Gud på anbud
Av Torkel Brekke, professor ved UiO og prosjektleder i tankesmien Civita
Hadde Märtha Louise forsøkt seg i et annet marked, om hun for eksempel hadde åpnet en søt kaffebutikk eller laget miljøbevisste moteklær, hadde hun møtt langt større forståelse enn nå, når hun forsøker å selge religion til folket.
Det har alltid har eksistert markeder for religion. Jesus, Buddha, Muhammed, eller mer moderne innovatører, var alle i voldsom konkurranse med et stort antall andre og mindre vellykkede entreprenører. Der hvor statsmakten ikke har vært sterk nok til å regulere folks religiøse liv i stor grad, har det alltid vært kniving mellom individuelle religiøse ledere eller grupper om å tiltrekke seg tilhengere, og politisk og økonomisk støtte. Konkurranseevnen på det religiøse marked har vært avgjort av mange faktorer, ikke minst av religiøse entreprenørers karisma. Og her gjenstår det helt klart å se om Märtha Louise har det som skal til.
Markedet for religion
Norge har en offisielt anerkjent statskirke, staten utnevner kirkens ledere, det offentlige betaler lønn til kirkens ansatte, og det inndrives skatt for finansiering av kirken. Skepsis mot fri konkurranse på det religiøse markedet er alltid tydelig hos dem som vil gi staten mest mulig kontroll over samfunnslivet generelt. Reformasjonskongen Kristian den 3. innførte den lutherske statskirken i Norge for å kontrollere samfunnet, og Trond Giske var en verdig arvtager i denne tradisjonen til han ble mer interessert i utflyttede skipsredere og ble næringsminister høsten 2009. Rigmor Aasrud overtok ansvar for Norges fornying, administrasjon og kirke samme høst. Kom ikke og si at Stoltenberg ikke ønsker å fornye kirken – han har et eget departement (med et herlig orwellsk navn) for dette formål.
Det eksisterer et marked for religion og livssyn, og myndighetene bør la dette markedet være i fred. Folks religiøsitet endrer seg i forhold til tilbud og etterspørsel. Høyere grad av regulering av religion fører til at færre personer deltar i gudstjenester og færre vil betegne seg selv som ”religiøse”. Dette er en sammenheng som er parallell med den man finner i økonomien for øvrig. Monopol fører til mindre konkurranse, dårligere produkter, og mindre forbruk. En religiøs økonomi hvor det er konkurranse og pluralisme har høyt forbruk, mens en økonomi hvor det religiøse marked er monopolisert av en bedrift med statsstøtte vil ha lavt forbruk, hvis deltagelse ikke er påbudt og håndheves med makt.
Et uttalt markedsperspektiv på religion finner man først i den moderne verden, og spesielt etter eksplosjonen i religiøsitet som fant sted i Europa og Nord-Amerika fra midten av 1700-tallet. Konkurransen mellom de nye kristne sektene og trosretningene som oppsto fra denne tiden hadde mye til felles med konkurransen mellom forretningsforetak. Det fant sted voldsom innovasjon i måten religiøse grupper organiserte seg på, og de fremste kristne lederne så på gode bedrifter som naturlige modeller. Den helt nye formen for religiøs markedsføring, de entusiastiske prekenene ute i friluft og i bygater, oppsto som en strategi for å overleve i dette markedet.
Et konsistent ideologisk forsvar for en fri religiøs økonomi oppsto på samme tid. Adam Smith så de nye kristne gruppene som tilbydere på et religiøst marked. Og siden den gang har den liberale tradisjonen alltid vært svært kritisk til en stor statlig rolle i markedet for religion og livssyn. Martha C. Nussbaum er blant de mest kjente nålevende liberale filosofer som er opptatt av farene ved statskirkeordninger. Den liberale amerikanske tradisjon ser statskirker som en trussel mot grunnleggende likhetsidealer, skriver hun. I Amerika har fraværet av en dominerende kirke ført til voldsom religiøs pluralisme: Religiøse bedrifter har måttet spesialisere seg, og de har laget produkter for forskjellige segmenter i det religiøse markedet. Etterspørselssiden er sammensatt. Noen ønsker å være medlem av strenge sekter, andre ønsker mer liberale tilnærminger. Noen trenger komplisert teologi, mens andre har mer nytte av engler og krystaller.
