Ingen enkle seirer i vente
Å utrydde ekstrem fattigdom vil bare bli vanskeligere i årene som kommer. Nikolai Hegertun i Dagbladet.
Publisert: 9. juni 2016
Å utrydde ekstrem fattigdom vil bare bli vanskeligere i årene som kommer.
Fattigdom har vært på vikende front i 200 år. Tidlig på 1800-tallet levde færre enn 25 prosent av verdens befolkning over grensen for ekstrem fattigdom. I 2010 levde færre enn 25 prosent under den samme grensen. Bare mellom 1990 og 2010 gikk andelen ekstremt fattige ned fra 36,1 prosent til 16,3 prosent.
Fremskrittene de siste tiårene har skjedd ved at land med begredelige utgangspunkt har tatt noen første og viktige steg i riktig retning. Fremgangen har stort sett funnet sted i fattige, men stabile land som har kunnet nyte godt av handel, gjeldslette, høye råvarepriser, investeringer, politisk lederskap – og bistand.
De land som står igjen er såkalt sårbare stater, der utvikling forblir ekstremt vanskelig å få til. Og det er her de fleste fattige vil bo i fremtiden.
Utviklingen i sårbare stater har i mange tilfeller stått stille – eller gått i revers. Skal man nå målet om fullstendig utryddelse av ekstrem fattigdom, er det her man er nødt til å se de største fremskrittene.
En hovedutfordring er at utvikling ofte krever tiår med fred og stabilitet. Sårbare land er imidlertid stadig på randen av voldelig konflikt, noe som kan sette et lands utvikling årevis tilbake. Utvikling er med andre ord ikke enveiskjøring, og det går som regel raskere i revers.
For å utrydde fattigdom innen 2030 må rundt 180000 personer «løftes» ut av fattigdom hver dag de neste 15 årene. Det betyr at man må få alle de mest sårbare statene inn på en utviklingsbane de til nå ikke har vært i nærheten av. FNs nye bærekraftsmål har et langt vanskeligere utgangspunkt enn de foregående tusenårsmålene. De «enkleste» seirene er allerede innkassert.
Løsningen ligger i å bygge legitime institusjoner som kan ivareta statsfunksjoner som sikkerhet, lov og orden, samt grunnleggende velferdstjenester. Det er en formidabel oppgave som det ikke finnes en universell oppskrift på – og det er prosesser der eksterne aktører har begrenset innvirkning.
Så hva blir bistandens rolle?
Bistand er fortsatt den største finansieringskilden for sårbare land. Men bistanden har vært kjennetegnet av skiftende mål og usikker finansiering, fragmenterte innsatser, svak koordinering, uforutsigbarhet og oppbygging av «parallelle» institusjoner som har undergravd landenes egne institusjoner.
Selv om giverland stadig forplikter seg til bedre praksis, later det til å være en naturlov innenfor bistand som stadig trekker den mot suboptimale løsninger. I sårbare land, der det er aller viktigst at bistanden gjennomføres godt, er dette spesielt kritikkverdig.
Men det finnes også unntak.
Ifølge forskerne Alastair McKechnie og Marcus Manuel var Storbritannias bidrag i Sierra Leone et slikt unntak. Sierra Leone var på slutten av 1990-tallet midt i en borgerkrig, men i dag bidrar landet med fredsbevarende styrker i Somalia. Hva gjorde britene?
Hvis bistanden skal være relevant og bidra til langsiktige løsninger i sårbare land, er givere nødt til å la sine egne kjepphester fare og samles om de prioriteringer som landene selv setter. For eksempel vet vi at sårbare land ønsker freds- og statsbyggende prosjekter – før bistandsindustrien får plukke sine egne favoritter innen den brede menyen av sektorer og prosjekter.
Hva kan Norge gjøre?
Norge har signalisert at vi vil fokusere på skjøre og sårbare stater. Motivasjonen bør ikke bare være å få bukt med de flyktningstrømmene man nå opplever. Baseres utviklingspolitikk bare på egne interesser og skiftende geopolitikk, står man i fare for å forsterke en uforutsigbar utviklingspolitikk.
Dette er mer til skade enn gagn for de mest sårbare landene.
Hvis Norge skal bidra til utvikling i verdens minst utviklede og sårbare land kreves en bred og langsiktig innsats. Man er derfor nødt til å samle innsatsen i færre land. Dette har vært anbefalt siden 1970-tallet, men aldri blitt forankret politisk. Norges bidrag må drastisk ned fra dagens hundre mottakerland.
En slik innsats vil kreve en ny organisering av ambassadene. Deres kompetanse må bli styrket i tråd med landenes konkrete problemer (ikke «våre» løsninger), og de må tillates å arbeide langt mer langsiktig og fleksibelt: I sårbare kontekster er tilpasninger underveis vel så viktig som planlegging og evaluering.
Norge og andre givere må forplikte seg på freds- og statsbyggende engasjementer som trolig vil vare i tiår.
Eksterne aktører må erkjenne at de er innblandet i politiske prosesser som de ikke kan kontrollere. Man er nødt til å finne nasjonale aktører, institusjoner og prosesser som allerede viser positive utviklingstrekk, og som har mulighet til å danne livskraftige koalisjoner.
For å få mest mulig ut av ressursene kan Norge forsøke å jobbe i mindre geografiske soner. Bistanden klarer sjelden å leve opp til sine brede nasjonale forpliktelser, og perifere områder har en tendens til å falle mellom stolene. Dette er med på å undergrave tillit i befolkningen.
En mer avgrenset innsats kan gi rom for et langt større nærvær og oppfølging på tvers av sektorer, og en større mulighet til å jobbe gjennom de lokale systemene. Man kan ikke gå utenom de nasjonale systemene og aktørene. Flere studier understreker nettopp at bistand til sårbare land ikke er mer utsatt for korrupsjon og annen risiko enn bistand til stabile utviklingsland. Sammenliknet er troen på giverlands egne systemers ufeilbarlighet overdrevet.
Til sist, giverland er nødt til å samordne seg, enten under ledelse av et land som har særlig gode forbindelser i mottakerlandet eller gjennom en regional eller internasjonal aktør. Å oppnå bred utvikling alene er en illusorisk tanke.
Begynner Norge på denne prosessen mens man fortsatt har relativt romslige budsjetter, kan man tillate seg en grundig og faglig prosess. Å utsette en bistandsreform vil trolig resultere i hastige og mer tilfeldige kutt i fremtiden.
Innlegget var publisert i Dagbladet onsdag 8. juni 2016.