Borgerlige bidrag til velferden

Av Mathilde Fasting og Eirik Vatnøy, Civita.

I Dagbladet 17. januar påpekte vi at også de borgerlige partiene har hatt stor innflytelse på velferdsstatens fremvekst. Tore Wig og Emil Aas Stoltenberg fra Blindern AUF svarer oss 27. januar. I svaret er det dessverre AUF-lærdommen, og ikke erfaringene fra Blindern, som har fått råde.

Deres første innvending er at de borgerlige partiene lot seg inspirere av den Bismarckianske modellen i Sentral-Europa, og at denne er grunnleggende forskjellig fra den norske velferdsstaten. Det er til dels riktig, men det er viktig å ikke overdrive forskjellene. Impulsene som la grunnlaget for den videre utviklingen av velferdsstaten i Norge, kom dels fra Bismarck, dels fra liberale politikere som Beveridge og Gladstone og konservative som Disraeli, og selvsagt også fra en lang rekke andre hold.

Det er en forenkling og en forvrengning å si at høyresiden ønsket et forsikringssystem, mens sosialdemokratene ønsket universell skattefinansiert velferd. Historien er mer komplisert.  Grunnlaget for det som ble viktige elementer som universalisme, omfordeling og skattefinansiering var lagt allerede før Arbeiderpartiet var på sitt mest innflytelsesrike. I nyere tid var det også en borgerlig regjering som innførte den viktigste universelle ordningen vi har i dag, Folketrygden. Når spørsmålet om alderstrygd kom opp etter krigen, var det de borgerlige som drev universalismen gjennom: ”I prosessen med å omforme alderstrygden fra en behovsprøvd til en universell ordning var de borgelige partiene anførerne,” som Bay, Pedersen og Saglie skrev i 2009.

Vårt poeng er ikke å ta fra verken Arbeiderpartiet eller arbeiderbevegelsen det som tilkommer dem i utviklingen av norsk velferd. Det er snarere å vise at dette ikke er hele historien. Politikk i et liberalt demokrati er ikke det samme som at ett parti forvalter og bestyrer historien. Politikk er interaksjon mellom ulike visjoner og ulike politiske partier.

Vi mener, som Blindern AUF, at fremtiden for velferden er viktig. Men dersom fremtiden diskuteres med utgangspunkt i gal historieforståelse, vil  debatten foregå på feil premisser. Arbeiderpartiets historieskriving underspiller konservative, liberale og kristendemokratiske krefter som aktører i historien. Det er en vinkling som ikke bare undervurderer dette tankegodsets betydning, men som også begrenser dagens debatt. Uriktige forestillinger om fortiden kan binde tanken for fremtiden.

Innlegget er på trykk i Dagbladet 2.2.2011.