Problemet i Norge er at folk flest har usedvanlig liten forståelse for viktigheten av en begrenset statlig rolle overfor tros- og livssynssamfunn. Vi har ganske frie markeder for varer og tjenester, men vår bevissthet om religion og livssyn er på linje med en kommuniststat. Jesus skal ikke på anbud her til lands. Debatten om statskirkeordningen foregår derfor på et begredelig nivå. Den har de siste tiårene gjerne tatt utgangspunkt i en lang rekke offentlige utredninger, som stort sett har anbefalt langt større avstand mellom stat og kirke, og en like lang rekke av departementale anbefalinger om å overse utredningenes anbefalinger og fortsett som før.
Gjønnes-utvalget
Siste runde i denne forutsigbare runddansen om norsk livssynsmonopol burde startet 10. april 2008, da samtlige partier på Stortinget inngikk en avtale om framtidens forhold mellom stat og kirke. Avtalen bygget i teorien på utredning om statskirken utarbeidet av et utvalg nedsatt i mars 2003 og ledet av fylkesmann Kåre Gjønnes. Gjønnesutvalgets leverte sin utredning NOU 2006: 2 Staten og Den norske kirke 31. januar 2006 til oppdragsgiveren, Kultur- og kirkedepartementet.
Gjønnes-utvalget kom med tre alternativer til organiseringen av Kirken i framtiden. For det første kunne Norge opprettholde en grunnlovsforankret folkekirke ved å videreføre dagens statskirkeordning og la være å endre gjeldende grunnlovsbestemmelser. Dette ville sikre staten fortsatt makt over kirkens anliggender, men Gjønnes-utvalget kom med mulige grep man kunne gjøre innenfor den eksisterende ordning for å sikre noe større grad av demokrati og selvstyre. For det andre kunne man endre kirkeordningen slik at man får en lovforankret folkekirke. Dette ville innebære at Grunnlovens nåværende regler om statskirkeordningen fjernes, kirken blir et eget rettssubjekt med mye større autonomi. En slik ordning ville innebære at Kongens (regjeringens) kirkestyre opphører, men utvalget foreslo å gi kirken fortsatt tilknytning til staten gjennom en ny, kortfattet kirkelov. For det tredje kunne man få en selvstendig folkekirke ved å sidestille Den norske kirke med andre tros- og livssynssamfunn, gi Kirken fullstendig frihet fra staten, og fjerne alle grunnlovsbestemmelser om kirken.
Gjønnes-utvalgets flertall på 14 av 20 medlemmer gikk inn for en lovforankret folkekirke, altså en mellomting mellom fortsatt statskirke og helt selvstendig kirke. Dette kan tolkes som et ønske om en avvikling av statskirkeordningen, selv om utvalgets flertall altså ønsket å gi kirken et spesielt forhold til staten gjennom en ny kirkelov. Et mindretall på to av utvalgets medlemmer ønsket å videreføre statskirkeordningen, og gikk inn for en grunnlovsforankret folkekirke. Begrunnelsen for dette ønsket var å sikre fortsatt ”lav terskel” for deltagelse i kirken, og en uttalt frykt for et ”konstitusjonelt tomrom” uten grunnlovsbestemmelser om kirken. Et annet mindretall på 4 av de 20 medlemmene gikk inn for selvstendig folkekirke. Hovedbegrunnelsen for dette var at man ønsket å gi kirken selv større integritet som trossamfunn og sikre likebehandling av kirken og andre tros- og livssynssamfunn.
