Endrede incentiver ved sykefravær

Av Villeman Vinje, samfunnsøkonom i Civita

I opptakten til reforhandlingen av IA-avtalen har det vært en voldsom debatt om sykefraværet og sykelønnsordningen. Sosialøkonomen Jens Stoltenberg startet debatten da han i november i fjor sa at ”Vi har den høyeste levealderen i verden, den høyeste levestandarden og de høyeste helseutgiftene i verden. Samtidig har vi det høyeste sykefraværet. Ja, ikke bare det; det er økende. Da må vi gjøre noe”.

Innenfor rammen av det politisk aksepterte, foreslo en hurtigarbeidende ekspertgruppe flere gode forslag, som økt bruk av gradert sykemelding og styrkede incentiver for bedriftene ved langtidssykefravær. Men det var politikeren og ikke sosialøkonomen Jens Stoltenberg som var på vakt når Regjeringen ble enig med partene i arbeidslivet om å justere IA-avtalen. Ufarlige forslag fra ekspertgruppen ble inkludert, men forslaget om at arbeidsgivere skulle dekke en del av kostnadene ved langtidssykefraværet ble skjøvet på.

Den reforhandlede IA-avtalen endrer i beskjeden grad de reelle incentivene ved sykefravær for de relevante parter – sykmeldte, arbeidsgivere, leger og NAV. Mange eksperter og kommentatorer tror derfor at den justerte IA-avtalen neppe vil gi virkning i tråd med intensjonene om en nedgang på 20 prosent i sykefraværet.

Knapt noen andre land har full lønn under sykdom. Ekspertutvalget skriver at ”det er hevet over enhver tvil at reduksjon i lønn ved sykefravær reduserer det totale sykefraværet”, men gitt den politiske situasjonen, valgte den ikke å utrede det nærmere.  Det burde utvalget ha gjort. 

Civita-rapporten om sykefravær, ”Den norske syke”, har ikke begrenset seg til det som i dag er politisk realistisk. (Rapporten kan lastes ned på www.civita.no). For å redusere sykefraværet er det viktigste virkemiddelet å skape økonomiske incentiver som gjør at det er mer lønnsomt å arbeide enn å være borte fra jobb. Konkret tar rapporten til orde for å redusere lønn under sykdom til 70 prosent, fra dag en med sykefravær.

Det er flere grunner for at det kan være fornuftig å redusere nivået på sykelønnen.

Det kan være belastende å være syk i dager, uker eller måneder. Men kortvarig sykefravær er normalt en betydelig mindre livskrise enn å bli varig syk og kanskje uføretrygdet. Da er det ulogisk at man har innrettet velferdsordningene slik at de gir full lønn ved kortidssykefravær, men under 2/3 av lønn ved langtidssykefravær og uføretrygd. Civita-rapporten tar til orde for å bruke noe av innsparingene ved reduksjon i kortidssykelønnen til å øke overføringene til varig uføre til 70 prosent av deres inntektsgrunnlag.

Hovedgrepet til ekspertgruppen er at flere sykmeldte skal gå på gradert sykemelding. For hoveddelen av de sykmeldte er en viss arbeidsaktivitet helsebringende, spesielt blant de 2/3 av de sykmeldte med muskel-, skjelett- og lettere psykiske lidelser. I tillegg beholder den sykmeldte kontakten med arbeidslivet, noe som gjør det enklere å returnere for fullt til arbeidslivet senere. Civita-rapporten foreslår at det kun er lønn ved sykefravær som reduseres, ikke lønn for den graderte arbeidsinnsatsen. Det gir den sykmeldte et incentiv til å redusere sykefraværsandelen ved bedret helse, og det vil styrke den effekten graderte sykemeldinger har på å redusere sykefraværet.

Det er ingen symmetri mellom ordningene for syke, uføretrygdede og arbeidsledige. Fordi det er betydelig mer lønnsomt å være sykmeldt enn arbeidsledig, vil en del som er klassifisert som sykmeldte, egentlig være arbeidsledige. Slike er det vanskelig å nå med arbeidsfremmende tiltak. Blir det slutt på full lønn under sykdom, vil mye av denne problemstillingen forsvinne.

Sykefraværet utgjør en betydelig finansieringskostnad for fellesskapet, 37,5 mrd. kroner i 2010. Dette er til å leve med på kort sikt, men med den påbegynte eldrebølgen vil det neppe være tilfellet på lengre sikt. Svenske studier tyder på at sykefraværet vil kunne bli reduserts med om lag 30 prosent ved en sykelønn på 70 prosent. Det indikerer at kostnaden for sykefravær i de offentlige budsjettene samlet sett vil kunne bli om lag halvert i forhold til i dag. Det frigjør midler som kan brukes til å styrke andre velferdsgoder. Skattelette, kanskje særlig for lavtlønte, er også rimelig hvis sykelønnen kuttes til 70 prosent. Velges det å redusere skattene på arbeid, vil det ytterligere styrke incentivene for å arbeide, med de positive ringvirkninger det har på verdiskaping og skatteinntekter.

Fokuset i sykelønnsdebatten har så langt vært på de offentlige kostnadene ved sykefravær. Men sykefravær er også en betydelig kostnad for arbeidsgiverne. Hver dag en ansatt er syk koster det en privat bedrift 2 100 kroner, i gjennomsnitt. Privat næringsliv bærer med dagens ordning titalls milliarder i tap ved sykefravær, et tap som vil bli redusert om arbeidstakere får en reduksjon i sykelønnen fra dag én. Det vil gi utslag i økt arbeidsinnsats og produktivitet og derigjennom økte skatteinntekter for det offentlige.

Bedriftene dekker i dag lønnen de 16 første dagene en ansatt er syk. Generelt har bedriftene bedre muligheter til å motarbeide langtidssykefravær enn kortidssykefravær. Ekspertutvalgets forslag om å gi bedriftene 20 prosent finansieringsansvar når ansatte er 100 prosent syke over tid, innenfor en provenynøytral ramme, er derfor prinsipielt sett fornuftig. Innføres en sykelønn på 70 prosent for arbeidstakere, kan kostnadsandelene bedriftene bærer ved langtidssykefravær økes ytterligere, for eksempel til 30 prosent. Det vil styrke inkluderingseffekten overfor de som er i arbeidsstyrken.

Legene, og forhåpentligvis arbeidsgivere, vil fremover ha mer fokus på graderte sykemeldinger.  Det er positivt. Vi er sjelden helt syke eller helt friske, og vi går sjelden fra å være syke til plutselig å bli helt friske.  Vi har i mange situasjoner et reelt valg om å gå på jobb eller ikke, der vi kan arbeide litt eller der vi gradvis kan arbeide mer.  Det er i disse situasjonene økonomiske incentiver vil virke. Sykelønnsordningen slik den er i dag er verken rettferdig eller bærekraftig.

Artikkelen er trykket i Stat & Styring 2-2010.