Forskningen må følges opp

Av Lars Kolbeinstveit, filosof og prosjektmedarbeider i Civita.

Forskningssjef ved arbeidsforskningsmiljøet Presenter, Randi Wågø Aas, uttalte nylig til Aftenbladet at «det eksisterer en mengde forskning om sykefravær, også om hva som virker og ikke virker. Problemet er at denne forskningen ikke er tilgjengelig for politikerne, arbeidslivet og media».

Denne påstandener misvisende. Det finnes mye forskning på årsaker til sykefraværet som er tilgjengelig for politikerne, og som blir diskutert i media. Problemet er snarere at regjeringen og politikerne ikke vil ta hensyn til denne forskningen.

Arbeidsminister Hanne Bjurstrøm har for eksempel sagt at det ikke er noen tvil om at redusert lønn ved sykdom vil få fraværet ned, men at hun likevel ikke er villig til å foreslå redusert lønn ved sykdom. Ekspertutvalget, som skulle gi regjeringen råd, mente også at sterkere økonomiske incentiver var et av de mest effektive tiltakene, men gitt den politiske situasjonen, valgte det ikke å utrede dette nærmere. Professor i samfunnsøkonomi ved UiB, Kjell Vaage, sier det slik: «I Norge har vi i de senere år prøvd ut en lang rekke tiltak, men som stort sett har hatt som premiss at selve sykelønnsordningen ikke skal røres. Vi snur alle steiner utenom den største.»

Problemet er ikke at forskningen ikke er tilgjengelig for politikerne, men at de ikke er villige til å utforme politikk på grunnlag av denne forskningen. Civita har på bakgrunn av forskning som viser at økonomiske incentiver virker, foreslått å redusere sykelønnen til 70 prosent av lønnen. Dette kan kombineres med ekspertutvalgets forslag om graderte sykemeldinger, det vil si at man vil få full lønn for den prosentandelen man er på jobb. Dette gir incentiver til å ta i bruk restarbeidsevnen. Svært mange sykemeldte lider av muskel- og skjelettlidelser. En viss deltakelse på arbeidsplassen vil ikke nødvendigvis gjøre den syke sykere, snarere tvert imot. Å ligge i sengen med vondt i ryggen er ikke alltid den beste behandlingen.

Beregninger Civita har gjort, viser at 70 prosent lønn ved sykdom vil redusere det offentliges utgifter til sykelønn med om lag 19 milliarder. Utgiftene til sykelønn var om lag 37 milliarder i 2009.

Noe av det man sparer på redusert sykelønn, har Civita foreslått å bruke til å øke ytelsene til varig uføre til 70 prosent. Varig uføre får i dag utbetalt under to tredjedeler av den inntekten de hadde før de ble uføre. Statens besparelser kan også brukes på lavere skatt for dem med lav inntekt, og redusert fravær vil også være til gunst for bedriftene. Lavere skatt på arbeidsinntekt kan ytterligere styrke mulighetene til å ta individuelt økonomisk ansvar når man er syk.

Bakgrunnen for at Regjeringen ikke vurderer de økonomiske sidene ved sykelønnsordningen, er blant annet LOs sterke forsvar av ordningen. LO mener det er svært urettferdig å redusere lønnen ved sykdom. Det snakkes om at man ikke kan godta at de syke straffes, og at redusert sykelønn vil være et uttrykk for mistillit til arbeidstakerne.

Disse tolkningene av rettferdighet og mistillit er unyanserte. Er det rettferdig at vi får om lag to tredeler av lønn ved arbeidsledighet og uførhet, mens vi får full lønn ved sykefravær? En reduksjon av sykelønnsordningen til 70 prosent og en økningen i ytelsen til varig uføre vil innebære en rettferdig fordeling: Mindre til de som er syke i en kort periode, mer til de som er syke lenge og i verste fall resten av livet.

Kampen om å bevare full lønn ved sykdom handler om rettighetene til dem som er innenfor arbeidsmarkedet. Men man ser bort fra rettighetene til dem som er varig utenfor arbeidsmarkedet. Ville vi valgt en ordning med 100 prosent lønn ved sykdom og bare om lag 64 prosent lønn ved uførhet eller arbeidsledighet, hvis vi skulle etablert velferdsordningene på ny? Jeg tror ikke det. For min egen del er jeg mer bekymret for å bli varig ufør resten av livet og kun tjene om lag to tredeler av det jeg tjener nå, enn å få redusert lønn de dagene eller ukene jeg er borte fra jobb pga. sykdom.

At en reduksjon i sykelønnen vil være et uttrykk for mistillit til arbeidstakerne, har jeg også problemer med å forstå. Vi aksepterer egenandeler på nesten alle andre velferdsordninger. Bakgrunnen for at vi for eksempel har egenandeler på legebesøk, er at legetjenester må finansieres. Men et like viktig argument er at uten egenandeler vil noen mennesker svært sannsynlig overforbruke legetjenester. Egenandelen er ikke et uttrykk for mistillit, men et uttrykk for moderat politikk, hvor man tar høyde for at tjenester som er gratis, ofte får en svært høy etterspørsel. Hvis de som sykemeldes må ta en liten del av regningen selv, kan dette styrke tilliten mellom folk flest. Dette fordi de som er igjen på jobb, vet at den som er syk må ta en liten del av regningen selv.

En reduksjon i sykelønnsordningen vil få frem en bedre balanse mellom de rettigheter og plikter som velferdsordningene hviler på. Samtidig vil en reduksjon føre til besparelser som gjør velferdsordningene mer bærekraftige på lengre sikt.

Innlegget sto på trykk i Stavanger Aftenblad 31. mars 2010.