Statskirkeordningen består
Men Gjønnes-utvalget arbeidet forgjeves, kanskje som forventet. I kapittel 5 av St. meld. nr 17 beskriver departementet sitt eget forslag til Stortinget om hvordan man i Norge bør organisere forholdet mellom stat og kirke i framtiden. Her inntas også den politiske avtalen av april 2008, som samsvarer med departementets anbefaling. Departementet skriver:
Når statskirkeordningen i første rekke sees som et sett av ulike elementer som ikke inngår i et lukket hele, blir det etter departementets oppfatning mindre relevant å snakke om klare kategorier som avvikling, reform eller videreføring av statskirkeordningen eller et rent spørsmål om skille mellom stat og kirke. Om et gitt resultat innebærer videreføring eller avvikling av statskirkeordningen kan det være ulike oppfatninger av. Statskirkebegrepet er relativt, og det vil være flytende overganger mellom karakteristikker som videreføring, reform/endring og avvikling. Disse karakteristikkene kan i seg selv ikke presist angi innholdet i en konkret kirkeordning.
Dette er en virkelig lekkerbisken av byråkratisk tåkeprat. Departementet mener at Gjønnes-utvalget slett ikke kunne kommet fram til noe relevant standpunkt vedrørende statskirkens framtid, fordi selve statskirkebegrepet er relativt. Takk for to år med hardt arbeid, men dessverre var det ikke mulig å svare på spørsmålet dere jobbet med fordi ingen vet hva statskirken egentlig er. Herlig oppdragsgiver.
Avtalen av 10. april 2008 innebærer en videreføring av Norges statskirkeordning. Innenfor denne ordningen ønsker partiene en demokratireform, som tar utgangspunkt i Bakkevig-utvalgets innstilling og innebærer økt bruk av reelle og direkte valg slik at kirkens organer oppnår større legitimitet. Demokrati er et fint ord. Men statskirkeordningen videreføres ved at kirken fortsatt skal ha særskilt forankring i Grunnloven, ved at kirken ikke blir et eget rettssubjekt, ved at staten fortsatt skal lønne og ha arbeidsgiveransvar for kirkens ansatte, og ved andre punkter i avtalen.
Holdninger til statskirken
Politikere tenker først og fremst på velgerne sine. I høringsuttalelsene til Gjønnes-utvalgets utredning kom det fram en sterk støtte til statskirkeordningen i mange av de lokale instanser, som menighetsråd, kirkelige fellesråd og kommuner. Det må da være galt at et mindretall av statskirkemotstandere skal få avgjøre kirkeordningen for flertallet, eller hva? Sjømannskirken uttrykker dette synet på en presis måte, når den skriver i sin høringsuttalelse til NOU 2006:2: ”Det kan ikke være slik at det er de 700.000 menneskene som står utenfor Den norske kirke som i hovedsak skal avgjøre kirkeordningen for de 3,9 millioner som er medlemmer i kirken.”
I politisk debatt framstiller man det ofte som om det er et trangsynt mindretall som forsøker å ødelegge en statskirkeordning som det store flertallet ønsker og trenger. De stakkars statskirkemedlemmene er ofre for et aggressivt mindretall – muslimer, jøder og ateister – som bruker mistenkelig kosmopolittisk menneskerettighetsargumentasjon for å ta kirken fra folket. Men hva mener faktisk folk om forholdet mellom stat og kirke?
I 2003 undersøkte man nordmenns holdninger til statskirken som del av en større undersøkelse om nordmenns nasjonale identitet. Her spurte man om den norske kirke bør skilles fra staten. 42,1 % av de spurte svarte at statskirken absolutt eller antagelig bør skilles, mens 36,8% svarte at den absolutt eller antagelig ikke bør skilles. På spørsmål om statskirkeordningen virker diskriminerende på personer med annen tro/livssyn svarte 28,4 % at de var uenige, mens 23, 3 % var enige. 25,7 % var verken enige eller uenige.
I en stor undersøkelse om religion gjort i 2008 svarte 45 % at de ”godtar fortsatt statskirkesystem”, 30 % svarte at denne ikke bør godtas, mens 25 % var indifferente til spørsmålet. Spørsmålsstillingen i undersøkelsen er imidlertid litt merkelig for det er stor forskjell mellom å godta ordningen og å støtte eller ønske den.
Og Kirkens egne medlemmer, hva mener de? Hvis vi ser på en undersøkelse blant statskirkens medlemmer fra år 2000, ser vi at 38,6 % mente at forholdet bør være slik det er i dag, 17,4 % mener kirken bør få en mer selvstendig stilling i forhold til staten, og 20,8 % mener at kirken bør være helt adskilt fra staten. Det er altså ikke slik at det overveldende flertall i statskirken faktisk ønsker å beholde statskirkeordningen, slik det gis inntrykk av når politikere snakker om trygghet og tilhørighet i lokalsamfunnene.
