Etnisk norske klasser?

Av Kristin Clemet, leder i Civita.

Tidligere byråd for KrF i Oslo, Robert Wright, har skapt debatt med sitt forslag om å samle etnisk norske elever i egne klasser.

Eller det vil si: Jeg og enkelte andre har reagert på forslaget hans, men de fleste reaksjonene, som har vært mange og sinte, har nok rettet seg mer mot meg enn mot Wright. Innholdet i dem har jeg kommentert på bloggen min, hvis noen er interessert.

Min reaksjon på Wrights forslag var sterk. Jeg har ingen problemer med å høre om Wrights egne opplevelser fra Stovner eller diskutere problemer med integreringen. Men selv når problemer er store, mener jeg at det er grenser for hva slags virkemidler som kan tas i bruk i et liberalt, demokratisk samfunn. I Aftenposten 28.juni foreslo Wright, helt konkret, at «de etnisk norske elevene samles i egne klasser», dersom de går på skoler med mange elever med innvandrerbakgrunn.

I debatten som har fulgt etterpå, virker det som om Wright ønsker å tone ned forslaget om egne klasser for etnisk norske elever. Til Dagsnytt 18 et par dager senere sa han blant annet at han ikke var opptatt av egne klasser. Hans anliggende er visstnok først og fremst å rope et varsko for å hindre en «enorm utflytting (fra Groruddalen) av folk med norsk kulturbakgrunn», fordi «ikke ønsker å gjøre noen ting» for å hindre denne utflyttingen.

Det er altså litt vanskelig å vite om forslaget fra Wright var alvorlig ment. Jeg oppfattet det slik, og det var derfor jeg protesterte. Jeg ønsker ikke et samfunn der politikerne bestemmer at mennesker skal sorteres etter etnisitet, verken i skolen eller andre steder. Jeg mener dessuten at begrepet «etnisk norsk» er et uklart og diffust begrep, som vil gjøre en sortering svært vanskelig – med mindre man spesifiserer hva kriteriene skal være. Men det vil reise en lang rekke ubehagelige spørsmål, som jeg tror de færreste vil ønske eller klare å besvare.

Er for eksempel en svensk eller en polsk og katolsk elev etnisk norske – eller er de «fremmedkulturelle»? Er en elev, som er født i Afrika og adoptert til Norge, etnisk norsk? Er en elev, som er født i Norge, og som har foreldre som er født i Norge, men som har besteforeldre fra Pakistan, etnisk norsk? Og hvis ikke; hvor mange generasjoner med norskfødte skal til før man eventuelt blir norsk? Er en rotnorsk muslim eller buddhist etnisk norske? Og er man etnisk norsk hvis man har en norsk mor og en utenlandsk far eller omvendt?

Å forsøke å gruppere elevene etter etnisitet er altså ikke lett. Men det kan også reises andre innvendinger mot forslaget, som er av mer praktisk art.

Jeg kjenner ingen store byer i vår del av verden som ikke sliter med visse skiller i skolen som følge av bostedssegregeringen. «Like» elever har en tendens til å gå på de samme skolene. Folk velger bosted ut fra blant annet tradisjon og trivsel, venner i nabolaget og økonomi.

Helt siden 60-tallet har politikere, først i USA, senere i andre land, diskutert hva de eventuelt skal gjøre for å overvinne denne segregeringen, som altså forplanter seg inn i skolene. Felles for alle disse debattene er at det ikke er lett å finne frem til virkemidler som er akseptable, og som ikke bryter med mer grunnleggende frihetsverdier.

I Oslo er heldigvis dette et mye mindre problem enn i mange andre storbyer, også i våre naboland: De mest innvandrertette bydelene i Oslo har en langt lavere andel innvandrere enn de mest innvandrertette bydelene i for eksempel Sverige. Mens for eksempel Stovner har en innvandrerandel på ca. 45 prosent, har Rinkeby i Sverige en andel på ca. 90 prosent. Innvandrere i Norge har en langt mer variert boligstruktur og eier i mye større grad sine egne boliger enn innvandrere gjør i andre land. Innvandrerelevene i Oslo gjør det svært bra og til dels bedre enn majoritetselevene i hele landet.

Så når Wright hevder at politikerne ikke gjør noen ting, så må nok det nyanseres. Gjennom bl.a. boligpolitikk, eierskapspolitikk og en meget aktiv skolepolitikk er det oppnådd resultater som gjør segregeringsproblemene i norsk skole og i norske bydeler langt mindre enn i svært mange andre land.

Jeg er glad for at Wright nå synes å tone ned sitt opprinnelige forslag – til fordel for en mer åpen debatt om det han mener er problemer med integreringen i Groruddalen. Den deltar jeg gjerne i, for jeg tror det er mye som fortjener å bli bedre belyst – enten det dreier seg om flyttemønstre, grad av integrering eller kvaliteten på skolene.

Innlegget er på trykk i Vårt Land 7. juli 2010.