Gyldendal, 2016. 306 sider.

Teksten er skrevet av Bård Larsen, historiker i Civita.

Den vanskelige løsrivelsen

Historiske bøker har en tendens til å avskrekke en del lesere på grunn av mursteinsformatet. Så dukker det en gang i blant opp – også på norsk – bøker man raser gjennom på kort tid og lærer mye av. I historikeren Eirik Wig Sundvalls Gerhardsens valg følger vi Einar Gerhardsen og en rekke sentrale folk i arbeiderbevegelsen i en turbulent tid (1920 -1955), hvor Arbeiderpartiet går fra å være steinharde troende i Den kommunistiske internasjonalen til å ta steget over til sosialdemokratiet.

Wig Sundvall har skrevet en velskrevet og opplysende bok om Einar Gerhardsen og Arbeiderpartiets turbulente hat-/kjærlighetsforhold til Sovjetunionen. For historieinteresserte kan boka bli et standardverk om Arbeiderpartiets og arbeiderbevegelsens ideologiske rivninger i spennet mellom kommunisme og sosialdemokrati. Gerhardsens Valg er ikke en renskåret biografisk fremstilling av Gerhardsen, men også en utførlig skildring av noen av arbeiderbevegelsens mest sentrale skikkelser, deriblant Olav Scheflo, Martin Tranmæl, Sigurd Evensmo og ikke minst Haakon Lie. I tillegg er en del av stoffet ganske oppsiktsvekkende for den som ikke er kjent med stoffet fra før (fun fact: visste dere at Rudolf Nilsen og Einar Gerhardsen sloss på bare nevene – mens kulene fløy veggimellom – i en kamp om ungdomsfylkingens lokaler?)

Kapitlene i boka som omhandler Sovjetunionens ideologiske systemutvikling er oversiktlige og egner seg som basekunnskap for de som vil lære hva marxist-leninismen egentlig innebærer (her kan man eventuelt supplere med Martin Amis klassiker Koba the dread. Laugter and the Twenty Million, om Stalin, GULag og dets intellektuelle medløpere i Vesten).

Det er forbausende mange som fremdeles lever i den villfarelse at Lenin var arkitekten og mentoren bak revolusjonen, selv om det er godt kjent i historiefaget at Lenin kom til makten ved noe i nærheten av et militærkupp. Myten blir grundig avkledd av Wig Sundvall. Den opprinnelige februarrevolusjonen, hvor tsaren ble avsatt, var et forsøk på å etablere en pluralistisk og liberal republikk. Under Lenins oktoberevolusjon ble all motstand mot de mindretallige bolsjevikene brutalt nedkjempet. Paradoksalt nok gikk det særlig hardt utover venstreopposisjonen. Høyreavviket skulle senere prege de kommunistiske landene som en evig legitimering av utrenskinger i Partiet.

«Det lysner i øst»

Bokens første del fører oss til Petrograd og Kominterns (Den kommunistisk internasjonalens) andre kongress i 1920. Arbeiderpartiet var medlem og en delegasjon fra Norge var på plass. Her inngikk også en ung Gerhardsen. Entusiasmen var til å ta og føle på, ispedd et ikke ubetydelig innslag av romantikk. Sovjetunionen var naturlig nok ledestjernen for de fleste europeiske sosialister, i en tid preget av store sosiale forskjeller og klassekamp. ”Et lys i en mørk tid”, som Gerhardsen uttrykte det. I Petrograd lot Gerhardsen seg imponere av Lenins taleevner, selv om Gerhardsen ikke forsto et ord av hva som ble sagt.

Revolusjonsromantikken kan vanskelig beskrives bedre enn av Wig Sundvall. I Bolsjojteateret hadde Evensmo hørt 250 musikere fremføre Internasjonalen: ”Jeg gråter ikke, men det er nære på. Dette er tonestormen fra all verdens undertrykte”. Hans Fredrik Dahl har et annet sted (i antologien Intellektuelle og det totalitære) skrevet om hvordan Nordahl Grieg i 1933 var vitne til hvordan en hund ble reddet fra drukningsdøden på en islagt Moskvaflod. En slik rørende hverdagshandling måtte tilskrives en ”betydning av spesiell art som et samfunnsmessig vilkår for å utøve gode gjerninger”, mente Grieg. Sentimentalitet har alltid vært et vesentlig trekk ved fascinasjon for massemønstrende og utopiske prosjekter. I Arbeiderpartiet svingte stemningen mellom sentimentalitet og ideologisk overbevisning. Ikke sjelden henger slikt sammen.