Kirken og norskheten
En annen myte om statskirken som også bør avlives, er antagelsen om en nær forbindelse mellom Kirken og norsk nasjonal identitet. I en undersøkelse fra 2003 om nordmenns nasjonale identitet ble deltagerne stilt følgende spørsmål: ”Noen mener at visse kjennetegn er av stor betydning for å være ordentlig norsk. Andre mener at de ikke er så viktige. Hvor viktig synes du det er å være medlem av den norske statskirken?” 43,6 % svarte at dette ikke er viktig i det hele tatt, og 30,3 % svarte at det ikke er særlig viktig. Kjennelsen var altså meget klar. Det er svært liten støtte i den norske befolkning til synet om at det er en avgjørende forbindelse mellom norskhet og statskirken. Takk og pris.
Avvisningen av en kobling mellom nasjonal identitet og kirke kommer også tydelig fram i et annet spørsmål om norskhet: ”Noen mener at kjennetegnene på listen nedenfor er av stor betydning for å være ordentlig norsk. Andre mener at de ikke er så viktige. Hvor viktig synes du det er å være protestantisk kristen?” Her svarte 47,9 % at det ikke er viktig i det hele tatt, og 27,9 % svarte at det ikke er særlig viktig. Mellom 70 og 80 % av de spurte mener derimot det er svært viktig å kunne snakke norsk og følge norske lover og regler for å være ordentlig norsk. Fra et liberalt ståsted er dette oppløftende resultater fordi det betyr at nordmenn flest mener at norskhet handler om formelle forhold, og ikke diffus internalisering av norsk kultur.
Hvem betaler?
Den brede politiske støtten til statskirkeordningen bygger altså på overdrevne antagelser om ordningens støtte både blant Kirkens medlemmer og i befolkningen totalt. Men det er viktigere å påpeke at argumentene for fortsatt statskirkeordning ville vært uholdbare ut fra grunnleggende demokratiske og menneskerettslige prinsipper, også dersom det faktisk var et klart flertall som ønsket ordningen. Det er jo ikke slik at man kan ta avgjørelser som angår menneskerettigheter ut fra hva flertallet mener. Slik er det heller ikke på området tros- og livssynsfrihet – et klassisk område for liberale prinsipper og menneskerettslig jus.
Et blikk fra oven på debatten om Märtha Louises kontakt med det hinsidige levner liten tvil om at Norge befinner seg i en overgangstid fra knugende monopol til forsiktig liberalisering i markedet for religion og livssyn. Det er en innebygget skepsis til liberalisering på flere områder i det norske samfunnet. Vi steiler når dialogen med det overnaturlige kan kjøpes og selges. De eneste som kan snakke med Gud for oss er statskirkens prester, lønnet over skatteseddelen. At disse prestene stadig blir mindre produktive – antallet religiøse handlinger som produseres går ned, mens budsjettene går opp – bryr oss ikke. Det viktige er at ingen skal tjene penger på å vaske pensjonister, drive barnehage eller mane fram ånder og gjenferd. Rimi og Kiwi må gjerne tjene på våre kroppslige behov, men ingen skal få fakturere oss for åndelig sult og tørst.
Hva slags merkelig knefall for kartellvirksomhet og monopolisme er det som får nordmenn til å tenke slik? Hvis Tines misbruk av monopolistisk dominans over gulosten bøtlegges i millionklassen, burde statskirkens monopol på Jesus bøtlegges langt høyere. Det burde være en viktig del av oppdragelsen av det norske folk at man begynner å betale for gjenferdene og englene sine. Man burde betale for normale kirkelige handlinger også – fra dåp til begravelse. Det ville gi et ganske annet personlig ansvar og eierskap til de religiøse organisasjoner som tilbyr disse tjenestene. Det ville også føre til høyere krav til produktene vi får. Jeg har døpt alle mine tre barn i Kirken, men i likhet med nordmenn flest har jeg stilt få krav til presten. Kanskje jeg innerst inne ikke ville ha den homofile frigjøringsteologen til å døpe ungene, kanskje jeg ville ha levende lys og panfløytemusikk, men jeg tør jo ikke be om slikt når tjenestene framstår som gratis fordi de finansieres over statlige og kommunale budsjetter, og ikke med mitt eget kredittkort.
