Dyden takknemlighet forvitrer

Av Lars Fr. H. Svendsen, Førsteamanuensis i filosofi ved Universitetet i Bergen og prosjektleder i Civita.

Aldri har vi hatt mer å være takknemlige for, og kanskje nettopp derfor har vi aldri vært mindre takknemlige.

Utakknemligheten skyldes ikke minst at vi lever i en velstand uten historisk sidestykke, hvor virkelig knapphet oppleves bare av de få.

Filosofen José Ortega y Gasset hevdet i 1930 at det moderne mennesket kjennetegnes av en «radikal utakknemlighet». Mye taler for at han hadde rett i det, og om noe har dyden takknemlighet forvitret ytterligere.

I en tid da selvrealisering er blitt vår fremste oppgave, hvor selvopptattheten er vår grunnbestemmelse, rommer takknemligheten en ydmykhet som det moderne selvet ikke finner seg så vel til rette med. Takknemlighet er en innrømmelse av at vi ikke er selvtilstrekkelige, at vi behøver andre og den retter blikket vårt bort fra vår egen navle og ut mot verden.

Filosofer har ofte tillagt takknemligheten stor vekt. Immanuel Kant betrakter den som en «hellig plikt» fordi den utgjør selve fundamentet for velgjørenhet blant mennesker. Spinoza skriver: «Takknemlighet er det begjæret eller iver etter kjærlighet hvorved vi søker å gjøre noe godt overfor den som har gjort noe godt overfor oss, ut fra en tilsvarende følelse av kjærlighet.» Spinoza påpeker hvordan takknemlighet knytter mennesker sammen. Dette gjelder fra de minste ting, som når en fremmed forklarer en veien, til de største, som at man har fått dele mange år av ens tilmålte tid med et annet menneske.

Tilværelsen forandrer seg under takknemlighetens synsvinkel. Under utakknemlighetens synsvinkel kan livet vanskelig fortone seg som annet enn en sammenhengende krenkelse, hvor man aldri har fått alt det man har krav på fra verden. Derimot fremstår tilværelsen som en gave under takknemlighetens synsvinkel.

Vi tenker i dag at vi har rett til lykke, og ikke bare retten til å søke den slik vi selv måtte finne det tjenlig. Denne lykken er gjerne en så idealisert størrelse at den alltid vil være utenfor rekkevidde. Som filosofen Pascal Bruckner har formulert det, lever vi antagelig i det første samfunnet der mennesker føler seg ulykkelige fordi de ikke føler seg fullstendig lykkelige. Snarere enn å være takknemlig for alt som er gitt oss, retter vi oppmerksomheten mot alt det vi tror skiller oss fra en fullkommen lykke. Og vi tenker lett at enhver byrde eller motgang er en urett. Som det heter i Aldous Huxleys Vidunderlige nye verden: «Det er virkelig ikke påkrevd for et sivilisert menneske å tåle noe som er ubehagelig.»

Vi skal være takknemlige for vår frihet, og den beste måten å vise en slik takknemlighet på, er formodentlig å bruke friheten til noe mer substansielt enn å beskue ens egen navle. Forfatteren David Foster Wallace har formulert det godt: «Den virkelig viktige formen for frihet omfatter oppmerksomhet og åpenhet og disiplin og anstrengelse og å være i stand til virkelig å vise omsorg for andre mennesker og å gjøre oppofrelser for dem, om og om igjen, på utallige små, usexy måter, hver dag.»

Og man kunne legge til: Å være takknemlig for at man kan gjøre slikt for andre fordi det er dette som overhodet gir substans til livet vårt.

Innlegget sto på trykk i Aftenposten 28.08.2010.