Mye av den panegyriske optimismen må også forstås i lys av at Lenins diktatoriske makt enda ikke var helt åpenbar, mener Wig Sundvall. Sosialdemokrater og kommunister ”delte den samme abstrakte og diffuse fremtidsvisjonen om et sosialistisk, klasseløst samfunn. De var imidlertid dypt uenig om veien frem.” Altså om hvilke midler som var legitime for å oppnå en sosialistisk styreform. Lenins organisasjonsprinsipper skulle snart forårsake dyp splittelse, forklarer Wig Sundvall. Og dette er bokens kjerne, som fremstilles godt og grundig.

I partiet var fascinasjonen for Den nye tid nesten rørende, men også full av motsetninger. På et tidspunkt var Arbeiderpartiet det mest radikale arbeiderparti i Europa, både ideologisk og i forholdet til Sovjet. Mye av dette skyldtes at sosialister og kommunister frem til 1923 var i samme parti, mens det rundt i Europa var vanligere at man hadde et parti for hver av falanksene.

Men den enorme entusiasmen ble raskt ispedd en snikende følelse av at alt ikke stemte i østerled. Politiske pilegrimer ble mindre samstemte, noen så det de ville se, andre ble skeptiske over hva de så. Lenins diktaturmodell, ironisk nok kalt Demokratisk sentralisme, falt heller ikke alltid i god jord i Arbeiderpartiet. Splittelsen i partiet var også tydelig på Gerhardsens hjemmefront. Gerhardsens far, Gerhard Olsen, rev ned et bilde av Lenin i stua som Einar hadde hatt med seg fra Sovjet. Gerhard ”ville ha seg frabedt et bilde av en slik person i sitt hjem”. Gerhardsens far meldte seg senere inn i Norges socialdemokratiske arbeiderparti, som var opprettet i protest mot Arbeidepartiets medlemskap i Komintern.

Arbeiderpartiet ble ekskludert fra Komintern i 1923, fordi partiet ikke ville skrive under på Moskva-tesene. Disse gikk i korthet gikk ut på at Sovjetunionens kommunistisk parti (SUKP) skulle diktere Kominterns medlemmer etter linjene fra Lenins partimodell. Arbeiderpartiet ville altså være herre i eget hus. Eksklusjonen førte til at de mest troende kommunistene gikk ut av partiet og dannet det senere notorisk moskvatro NKP. Men innad i Arbeiderpartiet var forholdet til Sovjet på ingen måte avklart. Gerhardsen selv skulle, under ulike grader av tvil, lenge være en forsonende og tidvis begeistret sovjetvenn.

Wig Sundvall gir oss en grundig innføring i Stalins skrekkabinett, Den store terroren, med dens paranoide skinnrettssaker og avsindige forfølgelse av innbilte og reelle fiender. Uroen meldte seg for alvor blant de norske sosialistene.

Spenningene i Arbeiderpartiet ble større etter hvert som Stalins monstrositeter eskalerte. Noen slet stort med å akseptere at Sovjetunionen ikke var den utopien så mange hadde forestilt seg, mens andre tok steget fullt ut som demokrater. Særlig utfordrende var pakten mellom Sovjet og Tyskland som ble inngått i 1939. Den ene fløyen i partiet oppfattet Stalin som en tyrann som gikk i allianse en annen tyrann. ”To makter med totalitært styresett” som Martin Tranmæl uttrykte det. Tranmæl mente at likhetene mellom Sovjetunionen og Hitler-Tyskland var større enn forskjellene og derfor utgjorde demokratiets rake motsetning. At Tranmæl benyttet utrykket ”totalitær” allerede i 1940 kan være noe å tenke over blant vårt hjemlige venstreradikale som mener begrepet er et kaldkrigsprodukt hvis hensikt er å kneble venstresiden.

Marxistene i partiet klamret seg derimot til håpet. Blant de mer standhaftige sovjetvennene var nestoren Trond Hegna. Han forklarte pakten med Hitler (og det sovjetiske angrepet på Finland) med at den kontrarevolusjonen Stalin hadde forsøkt å nedkjempe under moskvaprosessene, allikevel hadde vunnet kampen. Stalin hadde altså ikke tråkket til hardt nok. Wig Sundvall beskriver godt hvordan virkelighet og politiske analyser var gjenstand for de merkeligste fritolkninger, for så å bli presset inn i rammen av det marxistiske synet på historiens drivkrefter: ”At Stalin nå angivelig tjente et militærdiktatur, formodentlig mot sin egen vilje og overbevisning, ble ikke på noen måte problematisert.”

