Forsinket universitetsprotest
Av Kristin Clemet, leder i Civita.
Bernt Hagtvet har nok en gang luftet sine frustrasjoner over tilstanden ved universitetene. ”Universitetene drives som pølsefabrikker, og studentene tilbys skandaløst dårlig undervisning,” mener Hagtvet, som gir Kvalitetsreformen skylden. Janne Haaland Matlary, derimot, er uenig og mener at Hagtvets synspunkter ikke er basert på fakta. Ifølge Matlary var undervisningen ”hundre ganger dårligere før”.
Jeg er enig med Matlary. Tilbudet til studentene var ikke bedre før. Studentene strøk, brukte lang tid og fikk ofte svært liten oppfølging. Etter Kvalitetsreformen er oppfølgingen og studieprogresjonen blitt bedre, og flere studenter greier å avlegge eksamen.
På ett punkt mener jeg likevel at Hagtvet har et viktig poeng: Ressursene spres for tynt utover på for mange institusjoner. Det er heller ikke bra at det for mange institusjoner er blitt mer attraktivt å bli et marginalt universitet enn å være en virkelig god høyskole. Det er ikke mulig for alle de nye universitetene å leve opp til de kvalitetskrav vi tradisjonelt forbinder med de klassiske breddeuniversitetene.
Hvordan kunne det skje?
Som tidligere utdannings- og forskningsminister vet jeg en del om det.
Det hele startet i 2001, da Trond Giske var utdanningsminister. Han foreslo at det bare skulle kreves ett doktorgradsprogram for å kunne bli et universitet. I praksis ville det bety at nesten alle institusjoner som driver høyere utdanning, kunne kalle seg universitet.
Opposisjonen på Stortinget likte ikke dette og mente i stedet at det skulle kreves fire doktorgradsprogrammer og fem mastergradsprogrammer for å kunne kalle seg et universitet.
Etter at jeg ble utdanningsminister foreslo jeg å gå enda lenger. Jeg fulgte opp Stortingets ønske om fire doktorgrads- og fem mastergradsprogrammer, men foreslo også at institusjonene skulle drive stabil forskerutdanning for å bli universitet.
I tillegg fremmet jeg et forslag som var meget kontroversielt: Jeg foreslo at de nye universitetene ikke fritt skulle få opprette doktorgradsprogrammer uten eksplisitt godkjenning. Det betød at jeg ønsket å beholde et klart skille mellom de fire gamle og de nye universitetene.
Dette forslaget møtte massiv motstand. En tverrpolitisk allianse av stortingsrepresentanter, lokalpolitikere, lokalt næringsliv og utdanningsinstitusjonene selv gjennomførte nærmest et opprør mot meg og den daværende regjering. De forlangte at de nye universitetene måtte få nøyaktig de samme fullmaktene som de gamle hadde hatt. Opprøret kom særlig fra de regionene som snart håpet å få et universitet, dvs. Rogaland, Agder og Nordland.
På denne tiden var det imidlertid intet synlig eller hørbart opprør i akademia. Jeg tror saken gikk mange hus forbi, og derfor ble det ingen ”mannjevning” mellom distriktspolitiske og mer faglige interesser.
I dag er det mange som misliker utviklingen med stadig flere universiteter, og som ønsker en endring. I så fall er det to mulige veier å gå.
Vi kan stramme inn kriteriene, slik at det blir vanskeligere å bli universitet.
Eller vi kan slippe universitetstittelen helt fri og la ”markedet”, dvs. studenter og forskere, avgjøre hvilke institusjoner som er best.
Innlegget sto på trykk i Aftenposten 20.09.2010.