No Comprendo Press, 2018. 120 sider.

Teksten er skrevet av Bård Larsen, historiker i Civita.

Melankolsk som faen

Steffen Kverneland er en merkelig skrue i litteratur-Norge. En slags salig miks av intellektuell og bohem, med stor sans for hårete humor, men med røttene godt plantet i både utkantsnorge (sorry, Haugesund) og skakt folkevett.

Han henter inspirasjon fra forbilder som den smått eksentriske illustratøren Olaf Gulbransson, men også blant ville anarkistiske alternative serieskapere og mer respektable storheter som Edvard Munch.

Kverneland har lenge vært Norges fremste tegneserieforfatter med en ganske stor menighet. Med den store boka om Munch, som kom for et par år siden, har publikummet vokst jevnt og trutt – hele veien til Japan.

Norge er på sett og vis et u-land når det gjelder å ha et tegneserielesende publikum. Selv klassikere som Donald og Marvel har blitt servert til nordmenn i skandinavisk bearbeidelse, altså i lettversjoner av originalene. Såkalte grafiske romaner er for mange et ukjent fenomen, som må oppdrives lengst inne de store bokhandlerne eller hos tegneserieeldoradoer som Tronsmo og Outland.

Jeg har ikke særlig god peiling på det kunstfaglige, men antagelig er det mange forståesegpåere som anerkjenner Kverneland langt utover snevre sjangerbestemmelser. Den siste utgivelsen, En frivillig død,er et stykke arbeid i Kvernelands karriere som i enda større grad vil åpne skottene mellom populærkunst og det mange omtaler som seriøs kunst.

Noe av det mest befriende ved Kvernelands mange tolkninger av litterære klassikere og store kunstnere er evnen hans til å se kvalitetene i dem, men også den underliggende, ofte tragiske komikken som preget så mye av den kanoniserte (og ukanoniserte) litteraturen og kunsten.

Ikke minst i de kaotiske, selvopptatte og destruktive livene til mer eller mindre sprø kunstnere. Uten galskap, ingen kunst. Det gir Kvernelands lesere stor grad av frihet, der vi også kan le av tilsynelatende gravalvor, pompøsitet og filosofisk kannestøperi.

Kverneland har respekt for de som kommer under pennen hans, men også en ironisk og på samme tid medfølende distanse til dem. Det virker som om han minner oss på at store kunstnere med store egoer og fantastiske begavelser ikke er så veldig annerledes enn oss andre. De er misunnelige, driftige og gjerne fortapte sjeler, med stort behov for anerkjennelse og kjærlighet. De er ikke så mye flinkere enn oss andre til å forstå eller flykte fra seg selv, sin oppvekst og sine grunnleggende angster og behov.

Kverneland har nesten alltid hatt mindre elementer av selvbiografi i seriene sine. Særlig de mange fyllesamtalene med gode svirebrødre, som serieskaperen Lars Fiske og forfatteren Ragnar Hovland, har dukket opp som små befriende, ned-på-jorda-anekdoter i de til tider voldsomme historiene om kunstens storhet og galskap.

I 2002 kom Kverneland ut med den selvbiografiske Slyngel – en gang slyngel – alltid slyngel, om sin egen oppvekst. Slyngel er hysterisk morsom, men slett ikke uten drypp av sorg og melankoli rundt død og tragedie i familien.

I sin nye grafiske roman En frivillig død har Kverneland for alvor gått i seg selv. Det er en ganske dyster og melankolsk reise vi serveres, der farens selvmord står i sentrum. Vi møter en sammensatt pappa. Et janusansikt (bokstavelig talt) av selvoppofrelse, empati og humor på den ene siden, og en deprimert, alkoholisert og fordomsfull person på den andre siden.

Kverneland mer enn antyder at faren hadde planlagt å forlate denne verden allerede som ung mann, men at barna kom i veien for selve utførelsen. Det er ingen enkel sak å forholde seg til. Bokas styrke ligger i det gjenkjennelige. Hvem har ikke følt på sorgen, men også utenforskapet til egen sorg? På 120 sider med tegninger og fotografier makter Kverneland å formidle en historie som de fleste forfattere ikke klarer på 3000 sider. Og det er ikke småpoteter. Hva er så Kvernelands bragd her?

Jo, ganske enkelt at han har funnet berøringspunktet mellom det veldig vanskelige og det veldig enkle. Og slik sett tror jeg Kverneland på en måte har fullbrakt sitt forfatterskap.