Enhet og uro

Etter andre verdenskrig snudde naturlig nok den antisovjetiske stemningen i partiet. Sovjet hadde mistet 25 millioner mennesker og var en helt avgjørende kraft i nedkjempelsen av fascismen. Selv langt inn i borgerlig liberale kretser hadde Sovjet en høy stjerne en kort stund etter krigen.

Det var i etterdønningen av denne fornyede tillitten til Sovjet at Arbeiderpartiet skulle ta endelig oppgjør med Sovjetunionen, men ikke uten et dramatisk mellomspill. Haakon Lie inntok raskt rollen som en innbitt motstander av kommunismen. Under krigen hadde han oppholdt seg i USA og var begeistret. USA hadde et ”dynamisk demokrati” og en ”fremtidsrettet fagbevegelse” mente han. Han så et annet USA enn sine partifeller hjemme. I 1945 advarte han på det sterkeste mot å inngå samarbeid med NKP. Men Gerhardsen hadde andre planer, sterkt preget av den sovjetiske Fedrelandskrigen og samarbeidsånden mellom sosialdemokrater og kommunister da han satt i fangeskap i Sachsenhausen og på Grini. Gerhardsen var nå tent på idéen om at NKP skulle inn under Arbeiderpartiets fold igjen, noe Haakon Lie motvillig gikk med på. Lie mente det ville være politisk selvmord ikke å sondere terrenget, blant annet fordi kommunistene sto sterkt i fagbevegelsen rett etter krigen. Wig Sundsvall skriver at Gerhardsen trolig også hadde ambisjoner om at NKP skulle bidra til å radikalisere Arbeiderpartiet ”for dermed å øke mulighetene til å realisere sosialismen.”

Entusiasmen for sammenslåing skulle ganske fort blekne. Mye krangling og hegemonikamp, og et NKP som fryktet å bli slukt av Arbeiderpartiet, gjorde forhandlingene vanskelige. Da Martin Tranmæl endelig satte foten ned var løpet kjørt for sammenslåing. Gerhardsens berømte Kråkerøytale i 1948 skulle sette endelig punktum for innflytelsesrike sovjetsvermerier i Arbeiderpartiet. Nå ble kommunistene utpekt som samfunnsfiende og antidemokrater, og partiet skulle gå inn for norsk medlemskap i NATO. Stalins brutale fremferd i Øst-Europa var sterkt medvirkende.

Ambivalent vestvedning

Arbeiderpartiet vinglet altså så sent som i 1947 mellom strategisk vestvending eller allianse med Stalin. Man kan altså forestille seg at mye kunne gått annerledes med Norge – og ikke til det bedre – om sentrale krefter i partiet hadde villet det annerledes. I stedet skulle Arbeiderpartiet nesten egenhendig organisere en grundig heksejakt etter kommunister.

Også under Nato-paraplyen skulle Einar Gerhardsen gjøre forsøk på forbrødring med Sovjetunionen, herunder et ”positivt og givende” statsbesøk i 1955. Ryktene – ganske sikkert falske – gikk om at kona, Werna Gerhardsen, hadde et forhold til en KGB-mann. Og enda verre: At hun var spion.

Gerhardsen ønsket også å knytte nærmere bånd til Orientering og venstrefløyen i partiet. Noe som gjorde Haakon Lie rasende. Under landsmøtet i 1967 hang bitterheten mellom de to herrene som tjukk grøt over forsamlingen. Det var her Lie (i følge Gerhardsen) skal ha sagt at ”jeg skal knekke deg som en lus”. Haakon Lie hevdet på sin side at han hadde sagt noe helt annet, nemlig at ”du [Gerhardsen] forsøker å knekke meg som en lus.” Det er helst det førstnevnte utfallet ettertiden har satt sin lit til, gitt Lies noe spesielle temperament og ditto Gerhardsen sindighet.

Brudd og kontinuitet

I Gerhardsens Valg gir Wig Sundvall oss en grundig historisk oversikt over slektskapet mellom de ulike sosialistiske ideene, samt at oppgjøret med den autoritære sosialismen etter hvert utviklet seg til en sivilisatorisk nødvendighet i Arbeiderpartiet. Sosialdemokratiet er på mange måter kommunismens ektefødte barn, men på enda flere måter dens svikefulle sønn. Oppgjøret i 1948 ble temmelig håndfast og partiet har ikke sett seg tilbake siden.

Allikevel savner jeg (muligens) sluttbetraktninger om brudd og kontinuitet hos Wig Sundvall. Selv om sosialdemokratiet forlot den doktrinære sosialismen for lenge siden, har allikevel det ideologisk-historiske slektskapet materialisert seg med jevne mellomrom.

