanalens militærparader og timelange taler med Enver Hoxha.

Men det faktum at tablået var et bedrag som de selv var i visshet om, fjernet ikke en flik av deres tro på at det var rett og rimelig.

Bedraget var som et naturelement i de regimene AKP svermet for. Det er liten grunn til å feste full lit til alle poli­tiske pilegrimers historier om at de ikke så noe galt, om de nå var i Kambodsja, Albania eller Nord-Korea. Blåøyd, som de gamle AKP-erne gjerne omtaler sin fortid som, var de ikke.

Steigans og Øgrims skriverier i Klassekampen er et godt eksempel på dette: De er tause vitner til et overgrep eller en kriminell handling, alt etter hvilke tiltak sikkerhetspolitiet satte i verk, på kloss hold («de som fortsatte å se ble så trukket med i nye diskusjoner for å overbevise dem om at dette undergravde sosialismen»), som de også rettferdiggjør («marsjere i takt i riktig retning»).

Den norske AKP-mytologien er fremdeles preget av litt lokal naivitet. Den gir et inntrykk av at virkelige fanatikere på venstresiden, de som vil andre vondt, som ikke ville nølt med å sende sine politiske fiender til skafottet, er å finne i utlandet. Derfor har det falt naturlig å analysere ml-bevegelsen som villfarne unge på leting etter noe fast å tro på. Det var godt ment, si.

Slik er det selvsagt ikke. Norge er ikke en øy, men en del av verden. En verden hvis historie flommer over av ekstremister som har satt verden i brann og sendt sine medborgere i døden. Mennesker er tross alt ganske like, og blant oss finnes det mennesker som aldri bør komme i nærheten av politisk makt. Noen av disse var også å finne i AKP.

Så er det store spørsmålet når og under hvilke omstendigheter folk lar seg forlede til å la sine vanvittige ideer omsette i praksis. Det ville forundre meg om ikke de aller fleste i ml-bevegelsen har tenkt på det, selv om det er viktig å ha i mente at ml-erne levde i en boble i det trygge sosialdemokratiske Norge.

Vi kan snu om på det også: Det er lett for oss å tenke at vi – for eksempel under den andre verdenskrig – ville handlet i henhold til en høyere moral, at vi ville satt livet på spill for å redde jøder over svenskegrensa, at vi aldri ville samarbeidet med okkupasjonsmakten. Sannheten er at historien er en moralsk slippery slope. Vi er alle mer eller mindre opportunister.

Å fremstille alle politiske fanatikere, til og med overgripere, som endimensjonale monstre, stemmer for det første ikke med forskningen, og for det andre er det en måte å ufarliggjøre ideenes makt på. Vi skal ikke falle for fristelsen å tro at den som gjør galt alltid er skrudd sammen på et annet vis enn oss selv. Ideenes makt og det konspiratoriske verdensbildets destruktive attraksjon spiser sivilisasjoner levende og gnager på fornuften.

Det som derimot gjør AKP-fenomenet så særegent, er at det verste i oss gjerne kommer til overflaten når det virkelig stormer rundt oss. Det kan man ikke si om den tiden ml-erne herjet som verst. De sto på barrikadene i et land som i det store bildet dryppet av melk og honning. Det er rett og slett uforståelig at så mange unge oppegående falt for den totalitære fristelsen i det sosialdemokratiske Norge.

Når alt dette er sagt: Rune Ottosen har skrevet en god, grundig og redelig bok. Og det er mange måter å bearbeide fortiden på. Ottosen selv skriver: «Er det ikke nok med selvransakelser nå, hører jeg av og til tidligere partikamerater spørre – også blant dem som aldri har sett seg tilbake og bare gått videre i livet. Graden av selvransakelse får være opp til hver enkelt. Jeg mener kommende generasjoner kan lære av litt refleksjon. Det skader ikke å gå dypere inn i dette.»

Ottosen har definitivt ikke bare gått videre. Turist i Utopia er en personlig beretning om feil valg, kall det gjerne en selvransakelse eller et oppgjør med egen fortid. Det er ulike veier til slike oppgjør. For noen er det en sorgprosess, for andre er det en reise i egen fortid, der man rett og slett undres over hvor feil man kunne ta.

Det er også viktig å huske at AKP, om de var aldri så gærne, ikke var kriminelle. Det er forskjell på ord og handling. Noen AKP-ere var tilskuere til forbrytelser og forsvarte dem, men i eget land var de vanlige borgere. Noen har sammenlignet AKP med nazistene under krig og okkupasjon, noe som selvsagt er en uhyrlig påstand.

Det har vært skrevet mengder av stoff om at gamle AKP-ere skal gjøre botsgang for gamle synder og gi offentlig uttrykk for anger. Jeg synes i likhet med Ottosen at en slik tilnærming ikke er vesentlig. Man kan uansett ikke gjøre om på det som har skjedd i fortiden. Det som betyr noe er å gjøre forsøk på å forstå et tankesett.

Hvilke prosesser og omstendigheter førte til at fornuften kapitulerte? Som sådan er Turist i Utopia folkeopplysning, særlig i en tid hvor det autoritære griper om seg, også i vestlige demokratier.

Artikkelen er publisert hos Minerva 2.9.17. Se også:

https://www.civita.no/publikasjon/idealistene-venstresidens-reise-i-det-autoritaere-91