Det politiske ordskiftet er blitt presset inn i et journalistisk regime preget av fiendtlighet, personorientering og strategitenkning.

Ifølge de store valgundersøkelsene av senere tid, er TV fortsatt den suverent viktigste informasjonskilde for velgerne. Sammenlignet med medier i andre land har norske medier en enestående kontroll over valgkampen. De står helt fritt til å gjennomføre debatter, utspørringer og intervjuer slik de ønsker. De har også en unik tilgang til politikerne. Mens politikere i andre land ofte kun stiller til et par utvalgte debatter og intervjuer i forkant av valget, stiller norske politikere i studio på få timers varsel. Som oftest velger journalistene både hvem som skal representere partiene og hvilke temaer de skal debattere.

Norske medier utnytter sin journalistiske frihet på en måte som også har stor innflytelse på hvordan politikernes budskap når frem til velgerne. Norske valgkampsendinger byr på kortere taletid til politikerne, flere avbrytelser fra journalistene og mer fiendtlighet mellom alle aktørene, enn valgkampsendinger i land som USA, England, Danmark og Sverige.

En uavhengig og kritisk presse er en forutsetning for et godt demokrati. At pressens frihet er ubestridelig betyr imidlertid ikke at pressen skal være fritatt for kritikk. Mediene forvalter et stort ansvar og fortjener den samme kritiske granskningen som de andre statsmaktene.

I en analyse for tankesmien Civita (last ned eller kjøp pamfletten her) ser jeg kritisk på den journalistiske stilen i NRKs valgprogram Velg!09. Hensikten er å samle kritikken som er blitt rettet mot den politiske journalistikken de senere årene, og å se på NRKs valgkampdekning i lys av denne. Konklusjonen er tydelig: NRKs politiske journalistikk bidrar til å redusere politikk til kommunikasjon på journalismens premisser.

For det første fremstiller valgsendingene politikk nesten utelukkende som taktikk og strategi. Omtrent halvparten av spørsmålene i debattene og utspørringene i Velg!09 dreier seg særlig om hvem som vil samarbeide med hvem eller hva som er «plan B». Dette er et skyhøyt tall sammenlignet med tilsvarende utspørringer i andre land.

Kommentatorenes rolle er også fremtredende, og deres oppgave er alltid å spekulere i hva som er politikernes skjulte eller «egentlige» agenda og kommentere hvordan «de klarer seg». Det er sjelden de kommenterer sak eller argumentasjon.

At regjeringsspørsmålet ble så sentralt i fjorårets valgkamp, kan forklare hvorfor inntrykket av spinn og spill ble så dominerende. Men det kan også sees som et eksempel på hvordan medienes logikk styrer politikken. Ifølge NRKs egne undersøkelser var det ingen av velgerne som mente regjeringsspørsmålet var det viktigste i valget. Likevel var det den saken som fikk klart mest oppmerksomhet i NRKs valgsendinger.

Den mest nærliggende forklaringen er ikke at denne saken ville «fremme den offentlige samtalen og medvirke til at hele befolkningen får tilstrekkelig informasjon til å kunne være aktivt med i demokratiske prosesser» (NRKs formålsparagraf). Mer trolig er det at regjeringsspørsmålet var den vinklingen som var mest konfliktpreget, og dermed, etter redaksjonens kriterier, antatt å være «bra TV».

For det andre er valgkampsendingene preget av en aggressiv og til dels fiendtlig journalistisk stil. Antallet spørsmål i norske paneldebatter og «dueller» er langt høyere enn i andre land, og det er langt flere negative kommentarer og omformuleringer av politikernes budskap. Det er sjelden vi i Norge hører en politiker snakke i mer enn 30 sekunder uten å bli avbrutt av journalister eller andre politikere.

Den tilsynelatende utbredte oppfatningen at politikere «bare krangler» må delvis tilskrives de vilkårene for samtale som settes i mediene. Kort taletid, hyppige avbrytelser, stor grad av konfrontasjon og anmassende krav om et foretrukket svar legger opp til en aggressiv og fiendtlig samtaleform. Samtaleformen og spørsmålsformuleringen skaper et inntrykk av at politikere er latent disponert for å lyve eller unnvike å svare på spørsmål, dersom de ikke presses av journalistene.

Videre er det generelle mønsteret at den direkte kommunikasjonen mellom folkevalgt og velger mistenkeliggjøres. Debattene og utspørringene i Velg!09 er preget av mange omformuleringer: Journalistene griper straks tak i utsagnene og forteller hva de «egentlig» betyr og stiller ledende spørsmål: Journalistenes spørsmål styrer svaret politikerne kan tilby. Samtalene er videre omgitt av kommentatorer (journalister) som tolker og vurderer budskapet. Innenfor programmets rammer er det journalistene, og ikke politikerne, som fremstilles som best egnet til å formidle politikken.

De skandinaviske maktutredningene har beskrevet denne formen for journalistisk praksis som journalisme: En fremherskende yrkesideologi som ligger til grunn for journalistenes arbeid, hvordan de gransker verden og fortolker den. Det verste som kan hende, ifølge journalismens logikk, er at makthaverne får kommunisere direkte til folket uten veiledning. Derfor må deres budskap avsløres, fortolkes og fortelles av journalistene, for at politikernes egentlige mening skal kommer frem.

Hovedtanken er at pressen har – og bør ha – kontroll over den politiske kommunikasjonen for å verne velgerne mot villedende, forførende og maktbegjærende politikere.

I dag er det opplagt at også mediene er mektige, og det er grunn til å stille spørsmål om hva som ligger til grunn for de vinklingene og den regien de presenterer de demokratiske valgene i. I mange tilfeller får ønsket om å lage underholdende og sensasjonelle programmer forrang også i den lisensfinansierte allmennkringkasteren NRK.

Den internasjonale kritikken har vært at den journalistiske stilen som har fått dominere vestlige medier de senere årene, fører til en negativ spiral av mistillit og kynisme. Det politiske ordskiftet er blitt presset inn i et journalistisk regime preget av fiendtlighet, personorientering og strategitenkning – vekk fra politisk innhold: De temaer, problemer og argumenter som politikken handler om.

En pågående og tilsynelatende kritisk-journalistisk stil har ført til at politikerne har måttet bli mer profesjonelle i sin kommunikasjon, noe som igjen stiller krav til enda mer kritiske og aggressive utspørringer fra journalistenes side. Politikken blir slik redusert til en øvelse i kommunikasjon på medienes premisser. Form er blitt viktigere enn innhold. Skylden er delt mellom partene – resultatet er mindre tillit til både de folkevalgte og til mediene.

Kronikken sto på trykk i Aftenposten 24. august 2010.