Vårt Land har nylig slått opp at KrF og dets søsterpartier i Danmark og Sverige sliter. Riktignok gjenstår det å se hvordan svenske KD gjør det ved Riksdagsvalget nå i september. KDs rolle i den borgerlige alliansens gjør dem uansett mer interessante enn KrF. Ikke bare er det et stykke fram til neste Stortingsvalg. Det virker også til å være langt fram å finne seg selv, for våre hjemlige kristendemokrater.

Av bekvemmelighetsgrunner leter man etter ytre faktorer for å forklare de dårlige resultatene. Mange viser til nettopp koalisjons- eller allianseproblemer. Det er også ganske typisk at Vårt Land gjør et poeng av at svenske og norske kristendemokrater har opplevd sviktende oppslutning med borgerlige koalisjoner. Hvorfor la man ikke til at danskene ved å peke på sosialdemokratene spilte seg helt ut?

Egne posisjoneringsproblemer, eller rettere sagt vanskene for velgerne og ikke minst journalistene med å plassere disse partiene, er uansett ikke god nok forklaring. Allianseproblemer er man ikke alene om. Undersøkelser blant velgerne viser at alliansedannelse vektes lavere enn betydningen av sakene og ideene samt tilliten til partienes frontpersoner. Nettopp inntrykket av spinn og spill byr velgere imot. At en rekke journalister og politikere er besatt av spillet, avgjør ikke velgernes valg. Hovedlinjene i et partis politikk fremstår i det lange løp som viktigst.

Ingen av kristendemokratene i Norden har inngått i regjeringssamarbeid med sosialdemokrater eller sosialister. Hvorfor det nå skulle gi et løft å tilby enda flere rød(grønn)e partier eller koalisjoner, begriper ikke jeg.

Iveren etter å sentralstyre lik sosialdemokrater vil motvirke den samme friheten i samfunnet som de motkulturelle bevegelsene ble mobilisert for å forsvare. Stadig mer av en slik tilnærming til politikk gjør at man taper det unike ved eget prosjekt: Ideen om at samfunnet bygges best nedenfra, av de frie fellesskapene og mangfoldet det betinger. Det er denne ideen som gjør kristendemokratiet rotfestet i det borgelige, liberale prosjektet. Fornekter man å være innpodet i dette treet, er det vanskelig å se at man igjen kan bære skikkelig frukt.

For å lese hovedlinjene er det heller ikke synspunkter på rusbrus eller bokstavsammensetninger for skolefag (jf KRL/RLE) som teller. De som trodde at det var "homofobi" må også fortsette letingen. Selv om man de siste årene har fått maksimert omtalen av kristendemokratenes motstand mot homofilt samliv i regulert juridisk ramme, har det betyd lite positivt for oppslutningen. Midt i dette kan ingen seriøst hevde at disse partiene har vært utydelige. Det må i så fall kun gjelde dem som aldri blir fornøyd med saltholdigheten. Bifalt selvsagt av slike som med helt andre motiver synes det er fint at KrF eller KD gjør seg mindre. Vår tid byr på rikelig med verdiutfordringer som ikke krever totalitære eller trekk ved politikken.

Til tross for at partileder Høybråten bestemt forsøker å gjenta at strategien er å tilby bred profil, leser velgerne og media partiet som stadig smalere. Både persongalleri og agenda framstår langt mindre mangfoldig enn under Bondevik og Svarstad Haugland. Det hele virker trangt og idéfattig.

Det sterkeste tegnet på at noe er alvorlig galt kommer best til syne når egne partifolk skiller seg ut fra rekkene. I den grad forsøk gjøres på å skape plass – enten det er for utvikling i synspunkter eller hvem som får fronte partiet, reageres det angstbittersk. Hvor sjarmerende tror man egentlig dette fremstår for utenforstående – de man burde vinne – når oppslutningen synker og intern nytenkning nedkjempes? Slikt kan kanskje bidra en stund til medfølelse internt, men det begeistrer ingen.

De fleste vil forstå at varig velgerappell beror på sammensatte forhold. Ett er likevel sikkert: Et hvert parti må kunne presentere begeistrende og troverdige kandidater kombinert med aktuelle og appellerende ideer. Disse ideene bør også ha en varighet over seg.

Kristendemokratene i Norden har ulike problemer. En felles utfordring er at man framstår som fraksjonspartier mer enn folkepartier. Den brede relevansen av verdistyrt politikk har vært selve utgangspunktet for kristendemokratiet. Verdisyn og ideer skulle forene sterkere enn interesser. Det var slik man skulle utgjøre et tredje alternativ, fordi høyreside og venstreside var ensbetydende med uforsonlige interessemotsetninger og i mange tilfeller også totalitær trekk ved politikken.

Reduserer man KrF til nok et interesseparti, hvor målet blir særlig å tekke utvalgte grupper, f. eks. (visse typer) kristne, vil det ende med tap mot mer populistiske partier. KrF vinner ikke på såkalt tydelighet i særstandpunkter, hvis konkurransen står mot vulgærpopulister i Frp, ruralfetisjister i Sp og de offentlige ansattes SV.

Blant de velgerne som ser etter helhet vil man da miste aktualitet selv om den enkelte velger gjerne sympatiserer med "kristelige" særstandpunkter. For å innta flere seter i Stortinget, og gjerne også ta del i regjering, trenger man noe for hele landets styring. Da rekker det ikke med punktmarkeringer.

KrFs vei ut av hengemyra finner man ikke ved å gjøre seg til nyttige idioter, men snarere kløktige konkurrenter – på bred front. I debatten om ekteskapsloven, og enda viktigere endringene i adopsjonsloven og bioteknologiloven, kunne man definitivt opptrådt smartere. Partistrategisk vil det neppe vise seg klokt at man valgte å legge oppgjøret etter tidenes dårligste valg på is. Denne høsten må "drittpakken" tines opp midt i opptakten til lokalvalgene i 2011. På ny vil man måtte minne folk i partiet og alle velgerne om alt det vonde.

Av: David Hansen, tankesmien Civita

Kronikken stod på trykk i Vårt Land torsdag 12. august 2010.