Denne saken ble publisert i forbindelse med 1. april.
Det er mye oppmerksomhet om at det blir flere såkalte «superrike» og at de «superrike» stadig har mere penger. Et ny rapport fra Civita viser imidlertid at den konklusjonen baserer seg på feil bruk av tall: hvis man tar hensyn til prisveksten har de mest velstående opplevd en kraftig reallønnsnedgang de siste årene.
Årsaken til at denne foruroligende trenden ikke har blitt plukket opp, er at man har brukt den generelle konsumprisindeksen (KPI) for å justere inntektstallene. Men, den fanger ikke opp kostnadsøkninger som er spesifikke for de mest velstående. Civita har, i samarbeid med World Economic Forum, utarbeidet en prisindeks som fanger opp dette: KPI-SR. Den har blant annet med viktige utgiftskilder for denne gruppen, som chartring av privatfly, driftskostnader for yacht (inkludert havneavgifter i bl.a. St. Tropez), og kjøp av klær, sko, klokker og vesker fra anstendige merker som Louis Vuitton, Hermes, Prada og Patek Phillipe.
Denne indeksen viser en helt annen utvikling enn konsumprisindeksen: – KPI viser at klær har blitt billigere, men de mest velstående handler jo ikke på HM eller Zara. Det er mer relevant å ta hensyn til at sveitsiske klokker blir stadig dyrere eller at en Hermes Birkin Bag kan koste opptil $120 000 hvis du i det hele tatt får tak i den, sier samfunnsøkonom i Civita, Haakon Riekeles.
Mest dramatisk i KPI-SR har utviklingen vært innen finanstjenester. Mens det før holdt med en konto i en sveitsisk bank, må de superrike nå stadig vekk finne nye jurisdiksjoner for å få utført sine helt nødvendige banktjenester. – Det er åpenbart kostnadsdrivende å måtte dra helt til Bermuda for å besøke banken sin, sier Haakon Riekeles.
I tillegg til å sette ulikhetsdebatten i et helt annet lys, stiller den nye rapporten fra Civita spørsmål ved hvilke konsekvenser dette kan ha for samfunnet. – Et godt samfunn er et samfunn hvor det er lov til å lykkes, sier samfunnsøkonom Villeman Vinje. – Nå er dette prinsippet truet for de mest velstående, advarer han. – Det er også viktig at samfunnet gir gode incentiver til å bli superrik og det krever en anstendig reallønnsvekst for denne gruppen, sier Vinje.
Det er krevende å finne politiske tiltak som fullt ut kan kompensere for denne dramatiske utviklingen. Civita mener likevel at det er mulig å delvis kompensere for det, for eksempel gjennom et skattefradrag for alle som er medlem i gruppen superrike, etter modell fra fagforeningsfradraget. – Vi har valgt å avgrense ordningen til de med minst 100 mill. kroner i årlige inntekter eller 5 mrd. kroner i (rapportert) formue for å treffe der behovet er størst, sier samfunnsøkonom Villeman Vinje. Fradraget bør som et minimum være på 15 mill. kroner årlig har Civita beregnet, og den må selvfølgelig reguleres årlig etter KPI-SR. Fradraget kan for eksempel finansieres gjennom økte egenandeler i helsevesenet. Det er tross alt bedre med incentiver til å være rik enn incentiver til å være syk.