En særegen regjering
Har det vært flere habilitetssaker de siste årene enn det var før? Og er habilitet et større problem for den sittende regjeringen enn det har vært for tidligere regjeringer? Svaret synes å være ja på begge spørsmål, skriver Torstein Ulserød i Morgenbladet.
Publisert: 2. august 2013
Av Torstein Ulserød, jurist og rådgiver i Civita
Mange av de siste årenes politiske kriser har inneholdt, eller rett og slett handlet om, brudd på habilitetsreglene. Eller i hvert fall mistanke om brudd på disse reglene. Kristelig Folkepartis leder Knut Arild Hareide var trolig inne på noe da han i sin landsmøtetale i april sa at den rødgrønne regjeringen har ”utviklet et anstrengt forhold til ordet habilitet”. Men har det virkelig vært flere habilitetssaker de siste årene enn det var før? Og er habilitet et større problem for den sittende regjeringen enn det har vært for tidligere regjeringer? Svaret synes å være ja på begge spørsmål.
Reglene om habilitet i forvaltningen står i forvaltningsloven. Den mest sentrale bestemmelsen er § 6 annet ledd som slår fast at en beslutningstaker er inhabil dersom det foreligger ”særegne forhold som er egnet til å svekke tilliten til vedkommendes upartiskhet”. Er man inhabil, skal man ikke delta i behandlingen og avgjørelsen i den konkrete saken. Poenget er, litt enkelt sagt, at den som har egeninteresse i utfallet av en sak, eller har nære personlige forbindelser med noen som har slike interesser, ikke bør behandle saken.
Hensynene som ligger til grunn for disse reglene, er grunnleggende i et demokrati. Tilliten til beslutningstakernes upartiskhet er så viktig at vi ikke kan leve med en mistanke om at det er bånd, som ikke burde vært der, mellom beslutningstakeren og en av partene i en sak.
Det har blitt stadig flere medieoppslag om habilitet. Fra 1.1.2001-1.1.2005 var det ca 4500 medieoppslag (treff i Retriever) som inneholdt ordet habilitet. I perioden 1.1.2009-1.1.2013 var det over 20 000 slike oppslag. Dette tyder på at habilitet har blitt et mer aktuelt tema, selv om det isolert sett ikke sier så mye mer enn det.
Under de rødgrønne ser det også ut til å ha blitt stadig flere habilitetssaker knyttet til regjeringen. De siste årene har det vært en oppsiktsvekkende økning i antall uttalelser om habilitet fra lovavdelingen i Justisdepartementet, som gjerne blir bedt om å gjøre en vurdering når det oppstår spørsmål om habiliteten til statsråder og statssekretærer
Uttalelsene fra lovavdelingen viser ikke hvor mange ganger en statsråd eller statssekretær har vært inhabil, og heller ikke hvor mange ganger det har vært grunn til å stille spørsmål om habilitet, bare hvor mange ganger man har bedt om å få dette vurdert av lovavdelingen. Men oversikten over disse uttalelsen gir antagelig en god indikasjon på utvikingen, selv om den ikke viser alle habilitetssaker i regjeringen.
I løpet av de fire årene Bondevik II-regjeringen styrte (2001-2005), ga lovavdelingen 12 uttalelser om habiliteten til statsråder og statssekretærer. I Stoltenberg II-regjeringens første periode (2005-2009) var det 18 slike uttalelser, og i denne regjeringens andre periode (2009-2013) har det så langt blitt avgitt 38 uttalelser.
Det er uunngåelig at det fra tid til annen oppstår spørsmål om habiliteten til politikere. Det er også viktig å understreke at det ikke er noe kritikkverdig i å være inhabil, forutsatt at saken håndteres riktig.
Men det er grunn til å spørre hvorfor det stadig oftere oppstår spørsmål om habilitet for statsrådene og deres nærmeste medarbeidere.
