Sykelønnsdebatten: Stor ståhei for ingenting

Av Kristin Clemet, leder i Civita

I november i fjor utløste statsministeren en voldsom debatt om sykefraværet og sykelønnsordningen. Talen hans var meget klar: ”Vi har den høyeste levealderen i verden, den høyeste levestandarden og de høyeste helseutgiftene i verden. Samtidig har vi det høyeste sykefraværet. Ja, ikke bare det; det er økende. Da må vi gjøre noe!”

Han understreket at ”alle gode forslag” til tiltak som kunne redusere fraværet, ville bli ønsket velkommen.

Det var ikke helt sant. Et tiltak som helt sikkert vil virke, nemlig kutt i sykelønnsordningen, har aldri vært aktuelt. Det har LO bestemt, mens partiene er skremt til taushet av bråket som ble skapt av Gerd-Liv Valla.  Mens både Høyre, Frp, KrF, Venstre, Sandmanutvalget og Stoltenberg I-regjeringen tidligere mente at det var riktig å vurdere kutt i sykelønnsordningen, er det nå ingen som har det på programmet.

Bakgrunnen for Stoltenbergs novembertale var en sterk økning i utgiftene til sykelønn og den forestående drøfting av IA-avtalen. I arbeidet med å forberede den nye avtalen nedsatte Regjeringen et ekspertutvalg. Dette utvalget fremmet mange gode forslag, men ikke de beste forslagene. For som utvalget skriver: ”Det er hevet over enhver tvil at reduksjon i lønn ved sykefravær reduserer det totale sykefraværet”. Men fordi utvalget anså endringer i ordningen som politisk umulig, brukte det ikke tid på å utrede det nærmere.

Det burde utvalget ha gjort.  Sykelønnsordningen er verken rettferdig eller bærekraftig, slik den er i dag.

Det er ikke spesielt rettferdig at alle andre enn den som er syk, skal betale kostnadene ved sykdom. Også den syke bør kunne bære en andel av kostnadene ved å være borte fra jobben.

Det er heller ikke spesielt rettferdig at den som er kortvarig syk, skal ha 100 prosent lønn, mens den som er varig ufør, skal klare seg med litt under to tredjedeler av lønnen.  Det virker i det hele tatt merkelig å mene at det er umulig å leve på redusert lønn hvis man får influensa, mens det er fullt mulig, dersom man er ufør resten av livet.

Mangel på symmetri mellom ordningene for syke, uføretrygdede og arbeidsledige skaper også andre problemer. Fordi det er mer lønnsomt å være sykmeldt enn arbeidsledig, kan det føre til at det blant dem som er syke, er mange som egentlig er arbeidsledige. Muligheten til å hjelpe dem over i nytt arbeid blir vanskeligere når de står i feil ”kø”.

En dyr ordning er likevel til å leve med på kort sikt. Det blir verre for dem som kommer etter oss. 

Fremtidige generasjoner vil få en forsørgelsesbyrde som er mye større enn vår. Eller som SSB, på sin forsiktige måte, uttrykker det: Det er ”grunnlag for å hevde at Norge har et uløst langsiktig problem med å finansiere velferdsordningene”.  Sigbjørn Johnsen har antydet at det kan bli krevende, kanskje for krevende, å føre dagens velferdsnivå videre.

Debatten som statsministeren startet, har hatt sin funksjon. Den har bidratt til å avlive en rekke myter om hvorfor vi har så mange syke og trygdede i Norge. Riktig nok er årsaksbildet sammensatt, men de mest populære forklaringene holder ikke mål: Det høye sykefraværet kan ikke forklares verken med dårligere helse, høy yrkesdeltagelse, mange eldre og kvinner i arbeidsstyrken eller et brutalisert arbeidsliv.  Om legene er for slappe eller moralen for dårlig er vanskeligere å måle, men holdninger og kultur er i hvert fall faktorer som påvirker sykefraværet.

Regjeringen og partene i arbeidslivet er nå enige om å satse mer på graderte sykemeldinger.  Det er positivt. Vi er sjelden helt syke eller helt friske, og vi går sjelden fra å være syke til plutselig å bli helt friske.  Dermed finnes det situasjoner der vi har et reelt valg om å gå på jobb eller ikke, der vi kan arbeide litt eller der vi gradvis kan arbeide mer.  Det er også i disse situasjonene økonomiske incentiver er ment å virke.

Civita har foreslått å redusere sykelønnen til 70 prosent (rapporten kan lastes ned på www.civita.no). Det vil redusere utgiftene til sykefravær, både fordi sykefraværet og sykelønnen blir mindre. Det vil spare staten, dvs. skattebetalerne og fremtidige generasjoner, for mange milliarder kroner. En del av besparelsen bør brukes til å øke lønnen for varig uføretrygdede til 70 prosent. 

Venstres sykelønnsutvalg ønsker å bygge på det samme tankesettet som Civita. Enkelte fylkesforeninger i andre partier mener det samme. Er det flere som tør å ta til motmæle mot LO og gjøre det som er riktig?

Innlegget sto på trykk i Dagens Næringsliv 3.3.2010.