Hustad, Jon: Farvel Norge – velferdsstatens fremtidige kollaps

Kanskje er debatten i ferd med å skifte, fra en debatt om hvorvidt vi står overfor problemer, til en debatt om løsninger.

Publisert: 25. juni 2019

Dreyer, 2013. 204 sider.

Teksten er skrevet av Mathilde Fasting og Marius Doksheim, Civita.

Velferdsstatens problemer og løsninger

”Velferdsstaten står overfor enorme problemer,” skriver Jon Hustad i sin bok Farvel, Norge, som ble lansert på Civitas frokostmøte tirsdag. Et stort antall syke og uføre, flere eldre og mange innvandrere gjør at det offentliges utgifter øker, samtidig som hver og en av oss arbeider for få timer og for lite produktivt til at inntektene øker tilsvarende. Om relativt få år vil Norges statsbudsjett gå med underskudd, og velferdsstaten slik vi kjenner den, vil kunne være historie.

Dette er kjente problemer, men Hustads pessimisme og evne til å spissformulere bør kunne bidra til å gi debatten om hva vi skal gjøre for å komme problemene i forkjøpet, en ny omdreining. Selv om de fleste etter hvert er klar over utfordringene, er den politiske lysten til å gjennomføre reformer lunken. Gevinsten ved en bærekraftig velferdsstat overskygges av det mer kortsiktige ubehaget ved å reformere. Men det at reformene er enklere å få til, jo før de iverksettes, bør oppmuntre til en grundig debatt og påfølgende handling.

Ifølge Hustad er det ingen andre land i verden som bruker så mye på overføringer til folk i arbeidsfør alder. Det blir flere eldre, og de lever lenger, så pensjonsutbetalingene vil øke. Økt etterspørsel etter en rekke tjenester, spesielt innen helse og omsorg, vil også medføre større utgifter.

Samtidig arbeider vi mindre enn før: Siden 1950 har vi blitt to millioner flere mennesker, og langt flere kvinner er i arbeid. Men det samlede antall timer vi arbeider, ligger på samme nivå, fordi vi pensjonerer oss før, arbeider deltid, og generelt arbeider kortere dager og uker. Med høyt kostnadsnivå, må vi opprettholde en svært høy produktivitet for å hevde oss i konkurransen.

Derfor er reformer nødvendig. At verden har forandret seg siden basisen for velferdsstaten ble lagt, slik at vi er blitt et mer mangfoldig land, både på grunn av innvandring og fordi vi alle har mulighet til å velge annerledes enn før, gjør også at den bør tilpasses en ny virkelighet. Vi ønsker nok å arbeide litt mindre og å prioritere familie og fritid høyere. Det er færre ”enkle” jobber og flere som krever mer. Vi har bedre råd og større krav. Da må også velferdsstaten endres.

Kanskje er debatten i ferd med å skifte, fra en debatt om hvorvidt vi står overfor problemer, til en debatt om løsninger. Dessverre bidrar ikke Hustad alltid så konstruktivt til den debatten. Forslagene om å avvikle fastlegeordningen og gjøre allmennlegene til offentlige ansatte, avvikle kontanter eller melde Norge ut av EØS, vil kanskje være populære på venstresiden i Arbeiderpartiet, men løsningene som trengs, må være bredere. Da er hans forslag om å redusere sykelønnen, redusere oljepengebruken og forsterket aktivitetsplikt i noen sosiale ordninger, bedre. Dette er ideer flere andre har fremmet tidligere.

Villeman Vinje i Civita har i en rapport foreslått en sykelønnsordning med 70 prosents kompensasjon, som årlig vil spare inn mer enn 14 milliarder kroner. Mathilde Fasting har i en annen rapport vist hvordan støtten til barnefamilier i dag er innrettet slik at de som trenger det mest, får lite, mens alle de som har god råd fra før, stimuleres til fravær fra arbeidet i sine mest produktive perioder av livet. Kristin Clemet har argumentert for at bedre ledelse og styring i offentlig sektor vil kunne gi større gjennomføringskraft, og dermed bidra til bedre resultater.

Også ungdomspartiene på borgerlig side har fremmet konstruktive forslag til hvordan velferdsstatens bærekraft kan sikres. Og i den nye regjeringsplattformen finner vi positive anslag, selv om det også finnes dyre, nye forpliktelser.

Den nye regjeringen skal sette i gang en rekke tiltak for å få folk i arbeid, gjennom krav til aktivitet og andre incentiver til arbeidsdeltakelse og inkludering. Den vil motarbeide ufrivillig deltid (men burde også ha gått i gang med et arbeid for å få med arbeidslivspartene på en reduksjon av ”frivillig” deltid) og vil gjøre det mer attraktivt å arbeide for seniorene gjennom å redusere forskjellene mellom offentlige og private pensjonsordninger, samt å gå gjennom alle særalderspensjonsgrensene. Om dette gjør at flere arbeider, og at de som arbeider jobber flere timer og flere år, vil det være svært verdifullt. Selv relativt små endringer i arbeidstiden vil gjøre mye for å utligne det fremtidige gapet mellom offentlige inntekter og utgifter.

Regjeringsplattformen forespeiler også en oppfølging av Brochmann-utvalgets forslag om tilpasning av velferdsordningene til en virkelighet med innvandring, og det er vel å tippe at en regjering med FrP vil satse spesielt på integrering. Det kan det komme mye positivt ut av, dersom tiltakene tilpasses slik at flere kommer i arbeid og på andre måter inkluderes i samfunnet. At regjeringen, med KrF og Venstre, også kom med offensive formuleringer om arbeidsinnvandring, vil kunne bidra til at vi tiltrekker oss den arbeidskraften vi trenger for å holde velferdsstaten i gang.

Til sist er det verdt å trekke frem regjeringsplattformens kapittel om de offentlige finansene. At man skal følge handlingsregelen er vel det beste man kunne håpe på i denne omgang, selv om man optimalt sett skulle sett en reduksjon i oljepengebruken. At bruken av oljepenger skal vris i retning av investeringer i kunnskap, infrastruktur og skattelettelser, heller enn nye velferdsordninger og offentlige arbeidsplasser som vil være vanskelig å kutte når det trengs, er også positivt.

Den nye regjeringen vil helt sikkert også komme med dyre reformer, som i et langsiktig perspektiv vil være uheldige. Men gjennom å sette disse temaene høyt på agendaen, og kanskje lufte og utrede løsninger som i dag virker lite sannsynlige, vil den kunne bidra til å ruste oss bedre til omstillingene vi må gjennom om 10-20 år. Første skritt på veien kan være å nedsette en bredt sammensatt «velferdsstatskommisjon» som ser på nødvendige reformer for å sikre bærekraften. Utredningen kan så bli retningsgivende for videre reformarbeid. Da vil velferdsstaten overleve, og vi vil kunne le av Jon Hustads bok som alt for pessimistisk.

Innlegget er publisert i Dagbladet 9.10.13. Se også: 

https://www.civita.no/publikasjon/har-vi-rad-til-fremtiden-perspektivmeldingens-utfordringer

https://www.civita.no/publikasjon/nr-19-2013-den-norske-velferdsstatens-borgerlige-historie