Kan antall habilitetssaker ha noe å gjøre med politikerne selv og deres nettverk? Det er rimelig å tenke seg at det lettere oppstår habilitetsspørsmål, jo større nettverk en politiker har i de miljøene som er spesielt tett knyttet til statsforvaltningen og partiene. Særlig hvis det gjerne ansettes folk rundt en som man kjenner godt.
Det er et fellestrekk ved mange av habilitetssakene under Stoltenberg II-regjeringen at de dreier seg om statsrådens ”elitenettverk” i partiet, statsapparatet eller organisasjoner som lever i en tett symbiose med staten (og Arbeiderpartiet?). Under den sittende regjeringen har lovavdelingen kommet med 20 uttalelser som faller i denne kategorien. Under Bondevik II-regjeringen var det én uttalelse fra lovavdelingen som gjaldt en sak av denne typen.
Et eksempel på en slik sak er Grete Faremos habilitet i saker knyttet til politidirektør Øystein Mælands tjenesteforhold, ettersom Mæland hadde vært statssekretær for Faremo. Et annet eksempel er Trond Giskes habilitet til å forvalte statens eierinteresser i Entra Eiendom da Rune Olsø var administrerende direktør. Olsø og Giske kjenner hverandre gjennom AUF og Arbeiderpartiet.
Poenget er ikke at det ligger kritikkverdige forhold bak hver enkelt av de 20 sakene, men til sammen gir de inntrykk av at det litt for ofte er tettere bånd mellom politiske beslutningstakere og andre sentrale aktører enn det bør være. Statsrådene er kanskje habile i rettslig forstand i den enkelte sak, eller de fratrer korrekt ved behandlingen av den. Men det faktum at det så ofte dukker opp habilitetsspørsmål av akkurat denne typen, er i seg selv noe som kan være egnet til å svekke tilliten til regjeringens og statsrådenes upartiskhet.
På bakgrunn av at habilitetsspørsmål så ofte ser ut til å skape problemer, er det kanskje nærliggende å spørre om reglene er for dårlige. Det kan være gode grunner til å revidere forvaltningsloven, som ble laget på 1950- og 60-tallet, slik blant annet professor Fridthjof Bernt har tatt til orde for. Reglene kan selvsagt skjerpes, men det er vanskelig å se for seg regler som er mye tydeligere. Skjerping av reglene vil derfor neppe føre til at grensen for habilitet blir enklere å trekke, den bare flyttes.
Dessuten handler dette om noe mer enn juss og habilitetsregler, nemlig politikeres integritet og politikkens og forvaltningens omdømme. Problemet er ikke primært habilitetsreglene eller håndteringen av enkeltsakene om habilitet. Problemet ligger snarere på et litt annet plan. Stikkordsmessig er det en kombinasjon av at vi har et samfunn der staten og politikerne får stadig større makt som følge av rettsliggjøring og en voksende offentlig sektor, og en kultur med utbredt ”elitesirkulasjon” mellom politikk, byråkrati, forskning og frivillige organisasjoner.
Det er grenser for hva som kan løses med rettsregler på dette feltet. Det å sikre tilliten til at politikerne våre er tilstrekkelig uavhengige er heller ikke noe det er ønskelig å overlate til jussen, selv om det var mulig. Tvert i mot kan den rettsliggjøringen og byråkratiseringen vi ser av disse spørsmålene, kanskje gå på bekostning av de gode etiske vurderingene av uavhengighet.
Det er uansett ikke slik at reglene om habilitet i forvaltningsloven plutselig har blitt mye vanskeligere å forholde seg til under Stoltenberg II-regjeringen. Og regjeringen kan i hvert fall delvis takke seg selv for at den har fått et ”anstrengt forhold til ordet habilitet”. Den markante økningen i antall uttalelser fra lovavdelingen om habilitet i regjeringens andre periode sammenlignet med dens første periode, kan også tyde på at det er sunt med et regjeringsskifte fra tid til annen.
Kronikken stod på trykk i Morgenbladet 2. august 2013 og er basert på et Civita-notat om habilitetssaker i regjeringen. Notatet kan lastes ned her.