Likelønn mot likestilling

Av Anne Siri Koksrud, praktikant i Civita. 

Skal vi tro Jens Stoltenberg, er likelønnspotten som er fremforhandlet i staten et stort og flott skritt i retning likestilling. I realiteten sementerer den eksisterende forskjeller mellom kvinner og menn.

I Dagens Næringsliv (lørdag 19. juni på papir) kaller statsministeren dette sågar et likelønnsbevis. I oppgjøret i staten skal en pott på 200 millioner kroner (av om lag 14 milliarder) gå til til “kvinnegruppene”, for å jevne ut lønnsforskjellene mellom kvinner og menn. I de sentrale forhandlingene er det enighet om at:

300 millioner fordeles slik at kvinner skal ha minst to tredeler (66 %). Dette gjøres gjennom særskilte likelønnstiltak som i hovedsak tilgodeser stillingskoder med minst 60 % kvinner og hvor flertallet med tre års utdanning eller mer prioriteres. 285 millioner skal fordeles slik at minst 60 % går til kvinner.

Vi har allerede lik lønn for likt arbeid i Norge i dag. Jeg utfordrer de som mener noe annet til å vise til forskning som underbygger påstanden. Men for mange er ikke likelønn nok. Det skal være gjennomsnittlig lik lønn for kvinner og menn, og dessuten lik lønn for like lang utdanning, uavhengig av yrke. Med andre ord skal man undergrave hele poenget med lønnsdannelse, nemlig at lønnen stiger for de med et yrke eller en type kunnskap det er knapphet på, slik at flere skal søke seg hit fra andre, mindre godt betalte yrker.

Med Stoltenbergs løsning blir kvinner blir oppfordret til å fortsette å søke seg til og bli i typiske kvinneyrker, selv om beløpet sannsynligvis er så lite at betydningen er langt mindre i realiteten enn inntrykket statsministeren og andre forsøker å skape. Slik fortsetter de som velger tradisjonelt å tape. Hadde den gjennomsnittlige underbetalte kvinne heller søkt seg til et bedre betalt yrke, vil det bli mangel på kompetanse i yrket, og lønnen må stige for å holde på arbeidstakerne — kvinner som menn.

Det er selvsagt en rekke andre mekanismer i samfunnet som også undergraver en fornuftig lønnsdannelse. Et eksempel er at det i mange yrker finnes effektive hindre for hvem som skal få utføre det. Eksempler er legenes kontroll med medisinutdanningen og ordningen med taxiløyver. Slike hindre gavner alltid gruppen som allerede er utøvere av yrket, og er ofte til ulempe for kundene av de tjenestene de leverer. Et annet slags hinder er når lønnen styres av andre enn de som er kunder eller brukere av tjenester. Dette er tilfellet for de fleste deler av offentlig sektor, og kan slå begge veier for de som arbeider i yrket. Forhandlingsevne, politisk makt og evne til å sette den offentlige agendaen avgjør hvem som tjener og hvem som taper.

Felles for disse mekanismene er at de fjerner sammenhengen mellom etterspørsel og betalingsvillighet på den ene siden, og tilbud og ønske om å utføre en tjeneste på den andre siden. Likelønnspotten blir nok en slik mekanisme: Den er ikke der for å justere lønnsforskjeller mellom yrkesgrupper ut fra behov, men kun for å justere lønn mellom mennesker basert på ett bestemt kriterie, nemlig kjønn. De kaller det likestilling, men er i praksis særbehandling.

I stedet for å kjempe for små ekstrabeløp, må kvinner lære seg å ta forventet lønn med i beregningene når de velger yrke. Det er en rekke gode, respektable, spennende og givende yrker de kan velge som gir bedre lønn enn dagens typiske “kvinneyrker”. Dette vil gi reell likestilling, i stedet for det statsministeren tror er likestilling: Et lønnstillegg for de som velger et yrke med dårlig lønn i forhold til lengden på utdanningen hvor det av tilfeldige, historiske eller andre grunner er en overvekt av kvinner. Å ta fra for eksempel ingeniørene i staten og gi til sykepleierne er å peke nese til de tøffe damene som faktisk valgte å gå imot kjønnsstereotypene. Hvordan dét gir mer likestilling, er for meg uforståelig.

Artikkelen er publisert på Minerva.as 22.06.10.