Olof Palmes sagnomsuste – og ganske bisarre – opptreden i Havanna i 1975, der han sammen med Fidel Castro hyllet det cubanske diktaturet opp i skyene, har vært et debattema i den svenske offentligheten i årtier.

Da AUF var på offisielt besøk i Sovjet i 1976 skrev Sigbjørn Johnsen reisebrev iArbeiderungdommen der han hevdet at en politisk suspekt Solzjenitsyn ble brukt av ”reaksjonære krefter i vårt eget land når det gjelder ensidig å trekke fram negative sider ved det sovjetiske samfunn.” Videre mente Johnsen at ”det kommunistiske systemet er ikke så perfekt at det ikke kan forbedres. Og en prosess mot det bedre må starte ute blant folket – og også ende der gjennom at folket selv satte disse ting ut i livet.”

Noen husker kanskje sosialdemokraten Willy Brandts besøk i Oslo i 1971, etter at han var blitt tildelt Nobels fredspris. Fakkeltoget på Karl Johan ble boikottet av samtlige sosialistiske ungdomsorganisasjoner (men også, pussig nok, av Unge Venstre) fordi Brandt sto for et sterkt NATO, EF-sam­arbeid og en klar antikommunistisk politikk vis-à-vis Sovjetunionen. Rune Gerhardsen var en av dem som ikke ville ha noe med Brandt å gjøre. I følge historikeren Robin M. Allers ville Gerhardsen bryte med den vesttyske sosialdemo­kratiske ungdomsorganisasjonen og heller samarbeide med FDJ, det østtyske kommunistpartiets ungdomsbevegelse

Kanskje er det også interessant at Arbeiderpartiet fremdeles samles til 1. mai-feiring på Youngstorget med NKP og andre antidemokratiske fraksjoner. Det er et merkverdig skue å se Arbeiderpartiets leder holde tale med vaiende faner med hammer og sigd i forgrunnen. Og det er ikke vanskelig å se komikken i det. Men det er samtidig både kulturhistorisk interessant og ideologisk utfordrende. Noe av disse historiske og ideologiske ”etterslengerne” fortjener grundigere drøftelse.

Samtidig er det ikke sikkert slike mer eller mindre polemiske betraktninger hadde passet inn i Wik Sundvalls ellers stringente og empirisk relevante historie.

En nødvendig historie

Noen av de dramatiske kapitlene i Arbeiderpartiets historie har delvis gått i glemmeboken. Ikke minst blant sosialdemokrater selv. I polemikken mellom Hadia Tajik og Kåre Willoch som foregikk i Aftenposten høsten 2015, mente hun at Høyre har tilpasset politikken sin til den sosialdemokratiske samfunnsutviklingen de siste 80–120 årene:

”Arbeiderpartiet har også endret seg. Heldigvis. Men grunntanken var hele tiden mer frihet til alle, og å løse de store oppgavene i fellesskap. Virkemidlene har variert.”

Riktignok påpeker hun at Arbeiderpartiet var med i Komintern i årene 1919 til 1923, men hevder så at de revolusjonære ideene ble lagt til side i 1930: ”Først da kan vi snakke om et ordentlig norsk sosialdemokrati … ”

Her er det en del Tajik ikke fikk med i kronikken sin. Vi kan snu om på det, med Gerhardsens egne ord på Arbeiderpartiets landsmøte i 1957:

”Halvdan Koht sa en gang at den største seier et politisk parti kan vinne, er at saker som det har kjempet for aksepteres av dets politiske motstandere. Det norske Arbeiderparti har vunnet en del slike seire. De borgerlige partiene har etter hvert akseptert svært mange av de saker som Arbeiderpartiet har reist gjennom årene … Når avstanden mellom partiene er mindre enn før, skyldes det også at Arbeiderpartiet i dag ser annerledes på mange spørsmål. Det gjelder blant annet utenrikspolitikk og forsvar.”

Boka til Wig Sundvall forteller oss noe vesentlig: For det første at tiden går fort og at det vi tar for gitt i dag kunne se svært annerledes ut for relativt kort tid siden. For det andre at politiske og ideologisk dynamikk og politisk pluralisme er et entydig gode. Høyresiden og venstresiden har trukket hverandre mot fornuftige balansepunkt. Politiske ideologier er ikke meislet i stein. Heldigvis.

Bokanmeldelsen var publisert hos Minerva 23. april 2016. Se også:

Sosialdemokrati