Voluntarisme og ansvar
Prinsesse Märtha Louise er en religiøs entreprenør. Personlig fristes jeg ikke av produktet hun tilbyr, men andre gjør kanskje det. Det er først om noen hundre år man vet om hun var med på å skape en bevegelse som var levedyktig over tid. Jesus-sekten fikk jo ikke endelig godkjent-stempel før Konstantin den stores tid. Uansett er Märtha Louise en del av et miljø – New Age-bevegelsen – som utfordrer statskirkens monopol og bidrar til økende pluralisering.
Norske politikere som engster seg for konsekvensene av et eventuelt framtidig skille mellom stat og kirke, bør lese litt historie og senke skuldrene. Da man i USA innførte det strenge skillet mellom stat og religion etter revolusjonstiden, hadde dette enorme konsekvenser for de religiøse gruppene i landet. I 1791 trådte det første tillegg til den amerikanske Grunnloven (First Amendment) i kraft, hvor Kongressen forbys å lage lover som angår religiøse grupper eller fri religionsutøvelse. Det ble etablert et fritt marked for religion, hvor det var umulig at én eller flere grupper kunne nyte en spesiell status i forhold til statsmakten.
Den umiddelbare reaksjonen til mange ledere i USA var frykt. Man var redde for at religionen ville forvitre, med negative konsekvenser for amerikanere flest. Men konsekvensene av det frie markedet var motsatt av det mange fryktet. Det religiøse livet måtte heretter drives ut fra personlig engasjement og ansvar. Voluntarisme ble den avgjørende faktoren. Den nye situasjonen førte til dramatisk ny interesse og oppslutning om religion i USA. Én forklaring var selvsagt at kostnaden ved å slutte seg til alternative sekter plutselig ble borte fordi forfølgelse på grunn av religiøs overbevisning tok slutt. En viktigere grunn var imidlertid at det ble en voldsom oppblomstring på tilbudssiden i det religiøse markedet. De nye lederne og organisasjonene visste at de måtte selge sine tjenester til folket, ikke til myndighetene. De kunne ikke belage seg på skatter, men måtte hente støtte fra medlemmer. Dermed måtte de skape religiøse tjenester som folk ville ha, og de måtte konkurrere mot andre tilbydere.
Dialog med det hinsidige
Man kan tenke seg to interessante reaksjoner på Märtha Louise-rabalderet. Den gode reaksjonen vil bestå i en bedre og mer konsekvent debatt om religionspolitikk i Norge. Den vil innebære at nordmenn, inkludert de som sitter på Stortinget, gradvis innser at det ikke er prinsipielle forskjeller mellom markedet for ost og markedet for religion og livssyn. Hvis man kan erkjenne dette grunnleggende faktum, vil etter hvert hele debatten om statskirkeordningen måtte fortone seg som absurd, fordi den handler om et valg mellom en gammeldags og illiberal monopolsituasjon mot grunnleggende frihet og likhet mellom tilbydere av religiøse tjenester.
Den dårlige reaksjonen vil ligne på toleranse. ”Se hvilket frodig trosliv vi har innenfor rammene av statskirkeordningen,” vil politikere kunne si. Statskirker har alltid hatt to valg når det gjelder kjettere: De kan innlemmes og ufarliggjøres, slik at de underbygger statskirkens egen legitimitet, eller de kan drepes. Märtha Louise kommer neppe til å bli drept, men hun vil kanskje bli omfavnet av tolerante og kameratslige politikere. Det er jo dette som skjer med resten av kongefamilien. I Norge kastes ikke fritenkere til løvene. De går lange fotturer med Jonas Gahr Støre i dyp dialog om det hinsidige.
Artikkelen står i Samtiden nummer 4-2010. Noter og referanser finnes her. Artikkelen er basert på boken Frihet og religion, som kan lastes ned eller kjøpes her.