En frivillig død er preget av at Kverneland selv har fått barn. Boka åpner med Kverneland sittende med den lille sønnen sin på fanget, mens han tenker på sin egen far og seg selv sittende på fars fang. Men bildet av ham selv på fars fang er uklart, i likhet med farens ansikt på omslaget. Disse to tegningene er inngangsporten til en historie der Kverneland forsøker å forstå faren og hvorfor han tok livet sitt, men kanskje enda mer forsøker å forstå sin egen bearbeidelse av det.

Det som slår leseren kommer ganske tidlig i teksten. Kverneland forteller oss at han opplevde og opplever seg selv som «forskningsobjekt i et kosmisk prosjekt». Selv sorgen over farens død oppleves uvirkelig: «Ingenting rundt meg var ekte, alt var kulisser, og hendelsene arrangerte.»

Det er alltid en risikosport å tillegge forfattere tankegodset til store tenkere og filosofer, for det er slett ikke sikkert at det treffer. Men underveis i En frivillig død dukket Albert Camus opp i denne anmelderens hode, og da særlig klassikeren Den fremmede, der åpningsstrofen lyder: «I dag døde mor. Eller kanskje var det i går, det er jeg ikke riktig sikker på.»

Kverneland kommer i alle fall ganske nær, i passasjer der han ikke helt klarer å skille mellom drøm, fantasi og virkelighet, eller når han ikke kan huske at han har lest farens selvmordsbrev. Det er her Kverneland treffer en streng hos meg og garantert hos mange andre lesere: Alt det vi opplever virker noen ganger nært og andre ganger fullstendig fjernt. Mye av det som skjer med oss er som en film, teater, som noe uvirkelig eller fremmed. Hvorfor gjør jeg alt dette? Eller enda mer grandiost: Hvem er jeg, hvor kommer jeg fra, hvor skal jeg? What’s the point? Er livet noe stort, eller bare et «plopp»?

Kverneland tråkler oss gjennom dette landskapet, i en familie der mye fortrenges, men hvor latteren også sitter løst. Når Kverneland husker, er det ofte i detaljene. Det er utrolig hvor mye banalt vi husker og hvor mye som er viktig som vi glemmer. Musikken Steffen hørte på og musikken faren likte. Spretterter og vannkikkerter. Filmer. Hvordan en småfull pappa myste når han så på TV. Den gang pappa var sur fordi Steffen ikke ville klippe plenen. Det var noe der, men hva? Vi kommer aldri til bunns. Med andre ord de små historiene, knaggene, som vi ofte fester de større, mindre håndgripelige og kanskje glemte historiene på. Hva kan vi forvente, særlig av barn?

En frivillig død er på tross av sitt mørke og sin kompleksitet en ganske befriende og til tider bittersøt opplevelse. Det er lov å le av det tragiske. I motsetning til Camus, som var en ganske misantropisk type, en som mente at livet var absurd og ganske meningsløst (vi vet jo at vi skal dø), virker det som om Kverneland forteller oss at selv om livet er absurd og fullt av mørke flekker, kan det være ganske hyggelig også. Om det ikke finnes en indre mening med tilværelsen, kan det være artig som faen.

Kanskje er det ikke noe poeng i å tenke for mye på det heller, for dypest sett er det ikke mulig å forstå andre menneskers indre liv. Den som graver, finner nok noe, men på langt nær alt. Og på et tidspunkt er det viktigere å se fremover.

Det har alltid vært mye fyll og fanteri i Kvernelands bøker. Kverneland ler, og sier skål, men bak ablegøyene er det aldri tvil om at livet er en berg og dalbane. Det er noe uforløst bak klovnemaska.

Som så ofte før må det øl og Lars Fiske til for å få historien ned på jorda. Mot slutten av boka sitter den alltid lyttende Fiske og hører Kverneland fortelle om hvor feil de tar, alle de som fordømmer selvmordet. Det er så langt Kverneland kommer i å anerkjenne eller forstå sin fars handlinger, ser det ut til. Hvis noen ønsker døden mer enn livet, er det et valg det nesten må stå respekt av.

Det er kanskje litt urettferdig mot Kverneland å si at han har blitt voksen i en alder av 55 år. Det gjør noe med deg å få barn også. Men sånn er det. En frivillig død er breddfull av visdom som sjelden kommer før du har levd en stund. Det tar tid å bli klok, og klok er det motsatte av skråsikker. Det kan være noe å huske på for alle de som kjeppjager gamle, gretne gubber og kjerringer om dagen.

Teksten er publisert hos Minerva 26.9.18.